The Ballad of Buster Scruggs: Bare en tosk «forventer mer» av menneskeheten

Av David Walsh
26 November 2018

The Ballad of Buster Scruggs er en ny film skrevet, regissert og produsert av Joel og Ethan Coen.

Brødrene, født henholdsvis i 1954 og 1957 i en Minneapolis-forstad, er best kjent for Raising Arizona (1987), Miller's Crossing (1990), Fargo (1996), The Big Lebowski (1998), O Brother, Where Art Thou? (2000), Intolerable Cruelty (2003), Burn After Reading (2008), Inside Llewyn Davis (2013) og Hail, Caesar! (2016).

Coen-brødrenes siste film er satt sammen av seks historier fra et mytisk «Old West». Tråden som forbinder de ulike episodene er en generelt ekkel holdning til menneskeheten, og den amerikanske menneskeheten spesielt.

Buster Scruggs er prominent befolket av individer som finner en stort sett uomtenksom, nesten naiv og barnlig glede i voldelig kaos. Drap, eller samtykke stilt overfor drap, er en selvfølgelighet også for de mer polerte karakterene, som tenderer til å tilsløre de forskjellige typene brutalitet med utsmykkede deklamasjoner. En vesentlig del av de andre karakterene er helt enkelt dyriske bøller. Forøvrig hersker det en overfladisk, tunghendt ironi.

Hvorvidt dette er filmskapernes feilanviste, uklare response på valget av Donald Trump er uklart – og kan være uklart også for Coen-brødrene.

Tom Waits in The Ballad of Buster Scruggs

I åpningssekvensen, med samme tittel som filmen, synger og skyter en smakløst munter cowboy, Buster Scruggs (Tim Blake Nelson) seg gjennom forskjellige deler av Vesten, kledd helt i hvitt. Helt i begynnelsen ser regissørene ut til å ville komme sine kritikere i forkjøpet der de har Scruggs som klager direkte i kamera om sitt kallenavn, Misantropen, som står på en ettersøktplakat:

«Jeg har andre hendler, kallenavn, betegnelser og tilnavn, men dette her vurderer jeg ikke engang å være halvveis fortjent. ‘Misantropen’? Jeg hater ikke mine medmennesker, selv når de er påtrengende og sure og prøver å jukse i poker. For meg er det bare menneskelig materiale og den som finner grunn for raseri og forferdelse i det, er bare en tosk for å forvente bedre.» Med andre ord, de som har en lav formening om menneskeheten, de aksepterer ganske enkelt fakta.

I løpet av en relativt kort episode trekker Scruggs sin pistol og dreper en gruppe lovløse i en bar, blir senere av med et truende individ i en saloon ved å få sistnevnte til å fyre av sin pistol tre ganger i sitt eget ansikt, skyter fingrene av en annen utfordrer før han avsluttet ham, for til slutt å bukke av i en pistolduell i hovedgata for en ung fremmed, kledd i svart. «Kan ikke være ‘top dog’ for alltid,» observerer Scruggs, før han stiger opp til himmelrik.

James Franco i The Ballad of Buster Sruggs

I «Near Algodones» spiller James Franco en cowboy og forsøksvis-bankraner som i utgangspunktet unnslipper skafottet når Comanche-krigere slakter en sheriff og hans posse. Franco-karakteren slår seg da sammen med en kvegdriver og hans storfebøling. Dessverre viser dyrene seg å være stjålet, og cowboyen blir igjen dømt til galgen, denne gangen for noe han ikke har gjort. På skafottet får han øye på ei ung kvinne i mengden. «Det er ei pen jente,» foreslår han ubekymret, så åpnes fall-lemmen og han faller.

