Perspective

Mobiliser arbeiderklassen mot Macron!

Etter uker med «gul vest»-masseprotester mot innstramminger og ulikhet kunngjorde den franske regjeringen til president Emmanuel Macron i går at den ville suspendere midlertidig sin planlagte drivstoffskatteheving rettet mot arbeidere, og lovet å holde en «debatt om beskatning og offentlige utgifter».

Påstandene fra Macron og statsminister Edouard Philippe om at regjeringen lytter til folkelige klager er verdiløs. Macron er fast bestemt på å omstrukturere det franske samfunnet i fransk og internasjonal finanskapitals interesse, og er på en kollisjonskurs med arbeiderklassen.

Hans regjerings taktiske tilbaketrekning er snarere bestemt av militærets og politiets kalkyler. Regjeringen er overrasket over utbruddet av arbeiderklassens raseri mot finansaristokratiet og mot kapitalistisk utnyttelse, som bryter ut utenfor de statssanksjonerte fagforeningskanalene. Massearrestasjon av hundrevis av demonstranter, tårgassangrep og oppbanking med køller har ikke stoppet protestene.

Macrons regjering spiller for tid, og forsøker å omgruppere. Den forbereder neste bølge av angrepet på arbeidernes sosiale rettigheter, for om nødvendig å bli pålagt via en gjenopptakelse av unntakstilstand og andre politi-stat-tiltak.

Lang historisk erfaring har vist at styringselitens innledende forvirring ikke sikrer en seier for arbeiderne. Oppdagelsen av at politiet utplasserte snikskyttere på hustakene langs Champs-Elysées, for å overvåke og ta sikte på demonstranter sist lørdag, og Macrons hylling av diktatoren og nazi-kollaboratøren Philippe Pétain som en krigshelt i forrige måned, er så mange advarsler. Borgerskapet er vettskremt av arbeiderklassens voksende raseri, og forbereder hensynsløse tiltak.

Mens Macron forbereder en ny runde angrep må arbeiderne gjøre sine egne forberedelser. Voksende deler av den organiserte arbeiderklassen – deriblant ambulansesjåfører og raffineriarbeidere, så vel som skolungdommen – melder seg allerede med på demonstrasjonene.

Det kritiske spørsmålet er å utvide kampen til stadig større deler av arbeiderklassen, både i Frankrike og internasjonalt.

Parti de l'égalité socialiste (PES), den franske seksjonen av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale [ICFI], oppfordrer til etableringen av aksjonskomitéer i arbeiderklassen.

Disse komitéene må være uavhengige av fagforeningene, som i flere tiår har forrådt alle arbeideres bestrebelser i deres kamp for å forsvare sine sosiale rettigheter. Nye kamporganisasjoner – organisatorisk og politisk uavhengige av korporative, pro-regjering-fagforeninger – er den eneste måten arbeidere kan koordinere streiker og protester, for å forsvare seg mot regjeringens angrep.

Disse aksjonskomitéene vil trekke sammen de forskjellige delene av arbeidere og ungdommen, motvirke offisielle forsøk på å isolere og spre disse kampene, og adressere presserende oppgaver for bevegelsen mot Macron. Disse utfordringene inkluderer tiltak for å få løslatt demonstranter som er skyfla inn i varetekt og fengslet gjennom skueprosesser, forsvar av demonstranter og arbeiderklassedistrikter fra politiets brutalitet, og streiker og protester mot Macrons agenda for innstramminger og gjeninnføring av tvungen militærtjeneste.

Der «gule vest»-protestene nå sprer seg til Belgia, Bulgaria og Nederland ville slike komitéer tillate arbeidere og ungdom i Frankrike å søke ut og organisere samarbeid med sine nærmeste allierte: den europeiske og internasjonale arbeiderklassen. Det som driver utviklingen i Frankrike er ikke i hovedsak nasjonale forhold, men internasjonale forhold og anliggender, som på hvert punkt reiser behovet for arbeiderklassens internasjonale enhet.

Sosialistpartiet (PS) og dets tilknyttede medier, fagforeningsbyråkratiet og deres småborgerlige politiske allierte, forsøker alle å fange protestene inn i fagforeningenes tvangstrøye, for dermed å underordne dem til den kapitalistiske styringselitens interesser.

Le Monde skrev på redaksjonell lederplass at det er fare for et «vippepunkt» i Macrons presidentskap og kritiserte ham for angivelig å svekke fagforeningene, «som er avgjørende for kontrollen av sosiale konflikter av denne typen». Fagforeningsorganisasjonen Det franske demokratiske arbeidsforbundet (CFDT) roste Philippe for å «åpne dialog» og opprettholde skattene, som det hyllet som «en nødvendig økologisk overgang».

De offisielle partiene i det som gjelder som «venstre», er forent i avvisningen av arbeiderklassens kamp for å få ned Macron-regjeringen. Jean-Luc Mélenchon ber om «nye valg», og håper tilsynelatende å få realisert sitt tilbud om å tjene som Macrons statsminister.

Nettstedet til det pabloistiske Nytt antikapitalistisk parti (NPA), Révolution permanente, oppfordrer til en «konvergens» av «gule vester» og CGT – den stalinistiske Generalkonføderasjonen av arbeid, med sjefen Philippe Martinez som nektet å støtte demonstrantene, og insinuerte at de er nyfascister.

Ikke en eneste politisk tendens som hevder å være på venstresiden, bortsett fra PES, slåss for en utvidelse av kampen mot Macron. Ved å forsøke å sette fagforeningene tilbake i sadelen jobber de med å besørge en avklaring på vilkår som er mest gunstige for regjeringen.

Arbeidere må avvise alle slike bestrebelser på å trekke ned kampen. Kampen må heller utvides, gjennom en bredest mulig appell til arbeiderklassen i Frankrike og internasjonalt, og ved å bygge aksjonskomitéer for å bringe kampen inn på alle arbeidsplasser, skoler og universiteter, i Frankrike og over hele Europa.

Utviklingen av organisasjoner som klassekampen mot Macron kan føres gjennom, må være knyttet til utviklingen av et politisk lederskap basert på et revolusjonært og sosialistisk perspektiv. Nødvendigvis er kampen som utvikler seg i Frankrike og internasjonalt ikke bare en kamp mot ett individ eller én regjering, men mot hele kapitalistsystemet.

PES oppfordrer til en bredest mulig diskusjon om dette perspektivet på arbeidsplasser, i skoler og på universiteter, i tillegg til på sosialmedier. Partiet ber de som ønsker å delta i denne kampen om å kontakte og bli med i PES [SEP].

Loading