USAs visepresident Mike Pence anvendte asiatiske toppmøter den siste uka til å presentere Kina et ultimatum som akselererer pådrivet mot krig. Enten bøyer Kina seg for kravene fra amerikansk imperialisme og aksepterer en underdanig, semi-koloni-status eller de vil konfrontere den fulle kraften av USAs diplomatiske, økonomiske og i siste instans militære tyngde.
Pence anklaget Kina, under toppmøtet for Asia Pacific Economic Cooperation (APEC), for å trekke «fordeler av USA i mange, mange år», og erklærte at «de dagene er forbi». Han advarte nakent og klart om at «USA ikke vil endre kurs før Kina endrer sine måter», og han advarte om at USA kunne «mer enn doble» de allerede eksisterende massive takstene på kinesiske varer.
Pence utelukket effektivt sett enhver avtale mellom Trump og den kinesiske presidenten Xi Jinping under G20-toppmøtet i Argentina senere denne måneden. Han fortalte Washington Post underveis til Singapore at Xi måtte komme til toppmøtet i Buenos Aires med «konkrete forslag», ikke bare for USAs handelsunderskudd med Kina, men på tvers av en rekke anliggender – både politiske og militære, så vel som økonomiske.
Pence insisterte på at Kina måtte «endre sine måter», om angivelige « tyveri av intellektuell eiendom og immatrielle rettigheter, tvungen teknologioverføring, begrensningen av tilgangen til kinesiske markeder, den maglende respekten for internasjonale regler og normer, tiltakene for å begrense navigasjonsfriheten i internasjonale farvann, og Det kinesiske kommunistpartiets innblanding i vestlige lands politikk.»
Visepresidentens kommentarer er en reprise på den krigerske antiKina-talen han holdt i oktober, som har satt tonen for Trump-administrasjonens intensiverende konfrontasjon med Kina. Faktisk insisterer Washington på at Beijing må forlate planene om å utvikle høyteknologiske industrier for å konkurrere med amerikanske selskaper, de må åpne opp Kina ytterligere for amerikansk foretaksutnyttelse, de må bøye seg for «det internasjonale reglerbaserte systemet» fastlagt av USA, og de må stoppe ethvert tiltak for å motvirke den stadig mer aggressive antiKina-propagandaen.
Pence kastet også frem sin utfordring til Kinas «Belte- og Vei-initiativ»-prosjekt [‘BRI’ – Belt and Road Initiative] – den massive infrastruktur-strategien for å integrere Kina tettere med den eurasiske landmassen, i et forsøk på å forhindre omringingen av USA og landets allierte. I et hyklersk angrep på Kina uttalte Pence til APEC-møtet: «Vit at USA tilbyr et bedre alternativ. Vi drukner ikke våre partnere i et hav av gjeld, vi tvinger ikke, eller kompromitterer deres uavhengighet ... Vi tilbyr ikke et strammende belte, eller ei en-veis-gate.»
Effektivt sett saboterte Pence APEC-toppmøtet, som for første gang i sine 29 år ikke utga et omforent sluttkommuniké, etter at USA insisterte på formuleringer som betydde endringer av Verdenshandelsorganisasjonen (WTO) og som ville ha undergravd Kinas posisjon. [o. anm.: WTO er et juridisk flettverk av eksisterende avtaler]
Det mest faretruende aspektet av Pence-kommentarene angår amerikanske militære handlinger rettet mot Sør-Kina-havet, der Trump-administrasjonen har steppet opp de såkalte «navigasjonsfrihet»-operasjonene ved provokativt å sende krigsskip og atomvåpenbærende bombefly til inntrenging av farvann og luftrom som hevdes av Kina.
Pence insisterte på at slike militære provokasjoner ville fortsette, til tross for faren for at en hendelse kunne føre til åpen konflikt. En nær-kollisjon skjedde i slutten av september, mellom en amerikansk destroyer og et kinesisk krigsfartøy, som Washington har skyldt på den kinesiske marinen. I virkelighetens verden er det de hensynsløse amerikanske handlingene tusenvis av kilometer fra amerikansk territorium, men nært følsomme kinesiske militærbaser, som bærer ansvar.
I sine uttalelser til media sa Pence: «Vi vil ikke la oss skremme. Vi vil ikke trekke oss.» Spurt hva som ville skje hvis Beijing ikke var villig til å handle på en måte som kunne unngå en «Kald krig» med USA, svarte Pence: «Nåvel, ta det som kommer. Vi er her for å bli» [‘Then so be it. We are her to stay.’]
