Holocaust og Bush-familiens formue

Av Bill Van Auken
5 December 2018

Når George W. Bush i dag avleverer sin lovtale på den offisielle «nasjonale-sørgedag»-seremonien i Washington for sin far, George H.W. Bush – kulmineringen av fem dager med non stop lovprisninger og løgner om den avdøde krigsforbryteren og antiarbeiderklasse reaksjonæren – er det høvelig at vi posterer en kommentar først publisert i 2003, som omhandler et kritisk aspekt av den faktiske historikken til Bush-familien.

Denne artikkelen avslører det faktum – kjent for foretaksmediene og politikerne fra begge partier – at en vesentlig del av Bush-familiens formue stammer fra de omfattende forretningsforbindelsene gjennom mange år mellom nazistene og familiepatriarken Prescott Bush, far til George Bush sr. og bestefar av «junior». De lukrative finansielle avtalene mellom bankmannen som ble amerikansk senator og Hitlers fascistparti og partiets foretakssponsorer i Tyskland, fortsatte inn i krigsårene. Følgelig er familie-millionene som ga George H.W. Bush og hans barn et priviligert liv og bygde opp under deres politiske karrierer, knyttet til massemordet og torturen av millioner av Holocaust-ofre og til den tyske imperialistiske voldtekten av Europa.

**

Et presidentbesøk til Auschwitz

Holocaust og Bush-familiens formue

Av Bill Van Auken

5. juni 2003

«Historien er en påminnelse om hva som er mulig.» Det var ordene som ble uttalt av president George W. Bush da han kom ut fra en guidet tur av gasskamrene i Auschwitz. Den tidligere nazi-dødsleiren i Polen var en av de første stoppene på hans syv-dagers-turné til Europa og Midtøsten.

Akkurat hva den amerikanske presidenten mente med denne banale kommentaren, er ikke klart. Imidlertid, gitt Bushs politiske rulleblad – henrettelser på løpende bånd i Texas, Guantanamos Camp X-Ray, fengslingen av amerikanske statsborgere uten anklage og på ubestemt tid, to forhindrende kriger – uttalelsen kan være åpen for de mest forstemmende fortolkninger.

Det er ingen tvil om at besøket i Auschwitz var koreografert for å tjene umiddelbare politiske målsettinger: Å påberope seg terroren i Hitlers konsentrasjonsleirer for å fremme en agenda for militarisme og undertrykking innenlands. En større hån kunne knapt gjøres til minnet om de seks millioner jødene og de millioner av andre som ble myrdet av nazistene.

I en tale som ble holdt i Krakow samme dag erklærte Bush at konsentrasjonsleirene «minner oss om at ondskap er ekte og må kalles ved sitt rette navn og må opponeres». Han fortsatte: «Etter å ha sett ondskapens verk førstehånd på dette kontinentet, må vi aldri tape motet til å motstå den overalt.»

Årsaken til Holocaust, foreslo Bush, var «ondskap». For den amerikanske presidenten tjener ordet «ondskap» til å dekke over en mengde synder. Han har brukt ordet gjentatte ganger for å beskrive den fundamentalistiske islamske gruppa som gjennomførte terrorangrepene den 11. september 2001. Ved flere anledninger har han henvist til lederen av Al-Qaida som «den onde». Dette spesielle uttrykket tjener et helt umiddelbart politisk formål, fordi det unngår å navngi Osama bin Laden og dermed bringe for dagen den langvarige forretningsforbindelsen mellom familien Bush og den velstående bin-Laden-familien fra Saudi-Arabia.

Eksistensen av «ondskap» utgjør den eneste forklaringen gitt av Bush-administrasjonen for fremveksten av islamsk fundamentalistisk terrorisme. En slik semi-mystisk og religiøs presentasjon (som selvsagt antar at USAs regjering utgjør «det gode») har den fordelen at det utelukker enhver vurdering av politikk eller historie. Spesielt mørklegger det rollen spilt av den amerikanske utenrikspolitikken – Washington-alliansen med despotiske oljerike regimer som det i Saudi-Arabia, USAs sponsing av de afghanske mujahedin, CIAs skitne krig mot sekulære nasjonalistiske og sosialistiske grupper i Midtøsten, den betingelsesløse støtten til Israel mot palestinerne – i å skape de sosiale og politiske forutsetningene hvor retrograde tendenser som Al-Qaida kunne vokse.

