John Pilger, veteran gravejournalist, dokumentarfilmskaper og forfatter, er for tiden vertskap for en spesiell filmfestival i Australia. Med tittelen The Power of the Documentry: Breaking the Silence [Dokumentarens makt: Å bryte tausheten], settes festivalen opp på Riverside Theatres i den vestlige Sydney-forstaden Parramatta og på Museum of Contemporary Art, ved Circular Quay i Sydney sentrum. Den går til den 9. desember.

Kuratert av Pilger viser festivalen 26 filmer, inkludert en rekke av hans egne dokumentarer, flere betydelige verk av australske filmskapere og tre fundamentale filmer fra USA og Storbritannia.

Pilger, som har laget 62 dokumentarfilmer siden 1970, er en av en håndfull journalister internasjonalt som standhaftig forsvarer WikiLeaks-grunnleggeren Julian Assange. Den 17. juni talte han på en demonstrasjon i Sydney organisert av Socialist Equality Party (Australia) med krav om Assanges umiddelbare løslatelse.

Noen av de tidlige Pilger-filmene som skal vises inkluderer: The Quiet Mutiny [Det stille myteriet], hans første dokumentar for britisk tv; The Outsiders [De utenforstående], som presenterer intervjuer med krigskorrespondenter som Wilfred Burchett og Martha Gellhorn, og andre personer i 1983; og The Last Dream: Other People's Wars (1988), en historisk beretning om australsk militær involvering i britiske og amerikanske imperialistiske intervensjoner.

Nylige Pilger-dokumentarer som skal vises, hvorav noen har blitt omtalt av World Socialist Web Site, inkluderer Palestine is Still the Issue [Palestina er fortsatt problemet] (2002), Breaking the Silence: Truth and Lies in the War on Terror [Å bryte tausheten: Sannhet og løgner i krigen mot terror] (2003), The War You Don’t See [Krigen du ikke ser] (2010), Utopia (2013) og The Coming War on China [Den kommende krigen mot Kina] (2016).

Andre viktige filmer som skal vises er Curtis Levys The President vs David Hicks (2004) og Matt Normans Salute [Salutt] (2009), om sprinteren Peter Norman som australske myndigheter forfulgte etter at han støttet amerikanske idrettsutøvere som presenterte sin «black power»-hilsen under en OL-seierseremoni i 1968 i Mexico.

Til slutt presenterer «The Power of Documentary»-festivalen tre klassiske verk: Edward R. Murrows Harvest of Shame (1960), en eksponering av slave-lignende arbeidsforhold for landbruksarbeidere i USA; Peter Watkins’ lenge-forbudte The War Game [Krigsspillet] (1965), en av de første doku-dramaene som gjenskaper de uhyrlige konsekvensene av et atomvåpenangrep på Storbritannia; og Peter Davis’ Hearts and Minds [Tanker og følelser] (1974), den første amerikanske hovedstrømsdokumentar som opponerte mot USAs intervensjon i Vietnam og som klarte å få kinodistribusjon. Fulle detaljer om festivalprogrammet er tilgjengelig her.

Pilger gjennomførte følgende e-post-intervju med WSWS i forrige uke, like før festivalen begynte.

Richard Phillips: Kan du forklare hvorfor du besluttet å organisere denne festivalen? Hva mener du med «Breaking the Silence» i tittelen, og hvorfor er dette nødvendig?

John Pilger: Med taushet mener jeg utelukkingen av ideer som kan forandre måten vi ser vår verden på, eller kan hjelpe oss til å forstå den. Det er 26 filmer, og hver eneste av dem skyver tilbake et sjikt av propaganda – ikke bare regjeringspropaganda, men en mektig gruppetenkning utformet av spesielle interesser for å distrahere og skremme oss, og som ofte tar utgangspunkt i sosialmedier, og som er kunstens og den politiske frihetens fiende.

En dokumentar er ikke reality-TV. Politisk dokumentar er ikke det konsensuelle spillet som utøves av politikere og journalister, kalt «aktuelle saker». Store dokumentarfilmer skremmer de mektige, foruroliger de tilpassede, avslører hyklerne. Store dokumentarfilmer får oss til å tenke, og tenke nok en gang, og til å snakke ut, og til og med gå til handling ...

Velbetalte journalister har blitt stupide etterplaprere av krigspropagandaen: løgner som i dag er kjent som falske nyheter og spredt av etterretningstjenestene. Hvorfor tillater vi regjeringer, våre regjeringer, å begå store forbrytelser, og hvorfor er så mange av oss tause?

