Masseprotestene i Frankrike: En ny fase av den internasjonale klassekampen

3 December 2018

På lørdag deltok 100.000 mennesker i en rekke «gul vest»-massedemonstrasjoner over hele Frankrike, mot president Emmanuel Macrons antiarbeider, drivstoffskattehevinger, i de mest betydningsfulle masseprotestene i landet siden generalstreiken fra mai til juni i 1968.

Disse begivenhetene er et kritisk vendepunkt, ikke bare for Frankrike og Europa, men for hele verden. Etter å ha vært undertrykt i flere tiår proklamerer utbruddet av sosial protest arbeiderklassens gjeninntreden på verdenshistoriens scene. Klassekampen hevder seg igjen som den drivende kraften for historisk fremgang. Den eksplosive karakteren av hendelsene i Frankrike vitner om de enorme sosiale motsetningene som er akkumulert i løpet av de nesten tre tiårene siden Sovjetunionens oppløsing i 1991, og særlig i løpet av tiåret siden krasjet i 2008. Det intense hatet mot kapitalismen og betingelsene det har skapt i Frankrike og over hele verden – det svimlende nivået av sosial ulikhet, den endeløse akkumulering av rikdom innen en liten prosentandel av befolkningen, de stadig større nivåene av fattigdom og lidelse – spruter nå ut på overflaten av det politiske liv.

I Macron har styringseliten sin sanne representant – en med berettigelse foraktet og farseaktig figur, investeringsbankmannen som ble president, som ikke er noe annet enn marionetten til de europeiske børsene. Stil overfor raseri og opprør har Macron gjort det klart at han har til hensikt å fortsette med sin antiarbeiderklassepolitikk, om nødvendig gjennom politi-stat-midler og erklæringen av unntakstilstand. I det øyeblikket massene utfordrer styringselitens økonomiske krav, tyr den til vold og undertrykking.

Det som driver utviklingen i Frankrike er ikke i hovedsak nasjonale, men globale betingelser. Hva Macron kan gjøre, hvordan han kan respondere, bestemmes av den internasjonale kapitalens krav. Han utfører sitt angrep mot arbeidere i Frankrike, mens det amerikanske borgerskapet implementerer en ny omgang med kostnadsnedskjæring, illustrert av masseoppsigelsene som ble annonsert ved General Motors. Midt blant økende tegn på en fornyet økonomisk nedgang går styringseliten på offensiven i alle land.

På den andre siden er arbeiderklassen, som viser seg å være ikke bare en undertrykt klasse, men en revolusjonær klasse. Under overflaten av den borgerlige orden og stabilitet brygger det en borgerkrig.

Alt reaksjonært kvakksalveri fra middelklassen pseudo-venstre, om at sosial ulikhet ikke er det sentrale anliggendet i dagens samfunn, og at proletariatet ikke er en revolusjonær klasse, blir blåst i biter. Dens besatte fiksering på spørsmål om kjønn, rase og seksualitet viser seg å være irrelevant for kampen som utfolder seg på gatene i Paris.

Hva angår påstandene om «historiens slutt», fremmet etter Sovjetunionens oppløsing, har disse vist seg å være bare fantasi. For bare ett år siden, midt under hundreårsmarkeringen av Den russiske revolusjonen, forklarte kapitalismens ideologer at Oktoberrevolusjonen ikke hadde noen relevans for den moderne verden. Men, nå begynner en revolusjonær situasjon å vise seg.

Det siste årets karakteristiske egenskap har vært oppsvinget av klassekampen. 2018 begynte med masseprotester i Iran og streiker av industriarbeidere i Tyskland, forelesere i Storbritannia og lærere i USA. Året har sett betydelige uttrykk for sosial opposisjon i Latin-Amerika, Midtøsten og Asia.

Året går mot slutten med masseprotestene i Frankrike, voksende uro blant bilproduksjonsarbeidere i USA og massestreiker i Sør-Korea, Hellas og Chile. Til dette må det tillegges protester av migrasjonsarbeidere, inkludert flyktningene fra Mellom-Amerika, som konfronterer USAs væpnede styrker ved grensa mellom USA og Mexico.

Det siste årets erfaringer – og Frankrike er ikke noe unntak – har vist den manglende evne til å gjennomføre noen som helst endringer i den brede massen av befolkningens interesser, innenfor rammene av de eksisterende politiske institusjoner og fagforeninger. Hele strukturen i det politiske systemet, høyre og «venstre», er fullstendig fjernet fra, og fiendtlig innstilt til arbeiderklassens bekymringer.

