I løpet av de siste tre ukene har hundretusener av mennesker deltatt i «gul vest»-demonstrasjoner i Frankrike mot sosial ulikhet og innstramming, og krevd avgang for den hatede regjeringen til bankmannpresidenten Emanuel Macron.
Over hele verden har de redaksjonelle ledersidene i storavisene reagert på protestene med fiendtlighet. Som med ethvert folkelig opprør sverter og forkaster eliten og deres vedhengere alt utløp av populær opposisjon som «opprør», «mobbens styre» og «uorden».
Det er nå lagt til dette reaksjonære klassesnobberiet et nytt argument: at internett, og særlig sosialmedier, burde forbys, sensureres eller «reguleres», for å forhindre at arbeidere organiserer protester mot sine sosiale betingelser.
Denne argumenteringen har selvfølgelig sitt opphav fra før de «gule vestenes» protester. Umiddelbart i kjølvannet av det amerikanske valget i 2016 begynte de delene av amerikanske medier som er innordnet med Det demokratiske partiet, deriblant New York Times og Washington Post, å kreve at Google, Facebook og Twitter måtte sensurere opposisjonelle synspunkter, i kampen mot «falske nyheter» og «russisk propaganda».
Disse bestrebelsene førte teknologigigantene til å implementere et drakonisk regime for sensur av internett, der Facebook sletter venstreorienterte og antikrigsider, og Google struper trafikken til opposisjonelle nettsteder.
Disse tiltakene, krevd av de store avisene, av demokratene og av etterretningstjenestene, hadde ingenting med å stoppe «falske» nyheter eller «utenlandsk propaganda» å gjøre, men var ment å kneble massemotstand mot kapitalismen. De virkelige målene for internettsensur er de milliarder av arbeidere over hele verden som bruker internett til å gi stemme til sine klager, og for å organiserer motstand.
Hittil har argumenteringen for sensur holdt igjen fra direkte krav om at folkelige protester må bringes til taushet. Men med oppsvinget av folkelige opposisjon som griper Frankrike har forkjemperne for sensur følt seg bemyndiget til å tømme sin galle over det de mener å være de uvaskede massene, som tør å anvende Facebook for å uttrykke sine synspunkter.
Den 3. desember la Frederic Filloux, forhenværende redaktør av Libération, ei av de mest populære avisene i Paris, ut en tekst på Medium som fordømte Facebook for å tillate demonstranter å uttrykke seg.
Facebook «spiller en kritisk rolle i de verste sivile urolighetene noen gang sett i Frankrike,» skrev Filloux. Frankrikes «rimelige og pålitelige» mobiltelefoniinfrastruktur har ført til «tall-løse selfies [egenbilder], videoer og liveblogging, har fyrt oppunder sinnet og fantasien». Han legger til: «Facebook tilbød en utrolig effektiv logistisk støtte
for hundrevis av demonstrasjoner, store som små, over hele landet.»
Den åpne gratis muligheten for egenytring tilbudt av Facebook og andre sosialmedieplattformer er «giftig», sier han. «Som den absolutte forsterkeren og radikalisereren av folkelige harme har Facebook vist hvor giftig tjenesten er for den demokratiske prosessen.»
Filloux krever måter å «kontrollere Facebooks mulighet til å spre en farlig cocktail av hat, falske nyheter og logistiske hjelpemidler, som nærer brannen».
Den åpenbare implikasjonen av Filloux’ erklæringer er at Facebook enten må forbys, eller sensureres enda mer aggressivt. For det formål spør han: «Skal Facebook helt forbys?»
Om Filloux ikke direkte oppfordrer til en slik handlingskurs, så er dét helt og holdent av taktiske grunner: fordi Facebook ville blitt erstattet av «tjenester helt utenfor vestlig regjeringskontroll».
Filloux’ argument er tatt opp, med godkjenning, av den amerikanske pressen. «Det er ingenting demokratisk med fremveksten av gruppeadministratorer på Facebook som talsmenn for det som går for å være en folkelig bevegelse,» skriver Leonid Bershidsky på Bloomberg.
Han legger til: «Det er på tide å kaste vekk eventuelle gjenværende illusjoner om at sosialnettverk kan spille en positiv rolle for å fremme demokrati og frihet.»
Bershidsky konkluderer: «Et fritt samfunn kan ikke forby Facebook, eller engang helt regulere vekk hat-forsterking-funksjonen; men samfunnet bør være oppmerksom på risikoen Facebook og lignende plattformer utgjør for demokratiske institusjoner.»
Han skriver med knapt skjult misunnelse overfor åpne diktaturer: «Trusselen for autoritære regimer er mindre: De har lært å manipulere opinionen på plattformene, med propaganda,» skriver han.
Enhver som leser hans tekst vil sitte igjen med inntrykk av at forfatteren foretrekker et autoritært styre, heller enn «mobbens styre» på gatene i Paris.
Men kanskje det nakneste uttrykket for dette reaksjonære argumentet ble presentert av Casey Newton, Silicon-Valley-redaktøren for Verge, som hevdet at franske arbeideres raseri over sosial ulikhet ikke skyldes den eksponensielle veksten av formue-ulikhet, men det faktum at folk poster om det på Facebook.
Han skriver: «Tenk på hvordan de gule vestene oppsto. Det ble truffet en politisk beslutning, og den ble diskutert på Facebook. En liten gruppe begynte å diskutere det i grupper. Algoritmer og viral delingsmekanikk fremmet de gruppepostene som mest sannsynlig ville få engasjement, inn i News-Feed-en. I løpet av de neste månedene så flertallet av Frankrike som bruker Facebook, en mørkere, sintere gjenspeiling av sitt land i nyhetsfeeden, enn det som kanskje faktisk eksisterte. Med tiden ble oppfatningen til realitet. Og nå er Triumfbuen under angrep.»
Sånn argumenterer alle diktaturer. Den nåværende sosiale orden er «den beste av alle mulige verdener», og hvis folket ikke er enig er det fordi det blir villedet av demagoger, som må bli brakt til taushet ved å sensurere pressen. I det 21. århundre har disse diktatoriske argumentene ikke form av krav om å stenge aviser, men krav om sensurering og blokkering av sosialmedier og nettsteder for opposisjonelle nyheter.
Der arbeidere over hele verden trer inn kamp, må de også ta opp kampen for å forsvare et fritt, åpent og usensurert internett. World Socialist Web Site fører denne kampen og oppfordrer alle arbeidere og unge mennesker som søker å motsette seg internettsensur til å bli med i denne kampen.
[Lenke til samling av engelske WSWS-artikler på temaet, mange som foreligger oversatt].