Dette er spørsmål for de av oss som er privilegerte nok til å bli tillatt inn i folks liv, til å være deres stemme og søke deres støtte. Dette er et spørsmål for filmskapere, journalister, kunstnere, kunstadministratorer, redaktører, utgivere. Vi kan ikke lenger hevde å være uskyldige tilskuere. Vårt ansvar er presserende; som Tom Paine så utålmodig skrev: «Tiden er nå».

RP: Du begynte å lage dokumentarer i 1970 med The Quiet Mutiny, om Vietnamkrigen. Kan du si noe om filmskaperne som påvirket deg i de tidlige årene, og det viktigste du lærte i den formative perioden?

JP: Min formative periode som dokumentarfilmskaper var som journalist. For meg komplementerer de to håndverkene hverandre; den mest uttrykksfulle journalistikken er ofte kinematisk. Som en ung krigsreporter i Sørøst-Asia ble jeg slått av det surrealistiske dramaet av den amerikanske invasjonen og dens grusomme konsekvenser. The Quiet Mutiny er en faktabasert, politisk film som anvender ironi og satire som grenser til mørk farse, sammen med samtidenes musikk, mye av den politisk.

Jeg ble påvirket av mange av de jeg jobbet sammen med; i begynnelsen av min produsent Charles Denton, som oppmuntret meg til å avvike fra formelen for «aktuelle saker». Da The Quiet Mutiny ble kringkastet kalte den daværende generaldirektøren for Independent Television Authority [Den uavhengige tv-myndigheten] i Storbritannia (en pompøs kollega-australier som var adlet) meg «en farlig opprører [subversiv]». Det var den høyeste æresbevisning jeg har mottatt, og jeg er ham takknemlig.

RP: Siden den gang har du laget mange dokumentarfilmer. Disse inkluderer avsløringen av amerikanske krigsforbrytelser i Vietnam, Irak og mange andre land, faren for atomkrig, statsbrutalitet mot arbeiderklassen og de fattige, pågående undertrykking og sosial mishandling av aboriginerne [Australias urinnvånere].

Din andre dokumentar ble skutt i West Yorkshire og hadde titelen Conversations with a Working Man [Samtaler med en arbeidsmann] og ble kringkastet på britisk fjernsyn. Det er vanskelig å forestille seg at noe med en sånn tittel blir kringkastet på de kjendisbesatte tv-nettverkene i dag.

JP: Jeg er enig. Men som med nesten alle filmene jeg har laget, hadde jeg mine vanskeligheter. Den overordnende produsenten bestemte at min anvendelse av begrepet «folket» var uakseptabel, fordi det var et «marxistisk begrep». Han nektet å la meg bruke ordet «arbeiderklasse»; hvis du lytter nøye, vil du høre meg si «av arbeiderslekt». Dette tullet gjorde ikke et fnugg av en forskjell; seerne forstod, og filmen fikk et rekordstort publikum.

RP: Hvorfor tror du det er så få av denne typen eksponeringer i dag? Er det på grunn av problemer med finansiering og distribusjon, eller er det et spørsmål om selvsensur og/eller mangel på politisk perspektiv?

JP: Det er alle de tingene. Jeg ville sette mangelen på politisk perspektiv øverst, sidestilt med en higen etter å bli med i systemet av elitenes makt. Mange ved BBC mener at når de blir med i den institusjonen, stiger de til et nirvana av den reneste upartiskhet og objektivitet, når de i sannhetens navn har blitt en del av det mest raffinerte propagandasystemet på jord.

RP: Festivalen viser Edward R. Murrows Harvest of Shame, Peter Watkins’ The War Game og Peter Davis’ Hearts and Minds. Kan du snakke kort om disse filmenes betydning?

JP: Hver av disse filmene er sannhetsberetninger i sin høyeste form, spesielt The War Game. Ingen filmskaper har overgått Peter Watkins’ forbløffende prestasjon med å gjenskape en by i England ødelagt av atomkrig. Han gjorde alt sammen basert på offisielle dokumenter, og derfor ble hans film bannlyst av BBC i 23 år.

Ukjent for det britiske folket planla deres regjeringer akkurat det som Watkins rekonstruerte i The War Game. Filmen hans var dypt truende fordi den var en mulighet for at millioner av briters oppfatninger kunne endres om Den kalde krigens politikk, til og med om krig som sådann.

Jeg har lest de deklassifiserte dokumentene til Harold Wilsons kabinettminister Sir Burke Trend; regjeringen var forferdet av Watkins’ film, fordi den var sann. Jeg beundrer ham enormt, av nettopp de samme årsakene som jeg beundrer Julian Assange.