Bruken av ordet «ondskap» tjener en lignende funksjon i forbindelse med Holocaust. Dette forsøket på å skjule de sosiale, politiske og økonomiske røttene til fremveksten av fascismen i Europa på 1930-tallet og de uhyrlige forbrytelsene som fulgte, er ikke unikt for Bush. Adopteringen av antikommunisme som kjernen av USAs ideologi etter Den andre verdenskrigen, gjorde enhver analyse av fascismens antisosialistiske røtter ubeleilig. Snarere ble kommunisme og fascisme likestilt som «totalitær» og «ond».

«Fascisme er fortsettelsen av kapitalismen, et forsøk på å opprettholde dens eksistens med de mest bestialske og monstrøse tiltak», skrev Leo Trotskij kort før han ble drept i 1940. «Kapitalismen fikk en anledning til å ty til fascismen bare fordi proletariatet ikke fikk gjennomført den sosialistiske revolusjonen i tide.»

Dette var ikke bare Trotskijs formening. Det var allment forstått at nazistene, som Mussolinis fascistparti, hadde blitt hevet til makten med støtte fra big business med det formål å knuse den sosialistiske arbeiderbevegelsen og utrydde trusselen om revolusjon. Den «endelige løsningen» som Hitlers regime utviklet mot jødene, var knyttet opp til dette essensielle oppdraget.

Ian Kershaw bemerker i sin autoritative biografi om Hitler, der han beskriver kursen Den tredje rike tok mot den «endelige løsningen», at krigen i øst – og til slutt selve Holocaust – ble skildret i nazipropagandaen som et «korstog mot bolsjevismen». Kershaw skrev:

«De mer ideologisk engasjerte nazistene ville helt svelge tolkningen av krigen som en forebyggende krig, for å unngå de bolsjevikiske hordenes ødeleggelse av den vestlige kulturen. De trodde fullt og helt at Europa aldri ville bli befridd før «jødisk bolsjevisme» var fullstendig rykket opp med rota og fjernet. Veien til Holocaust, flettet sammen med oppgjøret med bolsjevismen, ble foregrepet i slike oppfatninger. Arven fra hatet mot bolsjevismen, som var fullstendig sammenflettet med antisemittismen, var i ferd med å bli eksponert i sin fulle voldsomhet.» (Hitler 1936 til 1945: Nemesis, New York og London, 2001, s. 389).

I det umiddelbare kjølvannet av krigen fant de amerikanske okkupasjonsmyndighetene seg forpliktet til å anerkjenne den tyske big business’ skyld i forbrytelsene som ble utført av nazi-regimet. General Telford Taylor, en av de fremste anklagerne ved Nürnbergprosessene – rettssakene over de nazistiske krigsforbrytelsene – presset på for tiltaler mot noen av topplederne for tysk industri. En av disse var Friedrich Flick, eieren av Det tyske stål-trust sammen med Fritz Thyssen. Fra 1932 av var han en av de viktigste økonomiske bidragsyterne til nazistene og til SS.

Taylor erklærte i sin oppsummering for retten: «Vi har å gjøre med menn så besatt av oppnåelsen av makt og rikdom at alt annet ble skjøvet til side. Jeg vet ikke om Flick og hans medarbeidere hatet jødene, eller ikke. Det er helt mulig at han aldri ofret saken mye tanke før det ble et spørsmål av praktisk betydning, og ikke deres indre følelser og sentimenter.»

Han fortsatte: «De tiltalte var menn av rikdom; mange gruver og fabrikker var deres private eiendom. De vil helt sikkert fortelle dere at de trodde på privateiendommens hellighet, og kanskje vil de si at de støttet Hitler fordi tysk kommunisme truet det konseptet. Men fabrikkene i Rombach og Riga tilhørte andre.»

Det gjorde også oljebrønnene i Irak, kan man godt legge til.

General Taylors beskrivelse av den tyske regjeringseliten kunne, med små endringer, anvendes på det griske sjiktet av multimillionærer som utgjør Bush-administrasjonens viktigste base.

Det skal bemerkes at general Taylor fant seg i utakt med den påfølgende antikommunistiske historiske revisionismen, helt til sin død i 1998. Han var blant de tidligste personlighetene til offentlig å konfrontere senator Joseph McCarthys heksejakt. Og han var en fremtredende motstander av den amerikanske krigen i Vietnam, og han hevdet at rettssaken mot løytnant William Calley, for massakren på rundt 500 kvinner og barn i My Lai, skulle ha blitt utvidet, hele veien opp den amerikanske militærkommandoen.

