Budsjettstriden mellom Italia og EU eskalerer

Av Peter Schwarz
22 November 2018

På onsdag besluttet EU-kommisjonen å innlede en «prosedyre for overdrevent underskudd» mot Italia. Dette tiltaket må få oppslutning fra alle finansministrene i eurosonen, hvilket på ingen måte er sikkert. Derfor kan det trekke ut i flere måneder. Men, til slutt kan det ende med milliardbøter.

Den italienske regjeringen insisterer på sitt planlagte underskudd på 2,4 prosent for 2019-budsjettet. Det ble annonsert av finansministeren Giovanni Tria i et brev til EU-kommisjonen den 13. november. For fire uker siden avviste Kommisjonen det italienske budsjettet og krevde en revisjon. Tria har siden gjort noen korreksjoner. Mer penger enn opprinnelig planlagt skal overføres til investeringer og gjeldsreduksjonen skal akselereres gjennom salg av offentlig eiendom. Han fastholder imidlertid underskuddsmålet.

Kommisjonen har tidligere igangsatt prosedyren om budsjettovertredelser blant annet mot Tyskland og Frankrike, som hadde overtrådt reglene gjentatte år. Men tiltakene kom alle til ingenting. I Italias tilfelle er ting annerledes. Med en gjeld på 132 prosent av bruttonasjonalproduktet har landet den nest høyeste statsgjelden i eurosonen, etter Hellas. Hvis finansmarkedene reagerer med å fremtvinge ytterligere rentemarginer for italienske statsobligasjoner kan det føre til en kjedereaksjon av bank-konkurser, som kan spre seg over hele Europa.

I motsetning til Hellas, der europeiske regjeringer og Det internasjonale pengefondet (IMF) reiste totalt € 263 milliarder for å redde kreditorbanker mens den greske befolkningen måtte blø for det, er Italia, med en ti ganger større økonomi, ganske enkelt for stort for slike tiltak. Eurosonen er truet av fallitt om krisen forverres ytterligere.

De italienske regjeringspartiene, det fascistiske Lega og det populistiske Femstjernersbevegelsen (M5S), fyrer forsettelig opp under konflikten med Brüssel for å presentere seg som det italienske folkets forsvarere mot EUs innstrammingsdiktater. Lega-sjefen Matteo Salvini står frem i denne sammenhengen. Det går ikke én dag uten at han raser mot Brüssel. «Alt vi trenger er inspektørene, FNs blåhjelmer og sanksjonene mot Italia,» uttalte han til radiostasjonen Rai. Han har kalt for en demonstrasjon mot Brüssels politikk den 8. desember.

Dette har gitt ham et dytt i ryggen i meningsmålingene. Med 32 prosent er Lega nå det mest innflytelsesrike partiet og nesten dobbelt så sterkt som ved parlamentsvalget i

mars. Partiet etterfølges av M5S, med 27 prosent. Demokratene (PD), det største oppositionspartiet, basker fortsatt på 18 prosent.

Salvini kan basere seg på to faktorer. Den første er rollen spilt av PD og partiets venstreorienterte vedheng, som de siste to tiårene konsekvent har implementert EUs brutale innstramminger, med ødeleggende konsekvenser for den italienske befolkningen. Personlig realinntekt er på nivå fra to tiår siden, den offisielle arbeidsledigheten er på ti prosent og levekårene for middelaldrende mennesker og den yngre generasjonen er «forvitret», ifølge IMFs siste regulære rapport.

Den andre faktoren er Brüssels og Berlins rolle, som brennmerker enhver sosial innrømmelse, uansett hvor liten, som et brudd på kapitalens hellige interesser, samtidig som de støtter raske økninger av militærutgiftene.

Typisk for de tyske medienes provoserende arroganse er en kommentar i Handelsblatt, som anklaget den italienske regjeringen for «nidkjært å sørge for at de dyre valgløftene blir implementert: tidligere pensjon, borgerinntekt og skatteforenklinger og reduksjoner».

Hverken Lega eller M5S er imidlertid genuint opptatt av sosiale forbedringer. Salvinis umenneskelige politikk mot flyktninger, som har massivt økt antallet dødsfall i Middelhavet, er symptomatisk for regjeringens holdning til hele arbeiderklassen. Og borgerinntekten, det sentrale valgløftet til M5S, er ikke noe mer enn en italiensk versjon av den tysk Hartz-loven. Den er knyttet til arbeidsplikt og drastiske sanksjoner dersom mottakerne ikke erklærer seg villig til å akseptere hvilket som helst arbeid, uansett hvor ille det måtte være.Begge parter forsvarer betingelsesløst kapitalistisk privateiendom og stoler på de borgerlige og småborgerlige klassene. Mange observatører antar derfor at de til slutt vil gi etter, senest etter valgene til Europa-parlamentet i mai, dersom presset fra finansmarkedene øker.

Manfred Weber fra Tysklands (Bayerns) parti CSU (Den kristelig-sosiale union), som leder den konservative sammenslutningen av Europeiske folkepartier for Europa-valgene, forutså at det bare var et spørsmål om tid før regjeringen i Roma gir etter på gjeldsprosessen. «Realitetene, fakta vil raskt nok ta igjen Roma.»

Den populistiske regjeringen vil trolig forfølge samme kurs som den greske statsministeren Alexis Tsipras og hans pseudo-venstre, Syriza-ledede koalisjon, som først konfronterte Brüssel på gjeldskrisen, for deretter å gi etter og så pålegge EUs instruksjoner. Men om så ikke skulle være tilfelle, så fører den nasjonalistiske kursen til Salvini og Di Maio uansett ned ei farlig blindgate.

«Forsøk på å redde det økonomisk liv ved å vaksinere det med virus fra nasjonalismens lik, resulterer i blodforgiftningen som bærer navnet fascisme,» skrev Leo Trotskij i 1933, i sitt essay «Nasjonalisme og økonomisk liv».

Den voksende konflikten mellom Roma og Brüssel er del av oppløsingen av Den europeiske union (EU) langs nasjonale linjer, hvilket også reflekteres av Brexit og konfliktene med Polen og Ungarn. Tvers over hele Europa forfølger styringsklassen en politikk for demontering av sosiale beskyttelser, oppbyggingen av politiet og militarisme, mens de støtter seg mer og mer åpent på fascistiske krefter. I ni EU-stater er ytrehøyrepartier allerede i regjering.

EU selv spiller den ledende rollen når det gjelder å pålegge disse retningslinjene, inkludert kravet om innstramminger, oppbyggingen av en politistat og forseglingen av grensene. Det genererer de sentrifugale, nasjonalistiske tendensene som de hevder å bekjempe. Arbeiderklassen kan bare stoppe denne farlige utviklingen ved å opponere mot både nasjonalismen og mot EU, og kjempe for De forente sosialistiske stater av Europa.