Harvest of Shame var en helt annen film, men dens oppløftende journalistikk var også forpliktet til sannheten. Regresjonen i dag betyr at ingen av disse filmene ville blitt laget.

RP: Du har også valgt noen filmer av Mark Davis, Curtis Levy og andre australske dokumentarfilmskapere. Ser du noen paralleller mellom The President vs David Hicks, som følger den modige kampen Davids far Terry førte for å sikre sin sønn hans løslatelse fra Guantanamo Bay fengselet, og situasjonen Julian Assange står overfor i dag?

JP: Ja, de er sammenlignbare; Terry Hicks er en støttespiller for Julian. For deres moralske mot er både Terry og Julian australiere av den beste typen.

RP: Du har anvendt uttrykket «Vichy-journalistikk» for å beskrive journalister som har sluttet seg til kampanjen av sverting, løgner og fabrikasjoner mot Assange og WikiLeaks. Hvorfor har dette skjedd, og hva er konsekvensene for Assange og undersøkende journalistikk? Hva er den nåværende situasjonen Assange står overfor?

JP: Det meste av «hovedstrøms»-journalistikk har blitt integrert inn i foretaks- og såkalte nasjonal- sikkerhet-systemer som regjerer i Vesten, spesielt i USA og Storbritannia. Da jeg jobbet i det som var kjent som «Fleet Street» var pressen konservativ, men det var rom for forskjellige typer arbeid, dissens og en viss bredde av synspunkter. Det ble til og med oppmuntret. I dag har de rommene blitt lukket og de beste journalistene skriver på nettet, eller i utenlandske publikasjoner, eller i en ny samizdat, eller ikke i det hele tatt.

WikiLeaks og Julian Assange er motsatsen til denne undertrykkingen, og selvfølgelig blir han utsatt for en svertekampanje. Jo større hans innflytelse og symbolrolle er, jo mer ondskapsfull er kampanjen mot ham.

Den nedrige rollen Guardian spiller som plattform for spionenes ryktebørs er sjokkerende. De som er involverte der skiller seg ikke fra, moralsk sett, de som kollaborerte under Vichy-regjeringen i Frankrike under Den andre verdenskrigen.

Julians situasjon er alvorlig. Personen som hadde kontrakt for å bringe ham hans mat til den ekvadorianske ambassaden har blitt fortalt at hun ikke lenger er ønsket. Det betyr ikke at han vil bli uten og vil sulte, men det demonstrerer dybden av hans kamp. Når det er sagt, er han en veldig sterk karakter med et standhaftig moralskt formål og en mørk sans for humor. Han trenger, som Martha Gellhorn skrev om de som står opp mot grådig makt, «alliansen av oss alle ... anstendighetens støtte».

RP: Kan du si noe om din siste dokumentar The Coming War on China og hva fikk deg til å lage den? Hva blir konsekvensene av en slik krig? Kan du kommentere Australias involvering i disse forberedelsene, og det voksende antiKina-hysteriet i de australske mediene?

JP: Kina er omringet av mer enn 400 amerikanske militærbaser, som strekker fra Australia, gjennom Stillehavet til Asia og tversover Eurasia. En offisiell representant for det maerikanske utenrikdepartementet beskrev det som «faktisk ei løkke». Lavbunnede amerikanske krigsskip sonderer farvannene i Sør-Kinahavet og amerikanske droner overflyr kinesisk territorium. Dette har vært et faktum, for det meste ikke rapportert, i mange år og ble snudd opp-ned under Obama-presidentperioden til propaganda, den usannheten, at Kina truet USA, Asia, og Stillehavsregionen.

Som forventet, australske politikere, «eksperter» og journalister har vært ekko for dette. Det har blitt et kor. Kineserne – som russerne – blir gjort til Australias fiender, et land som i virkeligheten ikke har noen fiender, bortsett fra sine egne krefter av institusjonalisert paranoia. Jeg vokste opp under den første Kalde krigen, og det er alt sammen kjent: kanskje verre nå i påstandene og forvrengningene.

RP: Til slutt, hva er ditt råd til unge mennesker som ønsker å bli dokumentarfilmskapere og gravejournalister i dag?

JP: Mitt råd er, følg alltid din egen stjerne. Med dét mener jeg: Gi aldri slipp på ditt engasjement og din idealisme, og husk at journalister og filmskapere virkelig er troverdige som menneskenes representanter, aldri maktens.