De siste øyeblikkene i denne episoden bringer vagt i minne (og kanskje er det tiltenkt) den franske stumfilmen La Rivière du Hibou (1962, Robert Enrico), som ble sendt som en del av den amerikanske science fiction tv-serien The Twilight Zone, i 1964. Den bemerkelsesverdige 27-minutter-lange filmen er basert på den berømte 1891-novellen «En begivenhet på Owl Creek Bridge» av den amerikansk forfatteren Ambrose Bierce. I filmen og historien, under Borgerkrigen (Bierce sloss i den konflikten), skal en sørstats-sabotør henges fra ei bru, av unionsstyrkene. Mirakuløst rømmer han og finner sin vei hjem gjennom en endeløs skog. I det øyeblikk han når sin kones utstrakte armer, rykker mannenes hode tilbake og han faller til sin død på enden av et reip ... fra brua han aldri forlot, bortsett fra i sin fantasi. Bierce-Enrico-verket er gjort kunstnerisk og med innsikt, mens «Near Algodones» i stor grad er en utvidet og meningsløs gimmick.

Den mest kyniske og ubehagelige episoden i Coen-brødrenes film, «Meal Ticket», følger. En impresario (Liam Neeson) ledsager og styrer Harrison (Harry Melling), «Artisten», en arm- og beinløs artist på en turné gjennom småbyer ved fronten for erobringen av det amerikanske kontinentet. Neeson-karakteren informerer rolig tilskuerne: «Fant ham på gatene i London, England, ... Foreldreløs og blakk.»

Harrison resiterer velformulert fra noen av de mest meningsfulle stykkene i det engelske språket: «Ozymandias», 1818-diktet av Percy Bysshe Shelley, Genesisboken i King James’ utgaven av Bibelen, sonettene 29 og 30 av William Shakespeare, Abraham Lincolns Gettysburg Tale fra 1863 og Prosperos farvel til magi («Våre nyanser er nå til ende ...») fra Shakespeares Stormen.

Tim Blake Nelson in The Ballad of Buster Scruggs

Først samles det store folkemengder. Paret besøker imidlertid stadig fjernere og mer øde byer. Publikum dabber av til nesten ingen. En kveld merker impresarioen en rivaliserende forestilling som i vesentlig grad utkonkurrerer hans egen: en kylling som kan hakke ut svarene på aritmetiske oppgaver som foreslås av publikum. Eieren forklarer: «Han er selvlært, mine damer og herrer. Han har ingen formell utdanning. Én om gangen, mine damer og herrer. Test denne kyllingens hjerne.»

Impresarioen kjøper umiddelbart skapningen. På neste etappe av sin vognreise med Harrison, trener Neeson-siguren iøynefallende på å kaste en stor stein fra ei høy bru. Senere ser vi impresarioen, med kyllingen bak seg, aleine på vogna. En tittel viser: «Nådens gave må ikke tilkjempes, den drypper som det milde regnet fra himmelen.» Budskapet trenger knapt å forklares leseren. Man kan satse trygt på at amerikanerne, gitt valget, alltid vil velge et eller annet freak show.

I «All Gold Canyon», basert på en fortelling av Jack London, jakter en furete gullgraver (Tom Waits) etter edelt metall i en idyllisk, jomfruelig dal, der bare dyrelivet rådde grunnen forut. Når han, etter behørig innsats, finner en stor gullåre som han kaller «Mr. Pocket», skyter en tyv ham kaldblodig i ryggen. Gullgraveren spiller bevisstløs, før han tar sin hevn over angriperen.

I episoden «The Girl Who Got Rattled», en av de lengste sekvensene, slår ei ung kvinne, Alice Longabaugh (Zoe Kazan) og hennes bror Gilbert (Jefferson Mays), en udugelig forretningsmann, seg sammen med et vogntog på vei mot vest til Oregon. På veien dør Gilbert av kolera. Alices hyrede hånd byr henne vanskeligheter. En av vogntogets guider, Billy Knapp (Bill Heck), foreslår ekteskap. Uheldigvis blir Alice en dag isolert fra gruppa og befinner seg sammen med den andre lederen av vogntoget, Mr. Arthur (Grainger Hines), midt i en kamp med ei gruppe indianere. Når det ser som verst ut, foretar Alice et desperat trekk.