Prescott Bush og nazistene

I Bush’ tilfelle tjener tildekkingen av fascismens historiske opprinnelsen i Tyskland en spesiell, og faktisk personlig funksjon. Mens presidentens far hadde forretningsforbindelser med bin Ladens, skapte hans bestefar en betydelig del av familiens formue gjennom sine forretningsforbindelser med nazi-Tyskland. Noen har antydet at Bush-familiens eiendeler har sin ultimate kilde, til dels, i utnyttelsen av slavearbeid nettopp i Auschwitz.

Fra 1920- til 1940-tallet – etter at Den andre verdenskrigen hadde begynt – var Prescott Bush partner og styremedlem for holdingselskapet Brown Brothers Harriman på Wall Street, og en direktør for et av holdingselskapets viktigste finansielle komponentene – Union Banking Corporation (UBC).

Sammen med sin svigerfar George Herbert Walker – den nåværende presidentens oldefar – kontrollerte Prescott Bush nok et av holdingselskapets aktiva, Hamburg-Amerika-rederiet, som ble benyttet av nazi-regimet til å transportere sine agenter inn og ut av Nord-Amerika.

Et annet av Harriman-konsernets datterselskaper, Harriman International Co., sluttet en avtale med Hitlers regime i 1933 for koordineringen av tysk eksport til det amerikanske markedet.

UBC besørget i mellomtiden all bankvirksomhet utenfor Tyskland for Fritz Thyssen, den tyske industrimagnaten og forfatteren av boka Jeg betalte Hitler, der han erkjente å ha finansiert nazi-bevegelsen fra 1923 til dens erobring av makten.

I oktober 1942, 10 måneder etter at landet hadde gått inn i Den andre verdenskrigen, beslagla USAs regjering UBC og flere andre selskaper der Harrimans og Prescott Bush hadde interesser. I tillegg til Bush og Roland Harriman ble tre nazi-ledere navngitt i forordningen som Washington utstedte for beslagleggelsen av banken.

En etterforskning utført i 1945 avslørte at banken som ble drevet av Prescott Bush var knyttet til Det tyske stål-trust, som ble drevet av Thyssen og Flick, en av de tiltalte i Nürnberg. Dette gigantiske industriforetaket produserte fulle en halvpart av stålet og mer enn en tredjedel av eksplosivene, for ikke å nevne andre strategiske materialer, som ble brukt av den tyske militærmaskina gjennom krigsårene.

Den 28. oktober 1942 konfiskerte den amerikanske regjeringen eiendommene til to firma som fungerte som fronter for nazi-regimet – Holland-American Trading Corporation og Seamless Steel Equipment Corporation, begge kontrollert av UBC. En måned senere beslagla regjeringen nazi-interesser i Silesian-American Corporation (SAC), adminisrert av Prescott Bush og hans svigerfar George Walker.

Beslagleggelsesordren, utstedt under Trading with the Enemy Act [Loven om handel med fienden], beskrev Silesian-American som et «amerikansk holdingselskap med tyske og polske datterselskaper» som kontrollerte store og verdifulle kull- og sinkgruver i Silesia i Polen og i Tyskland. Det ble lagt til at disse eiendelene hadde vært under nazi-regimets kontroll siden september 1939 (da Hitler slapp løs Den andre verdenskrigen), og regimet hadde benyttet dem for å fremme sin krigsinnsats.

Blant SACs eiendeler var et stålverk i Polen i samme distrikt som Auschwitz. Det er rapportert at fabrikkanlegget brukte innsatte fra konsentrasjonsleiren for slavearbeid.

Blant de som har etterforsket forbindelsene mellom familien Bush og nazistene, er John Loftus, en tidligere anklager i justisdepartementets enhet for krigsforbrytelser, som nå leder Florida Holocaust Museum i Saint Petersburg. Loftus har påklaget at Bush-familien mottok $ 1,5 millioner fra sine interesser i UBC, da banken endelig ble likvidert i 1951. «Det var her Bush-familieformuen kom fra: Den kom fra Det tredje riket,» sa Loftus i en tale nylig.

Loftus argumenterer for at disse pengene – en betydelig sum på den tiden – inkluderte direkte fortjeneste fra slavearbeidet til de som døde i Auschwitz. I et intervju med journalisten Toby Rogers sa den forhenværende anklageren: «Det er ille nok at Bush-familien bidro til å reise pengene for Thyssen til å gi Hitler hans start på 1920-tallet, men å gi hjelp og bistand til fienden i krigstid, det er forræderi. Bush-banken hjalp familien Thyssen til å produsere det nazi-stålet som drepte allierte soldater. Like ille som finansieringen av nazi-krigsmaskina kan virke, det var verre å hjelpe og bistå til Holocaust. Thyssens kullgruver brukte jødiske slaver som om de var forbrukskjemikalier. Det er seks millioner skjeletter i Thyssen-familiens skap, og en myriade av spørsmål av kriminelle og historiske anliggender som må besvares om Bush-familiens medvirkning.»

