Kansler Angela Merkel har tatt et klart standpunkt for Ukraina i konflikten mellom Ukraina og Russland i Azovhavet.
Kort før hennes avreise til G20-toppmøtet i Argentina uttalte kansleren seg til tyske og ukrainske forretningsrepresentanter i Berlin i nærvær av den ukrainske statsministeren Volodymyr Groysman. Hun angrep Russland skarpt og erklærte at den russiske presidenten er fullt ansvarlig for den nåværende konflikten, utløst av ukrainske marinfartøys inntrengning i russisk territorialfarvann.
Merkel krevde at Russland måtte løslate de anholdte ukrainske marinegastene og «ikke ganske enkelt stenge av» ukrainske byer som Mariupol. Hun fortalte de mange representantene for tysk industri som var tilstede at hun forstod at mange av dem «ville ha gode økonomiske forbindelser med Russland», men her «gjelder det grunnleggende prinsipper». Hun lovet å adressere den russiske presidenten om dette på G20-toppmøtet.
Kansleren gikk ikke så langt som til å kunngjøre ytterligere sanksjoner mot Russland, eller utplasseringen av tyske krigsskip til Svartehavet, som Ukrainas president Petro Porosjenko hadde krevd. Men hun etterlot ingen tvil om at Tyskland ville være på ukrainsk side i tilfelle en ytterligere eskalering av konflikten.
Vesten hadde garantert Ukrainas ukrenkelighet av landets grenser i «Budapest memorandumet» i 1994, som gjenytelse for at Ukraina ga avkall på atomvåpen, sa hun. «Derfor har vi en plikt til å stå ved det vi en gang lovet.»
Ved å ta stilling for Ukraina trekker Merkel Tyskland dypere inn i en konflikt som har potensial til å eskalere til en stor krig, og til og med en nukleærkonfrontasjon mellom NATO og Russland.
Ukrainas president Poroshenko fyrer bevisst opp under konflikten og har erklært krigsrett fordi han ser dette som den eneste måten å kunne forlenge sitt styre forbi den oppsatte valgdagen den 31. mars 2019. Regimet til den velstående oligarken, som kom til makten i et høyreorientert kupp støttet av USA og Tyskland for fire år siden, er involvert i en sump av korrupsjon som går dypt inn i hæren, den hemmelig tjenesten og presidentapparatet. I kontrast lever det store flertallet av den ukrainske befolkningen i en tilstand av bitter fattigdom og usikkerhet.
Alle meningsmålinger samstemmer i at Porosjenko ikke har den minste mulighet til å vinne et halvveis demokratisk valg. Det er derfor han forverrer konflikten med Russland, enten for å forhindre valget helt eller for å avholde det i en feber av nasjonalistisk hysteri.
USA anvender den ukrainske konflikten til å skru opp sitt politiske og militære press mot Russland. De har oppmuntret og støttet den ukrainske provokasjonen i Azovhavet. USAs utenriksminister Mike Pompeo forsikret Porosjenko om at Washington ville gi «full støtte, full assistanse, inkludert militær bistand». (Se: Ukrainas provokasjoner i Azovhavet)
At Merkel trekker Tyskland inn i denne eksplosive konflikten og tar side for Porosjenko-regimet er uansvarlig og kriminelt. Hennes handlingsmåte påminner den beryktede «blanko sjekken» utstedt av keiser Wilhelm II til Østerrike-Ungarn i 1914 etter Sarajevo-attentatet. Han ga klarsignal for militæraksjon mot Serbia, vel vitende at det ville utløse en krig med Russland og Den første verdenskrigen.
Merkels stillingstagen for Porosjenko fant sted uten offentlig debatt eller noen avstemming i Bundestag (parlamentet). Mediene toner også ned problemet for ikke å alarmere offentligheten. I talkshowene med sin endeløse palaver om alle mulige småting, blir ikke konflikten i Azovhavet og dens farlige implikasjoner diskutert.
