Russland skyter på og anholder ukrainske marinefartøy

Av Clara Weiss
26 November 2018

Tidlig søndag morgen skjøt russiske krigsskip skarpt mot tre ukrainske marineskip i Azovhavet, som de så anholdt, utenfor kysten av Krimhalvøya. Det militære sammenstøtet representerer en vesentlig eskalering av den pågående konflikten mellom Russland og Ukraina, som ble utløst av det USA- og EU-støttede ytrehøyrekuppet i februar 2014.

Ifølge den offisielle russiske versjonen gikk tre ukrainske krigsskip ulovlig inn i russisk territorium klokka 07:00 på søndag. Moskva stengte deretter stredet.

Den russiske føderale etterforskningstjenesten (FSB), Russlands ekvivalent til FBI, bekreftet senere på søndag at Russland hadde beslaglagt alle de tre ukrainske krigsskipene. Russland ba om et umiddelbart krisemøte i FN.

Kiev argumenterer med at de hadde annonsert de tre marineskipenes kryssing av stredet, men ikke hadde mottatt noe svar fra Russland, at de tre skipene ble angrepet av russiske krigsskip i en «aggresjons»-handling, og de hevdet at «Russland angriper Ukraina». Porosjenko-regimet hevdet også at to ukrainske sjømenn hadde blitt skadet og at en ukrainsk slepebåt ble rammet, og krevde umiddelbar løslatelse av både skipene og alle mannskapene. Kiev har appellert til EU, USA og NATO om støtte.

Ukrainas president Petro Porosjenko innkalte til et krisemøte i sitt krigskabinett på søndag. Deretter adresserte han landets parlament, der han foreslo å innføre krigsrett for seksti dager. Offisielle representanter fra det ukrainske utenriksdepartementet har siden vært i heftige diskusjoner med representanter for EU og NATO.

Russiske medier rapporterte at SU-24-jagerfly stasjonert på Krim nå flyr over den russiske brua over Kerch-stredet og at Ukraina hadde sendt marineforsterkninger til området. En militær eskalering i Azovhavet har vært forberedt over flere måneder, med en rekke provokasjoner fra det ukrainske regimet som har hatt full støtte fra EUs og USAs imperialisme.

På slutten av august annonserte Kiev «overføringen av ytterligere styrker fra Marine Corps og kystartilleriet» til regionen.

På slutten av september mottok Porosjenko offisielt to Island-class Coast Guard kuttere fra USA i Baltimore. Den 12. oktober undertegnet Porosjenko et dekret om Azovhavet, som hevder at Ukraina har suverenitet over territorialfarvannene i Kerchstredet og Azovhavet, og oppfordret til tiltak for å motvirke den russiske marinen.

** image placement; caption: Svarte-havet og Azov-havet

Porosjenko-regimet vurderer også å trekke seg fra en 2003-avtale med Russland, som besørger lik deling av Azovhavet mellom begge land, og et forbud mot at utenlandske krigsskip seiler inn i havet uten samtykke fra begge parter. Skulle Ukraina trekke seg fra denne avtalen vil det gjøre det mulig for NATOs krigsskip å seile inn i Azovhavet.

I forrige måned avholdt de ukrainske væpnede styrkene militærøvelser ved kysten av Azovhavet, der de var vertskap for en stor bakkedrill for NATOs flyvåpen på ukrainsk territorium, kalt «Operasjon Åpen Himmel». Ukrainas krigsøvelser i Azovhavet har også bidratt til en forverring av relasjonene med nabolandet Ungarn de siste månedene [lenke til engelsk tekst], som legger ytterligere til de eksplosive spenningene i regionen.

Porosjenko har gjort byggingen av en ny ukrainsk flåtebase i Azovhavet før utgangen av 2018 til en hjørnestein i sin nåværende kampanje for gjenvalg som president i mars 2019. Viktor Muzhenko, øverstkommanderende for de ukrainske væpnede styrker, hevdet nylig at en slik marinebase var sentral for Ukrainas innsats for å bekjempe «russisk aggresjon». På nåværende tidspunkt har Ukraina to marinebaser i Svartehavregionen: Vest Marine Basen i Odessa og Sør Marine Basen i Ochakiv og Mykolaiv.

Den nye marinebasen ville bli lokalisert i Berdyansk, nært territoriene kontrollert av de russisk-støttede østukrainske separatistene.

Russland har også økt sin militære tilstedeværelse i Azovhavet og har for tiden mellom 50 og 70 patruljeskip der, som har påbegynt inspisering av alle fartøy som går til eller fra ukrainske havner. Siden byggingen av den nye russisk brua over Kerchstredet var ferdigstilt tidligere i år, må nesten alle skip som seiler inn i Azovhavet fra Svartehavet, passere under denne kryssingen.

