Rapporten om fattigdom og menneskerettigheter i Storbritannia, fra FNs spesialrapportør Philip Alston, er en ekstraordinær skildring av den sosiale katastrofen som ødelegger arbeiderklassen.
I mange år har FNs spesialutreder bare undersøkt «utviklingsland» som Kina, Ghana og Mauritania, der «ekstrem fattigdom» er endemisk.
Offensiven mot arbeiderklassen i de avanserte kapitalistlandene er imidlertid så alvorlig at Alston har blitt tvunget til å snu sin oppmerksomhet mot disse. I 2017 besøkte han USA der han ble konfrontert med nivå av fattigdom og ulikhet som «sjokkerte» ham. [lenke til engelsk tekst]
Alston har nå publisert en 24-siders rapport om Storbritannia, fra ni byer, deriblant London, Oxford, Newcastle, Cardiff, Glasgow og Belfast. [lenke til FN-rapporten; på engelsk]
Da han åpnet pressekonferansen om sine funn, i London i forrige uke, sa Alston at han ville kontrastere den «store velstanden i Storbritannia», den femte største økonomien i verden, med det faktum «at en femtedel av befolkningen, 14 millioner mennesker, lever i fattigdom. Fire millioner av disse er mer enn 50 prosent under fattigdomsgrensene, og en-og-en-halv million er i håpløshet.»
Graden av barnefattigdom er «svimlende» og «forventes å gå vesentlig opp de neste par årene.»
Millioner av mennesker lider «stor elendighet», skriver han, der «britisk medfølelse med de som lider har blitt erstattet av en straffende, ondsinnet og ofte ufølsom tilnærming.»
Det er en «enorm vekst av matbanker og av køene som venter utenfor dem, folk som sover utendørs og på gatene, veksten av hjemløshet, følelsen av dyp fortvilelse som til og med har ført til at regjeringen har utnevnt en minister for forebygging av selvmord og det sivile samfunn, for å rapportere i dybden om uhørte nivå av ensomhet og isolasjon. ... »
«At nesten ett av to barn er fattig i det tjueførste århundrets Storbritannia er ikke bare en skam, men en sosial ulykke og en økonomisk katastrofe, alt rullet sammen i én.»
Det som sier mest av alt er Alstons avsløring av at forarmingen av arbeiderklassen er en bevisst politikk. Alston erklærer at innstrammingene ikke ganske enkelt er bestemt av økonomiske forhold, men er drevet av en politisk agenda for «radikal sosial omstrukturering».
«Påfølgende regjeringer har bragt revolusjonære forandringer både i systemet for leveringen av minimumsmål av rettferdighet og for sosial rettferdighet for det britiske folk, og spesielt i verdiene som ligger til grunn for det. Nøkkelelementene i etterkrigstidens sosiale Beveridge- kontrakt [velferdsstaten] blir veltet,» konkluderer han.
Alston siterer Riksrevisjonstallene [National Audit Office] som viser at lokalmyndighetene i England har sett statsmidlene halvert over de siste syv årene. Resultater av det er at mer enn 500 barnesentre er nedlagt mellom 2010 og 2018, og at mer enn 340 bibliotek nedlagt mellom 2010 og 2016.
Det resulterende nivået av sosial elendighet er forskrekkende. «I England er hjemløsheten opp med 60% siden 2010, antallet av de som sover utendørs er opp 134 %. Det er 1,2 millioner mennesker på venteliste for sosialbolig, mens det i fjor ble bygd mindre enn 6.000 boliger.»
Alston skriver: «Under mitt besøk har jeg snakket med mennesker som er avhengige av matbanker og veldedighetsorganisasjoner for sitt neste måltid, som sover på venners sofa fordi de er hjemløse og ikke har et trygt sted for barna sine å sove.»
Bruken av matbanker er «opp med en faktor på nesten fire siden 2012 ... det er nå rundt 2.000 matbanker i Storbritannia, opp fra bare 29 på høyden av finanskrisen.»
De arbeidende fattige vender seg til matbanker i horder. Veldedighetsorganisasjonen Trussell Trust, som driver mange matbanker, fortalte Alston at «én av seks personer som er henvist til matbankene er i jobb. En pastor sa: ‘De fleste mennesker som bruker vår matbank, er i jobb. ... Sykepleiere og lærere stiller i køene foran matbankene’.»