Merkel fortsetter sin politikk fra 2014 da den tyske regjeringen støttet kuppet mot Porosjenkos pro-russiske forgjenger Viktor Janukovitsj. Selv om fascistpartier og -militser, som Den all-ukrainske union Swoboda og Høyre Sektor, spilte den førende rollen i Maidan-kuppet ble det glorifisert i Tyskland som en «demokratisk revolusjon».
Kort før Maidan-kuppet hadde den tyske regjeringen kunngjort sin intensjon om igjen å spille en politisk og militær rolle i verden som tilsvarer Tysklands økonomiske tyngde. Det høyreorienterte kuppet i Ukraina var den første testen for denne stormakt politikken.
Men i motsetning til USA, som vurderer Russland sin viktigste geo-politiske rival etter Kina, ønsket ikke den tyske regjeringen å presse konflikten med Moskva for langt. Tyskland er avhengig av russiske energiforsyninger og frykter også at en eskalering av konflikten kan øke den militære og politiske avhengigheten av USA. Merkel fremforhandlet derfor Minsk-avtalen i samarbeid med Frankrike, som «frøs» den ukrainske konflikten uten å løse den.
Mot bakteppet av de heftige amerikanske krigstruslene mot Russland dropper nå Merkel meglerens maske. Hun lover fortsatt å snakke med Putin på G20-toppmøtet. Men gitt hennes anklager kan det bare bety at hun vil øke presset på Russland.
Den tyske regjeringen forsøker å frigjøre seg fra sin militære avhengighet av USA. Den ønsker å bygge en europeisk hær for å forfølge sine imperialistiske interesser uavhengig av, og også mot USA. Men det er et langsiktig prosjekt, og inntil da vil landet fortsette å holde seg til NATO.
Tyskland har spilt en ledende rolle i NATOs militæroppbygging mot Russland. Tyske soldater har vært utplassert ved den russisk-litauiske grensa nå i to år, og i oktober stilte Bundeswehr med en femtedel av de 50.000 soldatene som ble utplassert i Norge under den store manøvren «Trident Juncture», som trente på krig mot Russland. Nå støtter Berlin de fornyede provokasjonene fra Kiev og Washington.
Det støttes av Frankfurter Allgemeine Zeitung, som alltid er på frontlinja når det gjelder å slå på krigstrommene. «Vår sikkerhet blir forsvart ikke bare, men også i Ukraina. Derfor må Vesten stå fast på Ukrainas side,» annonserte avisa på torsdag. Et sterkt Ukraina var «i Den europeiske unions elementære interesse».
F.A.Z. anser en direkte militærintervensjon for å være for risikabelt. I stedet anbefaler avisa å bevæpne Porosjenko-regimet sterkere. Den krever «bistand til at Ukraina kan bygge opp sine væpnede styrker – organisasjonsmessig, økonomisk og, der det er nødvendig, med våpen». Forøvrig bør leggingen av Nord-Stream-2-rørledningen stoppes, for «å øke kostnadene for den russiske ledelsen, for dens politikk».
Den blandingen av ansvarsløshet og tankeløshet som den føderale regjeringen og dens ledende medier legger til grunn for hvordan de orienterer mot en katastrofal krig, kan bare forklares av den dype, globale krisen i det kapitalistiske systemet, som er preget av vulgære sosiale ulikheter, handelskriger og nasjonale konflikter. Ute av stand til å organisere den moderne, komplekse økonomien i samfunnets interesse som helhet, forbereder imperialistmaktene seg, som i 1914 og 1939, på en voldelig omfordeling av verden.
Russland har blitt et mål for disse imperialistiske intrigene, men Putin-regimet har ingenting å opponere mot dem med. Det representerer interessene til et kriminelt oligarki og lever i frykt for arbeiderklassen. Det reagerer ved å røre opp nasjonalisme, og ruster opp på den ene siden samtidig som det søker avtaler med forskjellige imperialistmakter på den andre.
Bare en uavhengig bevegelse av den internasjonale arbeiderklassen i kamp for omveltingen av kapitalismen og for byggingen av et sosialistisk samfunn kan forhindre at menneskeheten faller tilbake til krig og barbari.