Prescott Bush var på ingen måte unik, selv om hans økonomiske forbindelser med Det tredje riket kanskje var mer intime enn de fleste. Henry Ford var en svoren beundrer av Hitler, og sammen spilte GM og Ford den overordnede rollen for produksjon av militære lastebiler som brakte tyske tropper på tvers av Europa. Etter krigen krevde begge bilkonsernene erstatning for skade på sine tyske fabrikker forårsaket av alliert bombing, som de også fikk.

Standard Oil and Chase Bank, begge kontrollert av familien Rockefeller, investerte tungt i nazi-Tyskland, som så mange av Wall Streets ledende meglerhus gjorde. Disse forretningsforbindelsene fortsatte etter at krigen hadde begynt, der Standard Oil befordret drivstoff til nazistene via Sveits så sent som 1942 og samarbeidet med I.G. Farben, foretaket som produserte Zyklon B-gass til de nazistiske dødskamrene og opererte et fabrikkanlegg for syntetisk gummi med slavearbeid fra Auschwitz.

I sin bok Trading with the Enemy: The Nazi American Money Plot [Handel med fienden: Nazi-USA pengekomplottet] bemerket den tidligere New York Times-reporteren Charles Higham at den amerikanske regjeringen prøvde å dekke over rollen spilt av Prescott Bush og mange andre ledende amerikanske finansmenn og industrieiere i deres støtte for Hitler.

Han skrev at regjeringen fryktet at ethvert forsøk på å forfølge disse individene bare ville fremprovosert en «offentlig skandale» og «ville drastisk ha påvirket den offentlige moral, forårsaket utbredte streiker og kanskje fremprovosert myteri innen de væpnede styrker». Forøvrig skrev Higham at regjeringen mente at «en rettsforfølgelse og fengsling ville ha gjort det umulig for konsernstyrene å bidra til den amerikanske krigsinnsatsen.» (Trading with the Enemy: The Nazi American Money Plot 1933-1949, New York, 1983, s. xvii).

Roosevelt-administrasjonen og mektige politiske individer i begge partier gjorde sitt beste for å glatte over Prescott Bush’ problemer som oppsto i forbindelse med hans forretningsforbindelser med nazistene. Han ble installert som styreleder for Det nasjonale krigsrådet [National War Board], der han bidro til å reise private midler til krigsrelaterte veldedige organisasjoner. Kort tid etter at han mottok sin utbetaling på $ 1,5 millioner for UBC, stilte han med suksess til valg for Senatet fra Connecticut, en stilling han holdt til 1963.

En betydelig del av de ledende amerikanske kapitalistene sympatiserte med nazismen og delte dens antisemittiske synspunkter, om enn ikke var så uttalt som Henry Ford. Disse følelsene fortsatte å influere USAs politikk etter at krigen hadde begynt, med Roosevelt-administrasjonen som nektet å endre sin innvandringspolitikk det aller minste for å innvilge tilflukt for jødiske flyktninger som flyktet fra Holocaust, og med det amerikanske militæret som avslo oppfordringer om å bombe jernbanelinjene til Auschwitz, med den begrunnelse at de utgjorde et «ikke-militært mål».

Mens Bush’ taleskrivere liker å fremstille amerikansk politikken i formuleringer av moralske absolutter – det godes kamp mot ondskapen – viser den amerikanske styringsklassens historikk over medskyldighet, og Bush-familiens spesielt hva angår nazi-Tyskland, at det eneste konstante er forsvaret av det styrende oligarkiets makt og privilegier, med de midler som er nødvendig.

På 1930- og 1940-tallet førte dette overordnede hensynet til at George W. Bush’ bestefar etablerte en lønnsom kommersiell relasjon med nazistene. På 1980-tallet var det underlag for alliansen som ble smidd – i en ikke liten grad av George W. Bush’ far, president George H. W. Bush – med de islamske fundamentalistene i krigen mot det sovjet-støttede regimet i Afghanistan. I dag er det ved hjertet av den yngre Bush’ politikk for militarisme og kolonialisme i utlandet, og undertrykking og sosiale angrep på hjemmefronten.

Forfatteren anbefaler også:

A “kinder, gentler” imperialist butcher, dead at 94

Media, political establishment laud George H. W. Bush

[3 December 2018]