Millioner flere er i ferd med å gå under: «Et sosial sikkerhetsnett er ikke bare for folk som allerede er i fattigdom. ... Mange familier lever fra lønnsutbetaling til lønnsutbetaling. Og 2,5 millioner mennesker i Storbritannia overlever på inntekter ikke mer enn 10 % over fattigdomsgrensa. De er dermed bare én krise unna å falle ut i fattigdom, helt uten at det er deres egen feil.»
En betydelig del av Alstons rapport omhandler lidelsen påført av det straffende systemet Universal Credit (UC) [Universell kreditt], som regjeringen forsøker å rulle ut nasjonalt under det nåværende parlamentet. Han bemerker: «Ikke noe enkeltprogram» innebærer «promoteringen av innstrammingsprogrammer mer enn Universal Credit.» Overgangen til UC var på grunn av at regjeringen «ønsker å gjøre det klart at det å være trygdemottaker bør innebære motbør.»
Bare det å søke UC viser seg å være umulig for mange mennesker, fordi det helt og holdent er en online-prosess. Ikke bare innebærer «digitalt som standard» en alvorlig vanskelighet for søkere, men UC er «utformet med en fem ukers forsinkelse fra når søkeren lykkes med å sende inn et berettiget krav til når de mottar utbetalingen. Forskning tyder på at denne ‘ventetiden’, som faktisk ofte tar opptil 12 uker, skyver mange som allerede er i krise ut i gjeld, forsinket husleiebetaling og alvorlige vanskeligheter, og tvinger dem til å forsake mat eller oppvarming.»
Sentralt for UC er «påleggingen av drakoniske sanksjoner, selv for overtredelser som synes små. Endeløse anekdotiske bevis ble presentert ... for å illustrere den harde og vilkårlig karakteren av noen av sanksjonene, så vel som de ødeleggende virkningene som var resultat av å være helt utelukket fra rettighetssystemet i uker eller måneder av gangen. Etter hvert som systemet går sin gang vil noen av straffene snart bli målt i år.»
Så drakonisk er UC at Alston mintes samtaler med lokalmyndigheter og representanter fra den frivillige sektoren «om deres forberedelser» for utrullingen. «Jeg ble slått av hvor mye deres mobilisering lignet den typen aktivitet man kunne forvente forut for en forestående naturkatastrofe eller sykdomsepidemi. De har brukt betydelige utlegg og mye energi for å beskytte folk mot det som er ment å være et støttesystem.»
Alston skriver: «Vi er vitne til den gradvise forsvinningen av etterkrigstidens britiske velferdsstat bak ei nettside og en algoritme. ... Konsekvensen for menneskerettighetene til de mest sårbare i Storbritannia vil bli enorm.»
Han peker på uttalelsen fra filosofen Thomas Hobbes om at uten en sosial kontrakt ville livet bli «ensomt, fattig, stygt, brutalt og kort».
Alston advarer om at å skru klokka tiår tilbake, til tiden før velferdsstatens bidrag eksisterte, vil fremprovosere en sosial rekyl. «Så godt som alle studier har vist at Storbritannias økonomi vil bli dårligere på grunn av Brexit, med konsekvenser for inflasjonen, reallønningene og for prisene på forbruksvarer.»
Hvis dagens politikk opprettholdes «som fører i retning av mennesker som arbeider for lave realinntekter, og andre som lever i fattigdom .... da vil dette gjerne føre til betydelig offentlig misnøye, ytterligere splittelser, og til og med til ustabilitet.»
I sine uttalelser til Channel Four News sa Alston at offisielle regjeringsrepresentanter han hadde snakket med «var i vesentlig grad ubekymret» over den ødeleggelsen deres politikk hadde resultert i, og levde «i fornektelse».
Dette er en meget imøtekommende erklæring, gitt hans insistering på at innstrammingene er en bevisst politikk for sosial omstrukturering. Den nyutnevnte arbeids- og pensjonsministeren Amber Rudd er forhenværende innenriksminister, og en pro-EU-«Remainer». Rudd avviste Alstons funn, og bekreftet med det den fiendtligheten til arbeiderklassen som hun deler med «Brexiteers». Med ei maske av forferdelse ga hun uttrykk for hvor «skuffet» hun var «av den ekstraordinært politiske karakteren av hans språk», som «diskrediterte mye av det han sa».
Dette er en erklæring fra styringseliten om at, inne i eller utenfor EU – offensiven mot arbeiderklassen vil fortsette med uforminsket styrke.