Den siste episoden, «Mortal Remains», finner sted i en stagecoach på vei til Fort Morgan (Colorado). De fem reisende – to bounty-jegere, en franskmann, en fangstmann og ei hengiven kristen dame – fordriver tiden med å diskutere menneskets natur, religion og kjærlighet. Fangstmannen (Chelcie Ross) hevder at «folk er som ilder eller en bever. Alle ganske like,» mens fru Betjeman (Tyne Daly), gift med en pensjonert foreleser «om moralsk og åndelig hygiene», svarer at menneskeheten faller inn i to kategorier, «helt forskjellige. ... Oppreiste og syndige».

Bounty-jegerne (Jonjo O'Neill og Brendan Gleeson), som sporer opp og dreper ettersøkte menn for betaling, er et foruroligende, blodtørstig par. Med fryd forklarer den ene (O'Neill) at mens han distraherer offeret med «en liten historie, en liten samtale,» tilfører samarbeidspartneren hans slaget. Uansett, ved slutten av episoden ser det ut til at alle passasjerene på stagecoachen tar «passasjen» til «den andre siden», om de er beredt for det eller ikke.

Harry Melling in The Ballad of Buster Scruggs

Coen-brødrene har talent og vet hvordan man gjør ting generelt interessant. Franco, Waits, Rubinek og noen av de andre klarer å opprettholde sin verdighet i all den generelle ubehageligheten.

Sett under ett, The Ballad of Buster Scruggs etterlater en dårlig smak i munnen.

Det ér gjenkjennelig menneskelige øyeblikk her, for eksempel i kurtiserings-scenen mellom Billy Knapp og Alice Longabaugh, men de er altfor få, og for langt imellom.

Hva angår generelle tema, antyder Coen-brødrenes nye film at ustabilitet, usikkerhet og uforutsigbarhet, om ikke rene skjære tilfeldigheten styrer menneskelige anliggender. Når Alice observerer at alle hennes brors oppfatninger, inkludert de politiske, «var ganske fastlåste», svarer Knapp høytidelig: «Usikkerhet ... Det er relevant for saker av denne verden. Bare hva angår det neste er vi gitt sikkerhet. ... Ned gjennom tidene, fra vår fjerne fortid, hvilke sikkerheter overlever? Og likevel skynder vi oss med å forme nye.» Igjen er tonen karakteristisk hånende, men man føler filmskapernes intellektuelle og moralske tilstedeværelse.

Videre, mennesker er mysterier for hverandre. Stagecoach-passasjeren René (Saul Rubinek) hevder: «Jeg kan ikke kjenne deg, ikke i den grad. Vi må hver og en av oss spille vår egen hånd. Du misforstår, mon vieux. Vi kan kjenne hverandre, oui, til en viss grad, men å vite helt, umulig. ... Livet er livet ... Livet er endring.»

Dette er ganske banalt. I alle fall er Buster Scruggs mest kraftfull og energisk når den flirer av den amerikanske befolkningen, som den presenterer hovedsakelig bestående av sjarmerende, selvbedratte eller ganske enkelt bøllete psykopater.

Dette er ikke satire for det meste rettet mot dem som styrer, manipulerer og utnytter amerikanere, men mot de som herskes over, manipuleres og utnyttes i Amerika. I stedet for å se brutalitet som noe som i siste instans stammer fra de sosiale relasjonenes råskap, rekonstruerer mellomklasse-impressionisten, fjernt fra arbeiderklassens historie og erfaring, volden kunstnerisk «nedenfra og opp», for å si det sånn.

I kommenteringen av en av Coen-brødrenes mer spennende filmer, O Brother, Where Art Thou?, i 2000, kommenterte WSWS: «Ikke på noen måte kan noen av filmene betraktes som helt, eller engang stort sett vellykket. Nesten hver eneste film har vært ødelagt av utbrudd av ondsinnethet og kynisme, en upassende spøkefullhet, som har en tendens til å motvirke og forringe de mer sannferdige eller overbevisende øyeblikkene.»

«Coen-brødrene prøver å finne ut, kan det synes, hva det er som får Amerika til å fungere [makes America tick], hvorfor, nesten i samme øyeblikk, det kan det være så tilbakevendt og så sublimt, så reaksjonært og så demokratisk, så vanvittig og så sunt.»

«Dessverre har de ikke kommet veldig langt med sine grublerier.»

De kan meget vel ha gått tilbake siden den gang.