I Frankrike har opposisjon igjen oppstått helt utenfor rammen av fagforeningene, som er tett integrert i staten og som fordømte demonstrasjonene som sitt initielle svar på dem. Det er en blokk av reaksjon som strekker seg fra Élysée-palasset til kontorene til middelklassepartier som Nytt Antikapitalistisk Parti (NPA). Alle er opptatt av én ting: Hvordan kan de bringe denne bevegelsen under kontroll og få stoppet den.

Det sentrale spørsmålet som nå fremstår er om perspektiv og strategi. Det er et presserende behov å utdype kampen og bringe den inn i den bredeste delen av arbeiderklassen og ungdommen. Dette krever etablering av aksjonskomitéer, uavhengige organisasjoner for arbeiderklassekamp, som – som Trotskyij skrev i 1935, ett år før den franske generalstreiken i 1936 – er «det eneste redskapet for å bryte den antirevolutionære opposisjonen til parti- og fagforeningsapparatene.» Slike organisasjoner vil «ha som sin oppgave å forene de slitende massene i en defensiv kamp, og dermed gjennomsyre disse massene med bevisstheten om sin egen makt for den kommende offensiven.»

Utviklingen av nye organisasjoner for arbeiderklassekamp er knyttet opp til det mest kritiske spørsmålet av alle, det som gjelder utviklingen av en politisk bevegelse basert på strategien for sosialistisk verdensrevolusjon.

Veksten av klassekampen i en internasjonal målestokk er bestemt av det globale kapitalistiske systemets egen natur. Igjen, det som utvikler seg i Frankrike, er ikke bare et uttrykk for franske betingelser, men av de globale forholdene. Det er, på sin måte, illustrerende at disse demonstrasjonene brøt ut akkurat da Macron kom tilbake fra G20, en global samling av lederne av de mektigste borgerlige statene for å hamre ut sine planer om å utnytte og undertrykke verdens arbeidere, og forberede for global krig.

Trotskij skrev i 1907 at utviklingen av verdenskapitalismen «har forvandlet hele verden til én enkelt økonomisk og politisk organisme ...

Kapitalismens totale økonomiske og politiske fungering, med sin verdenshandel, sitt system av monstrøs statsgjeld og internasjonale politiske allianser, som trekker alle reaksjonære krefter inn i ett enkelt verdensomspennende felles aksjeselskap, har ikke bare motstått alle partielle politiske kriser, men har også beredt betingelsene for en sosial krise av uforlignelige dimensjoner.

Arbeidere over hele verden identifiserer seg med de franske arbeidernes krav. Over hele verden omorganiserer styringseliten samfunnslivet i kapitalens interesse, for å sikre ikke bare omdisponeringen av sosial formue til egne lommer, men for å besørge finansieringen av den neste serien av kriger.

En advarsel må meldes: Borgerskapets respons på disse hendelsene vil være å øke hastigheten enormt for forberedelsene til krig og undertrykking, inkludert oppbyggingen av nyfascistiske krefter. Styringseliten har mange våpen til sin rådighet. Arbeiderne har imidlertid et enda større våpen: den milliarder sterke globale arbeiderklassen, den største revolusjonære kraften i menneskehetens historie.

De begivenhetene som nå utfolder seg i Frankrike annonserer åpningen av en ny fase av revolusjonære kamper. Det er innen denne historiske sammenhengen at epokens sentrale problem reises med enorm sensivitet: det vil si, byggingen av Den fjerde internasjonale, Verdenspartiet for Sosialistisk Revolusjon, grunnlagt av Leo Trotskij i 1938 og i dag ledet av Den internasjonale komitéen [IC – the International Committee]. Innen Frankrike blir denne kampen ført frem av den franske seksjonen av Den internasjonale komitéen, Parti de l'égalité socialiste (PES).

Lesere av World Socialist Web Site vet at utbruddet av internasjonal klassekamp har vært forventet med en uhyre stor nøyaktighet. Vi oppfordrer nå alle leserne og supporterne til å trekke de nødvendige politiske konklusjonene fra de utfoldende begivenhetene, og til å forplikte seg til kampen for arbeiderklassens seier og for verdenssosialismens sak.

Redaksjonsrådet for World Socialist Web Site

Redaksjonsrådet for World Socialist Web Site