Porosjenkos eskalering av militærkonflikten med Russland er i vesentlig grad drevet av regimets voksende innenlandskrise. Nesten fem år etter at det imperialist-orkestrerte, fascistiske kuppet brakte det til makten er Porosjenko-regimet forviklet i dyp krise. Nylige medierapporter antyder at én million mennesker i Ukraina lever på randen av hungersnød.

Hundretusenvis har forlatt landet siden 2014, i flukt fra krig og sosial forødelse (se: «Ukrainas avfolkningskrise»). De siste månedene var det flere streiker av ukrainske gruvearbeidere, jernbanearbeidere og andre deler av arbeiderklassen. Meningsmålinger viser Porosjenko med den høyeste negativ-rangeringen av alle kandidatene til det kommende presidentvalget.

Porosjenko-regimet har i sine provokasjoner hatt full støtte fra både EU- og USA-imperialismen. Washington har tidligere oppfordret Russland til å stoppe «trakasseringen» av skip; EU-representanter har også tatt stilling på Ukrainas side i konflikten i Azovhavet.

Bak den imperialistiske støtten for det ukrainske regimets hensynsløse provokasjoner er langsiktige strategiske interesser for kontroll over Svartehavsregionen som en nøkkelbro mellom Øst-Europa og det energirike Midtøsten og Sentral-Asia. Konflikten over Azovhavet er del av den amerikanske imperialismens tiltak for å bremse russisk innflytelse både i Øst-Europa og i Midtøsten, og omringe landet med USA- og NATO-støttede regimer.

Siden oppløsingen av Sovjetunionen i 1991 har alle større stater som grenser til Svartehavet, med unntak av Russland, enten blitt NATO-medlemmer (Romania) eller de har gjennomgått USA-orkestrerte «fargerevolusjoner» som har brakt til makten pro-USA-regimer (Ukraina og Georgia). Tyrkia har allerede lenge vært et NATO-medlem.

For Russland har Svartehavsregionen historisk vært kritisk for tilgangen til Middelhavet, og spesielt det østlige Middelhavet, der Russland har en marinebase for sin Svartehavsflåte i Tartus, nordøst i Syria. Azovhavet er også sentralt for Russlands kontroll over Krimhalvøya, som fortsatt er gjenstand for en økonomisk blokade av Kiev-regimet.

En analyse fra den amerikanske imperialistiske tenktanken Senter for strategiske internasjonale studier (CSIS), bemerket at for Russland «er Krim militærkilden, Tyrkia er vippen, og de tyrkiske stredene er den strategiske gjennomgangen; og sluttmålet er tilgangen til, og militær tilstedeværelse i det østlige Middelhavet, som en motvekt mot USAs og NATOs ekspansjon østover, og landets tilstedeværelse i Egeerhavet og det sentrale Middelhavet.»

Robert D. Kaplan, en av Washingtons mest innflytelsesrike utenrikspolitiske strateger, understreket i en nylig bok at «Europas kamp med Russland vil kanskje ikke bare skje over Baltikum, men over Svartehavet og det vil involvere Romania.» Han hevdet at NATO-medlemmet Romania, som også grenser til Svartehavet, ville være den «sørlige flanken» i en krig mot Russland, mens de baltiske statene og Polen ville danne den nordlige flanken.

Ved NATO-toppmøtet i Warszawa i juli 2016 lovet NATO-ledere å øke sin militære tilstedeværelse i regionen gjennom etableringen av TFP (Tailored Forward Presence). I fjor holdt NATO en stor militærøvelse i Svartehavet.

Til tross for alt «Russiagate»-bråket ledet av Det demokratiske partiet og den høyreorienterte motstanden mot Trump, har hans administrasjon faktisk økt den militære og politiske støtten til høyreorienterte, antirussiske regimer i Øst-Europa, inkludert både Polen og Ukraina. Den har forsynt det ukrainske regimet med forskjellige våpen, missiler og patruljeskip, inkludert Javelin-missiler – tiltak som president Obama fortsatt skydde unna.

At disse amerikansk-støttede provokasjonene truer en katastrofal eskalering av den militære konflikten med Russland, som allerede er godt på vei gjennom proxystyrker i både Ukraina og Syria, er del av beregningen. I en artikkel i oktober i National Interest erkjente Lyle Goldstein, forskningsprofessor ved US Naval War College, åpent de pågående provokasjonene fra det USA-støttede ukrainske regimet, og advarte om at et stor-skala konfliktscenario i Azovhavet «ville få operasjonene i Syria til å se ut som en runde krokket.»