Faktisk, det som brygges er ikke en ny versjon av Den kalde krigen mellom USA og det tidligere Sovjetunionen, men en retur til 1930-tallet da handelskrig, militære provokasjoner og sammenstøt raskt førte til utbruddet av en verdenskrig som kostet titalls millioner menneskers liv. Til forskjell fra 1950- og 1960-tallet, da USA økonomisk sett var overordnet globalt og Sovjetunionen ikke var noen økonomisk utfordring, er den amerikanske imperialismen nå i en historisk nedgang og vurderer Kina, nå verdens nest største økonomi, som en vesentlig trussel for sitt verdenshegemoni.
Washingtons strategi er ikke «Kald krig»-kontroll og innsirkling, men «tilbakerulling»-politikken, som før den ble forlatt førte USA til randen av full-skala-konflikt med Kina og Sovjetunionen under Korea-krigen. Først under Obama-administrasjonens «vippe til Asia»-politikk [‘pivot to Asia’], og siden akselerert under Trump, er Pentagon engasjert i en massiv militæroppbygging og en styrking av allianser og strategiske partnerskap over hele Indo-Stillehav-regionen.
Det er ingen tilfeldighet at Pence kunngjorde USAs støtte for at Australia og Papua Ny Guinea (PNG) nå etablerer en vesentlig ny felles militærbase på PNGs Manus Island. Den strategisk posisjonerte øya ble anvendt av amerikanske militærstyrker under Stillehavskrigen mot Japan. Det nye Manus-anlegget er en del av Pentagons omfattende re-strukturering av amerikanske baser i Asia, suppleret med nye baseavtaler, som omringer Kina fra Japan, Sør-Korea og Guam, til Nord-Australia og Singapore, og videre til India.
Tidligere i år, før han ble sjef for US Pacific Command (PACOM) [Den amerikanske Stillehavskommandoen], fortalte admiral Philip Davidson en senatskomité at han ville «rekalibrere» PACOMs 375.000 militære og sivile personell, 200 krigsskip og nærmere 1.100 fly – i tråd med Pentagons nye Nasjonale forsvarsstrategi. Strategidokumentet ble bekjentgjort i januar og stadfestet at stor maktrivalisering, ikke terrorisme var hovedfokus, og dokumentet merket spesielt ut Kina, sammen med Russland, som «revisionistiske makter» som måtte bekjempes.
Der Davidson redegjorde for sine planer for PACOM uttalte han: «Denne innsatsen innebærer å sikre fortsatt kampberedskap for de tildelte styrkene i det vestlige Stillehavet; utvikle et oppdatert fotavtrykk som står i forhold til Kinas hurtige modernisering, og forfølge avtaler med vertsnasjoner som tillater USAs projisering av makt – når det er nødvendig.» Han pekte på nye våpenbestykninger, deriblant «hypersoniske og styrt-energi-våpen, motstandsdyktige rom-, cyber- og nettverksfunksjoner», som blir utviklet i forberedelser til krig med Kina.
Det mest faretruende USA-trekket er den nylige beslutningen om å trekke seg fra 1987-INF-traktaten med det tidligere Sovjetunionen – Intermediate-Range Nuclear Forces [Kort- og mellomdistanse atomvåpenmissiler] – som fristiller Pentagon til å bygge opp et nytt arsenal av kort og mellomdistanse kjernefysiske missiler, som vil bli innrettet primært mot Kina. Pentagons tidligere AirSea-Battle-strategi for krig med Kina, som involverte et massivt konvensjonelt luft- og rakettangrep på det kinesiske fastlandet fra nærliggende baser, blir nå supplert eller erstattet av planer om et ødeleggende atomvåpenangrep.
Trump-administrasjonen setter kurs for en katastrofal krig med Kina, som uunngåelig vil bety mange millioner av dødsofre, hvis ikke milliarder av menneskeliv. Ved grunnleggingen av Den fjerde internasjonale i 1938 rett før utbruddet av Den andre verdenskrig advarte Leo Trotskij for at menneskeheten bare hadde to alternativer: enten sosialisme eller barbari. En ny revolusjonær internasjonale, i opposisjon mot de forræderiske sosialdemokratiske og stalinistiske lederskapene, var nødvendig for å mobilisere og forene arbeiderne rundt om i verden, for å avskaffe kapitalismen og dens utdatere oppdeling av verden i rivaliserende nasjon-stater.
Det er den utfordringen som konfronterer den internasjonale arbeiderklassen i dag – å bli med og bygge Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale [International Committee of the Fourth International - ICFI] og dens seksjoner, som er de eneste partiene som kjemper for sosialistisk internasjonalisme.