Tidsskriftet Foreign Affairs, utgitt av US Council on Foreign Relations og magasinet Scientific American var den 3. desember vertskap for en paneldiskusjon med tittelen «Betyr atomvåpen noe?» Gideon Rose, redaktør for Foreign Affairs og én av de tre paneldeltakerne, forklarte at debattens formål, mer enn to-og-et-halvt-tiår etter slutten av Den kalde krigen, var å diskutere den moderne betydningen av atomvåpen.
De tre paneldeltakerne har alle dype bånd til det amerikanske utenriks- og forsvarsdepartementet. Rose selv var medarbeider i staben til Det nasjonale sikkerhetsrådet under Clinton-administrasjonen på midten av 1990-tallet. Som redaktør for Foreign Affairs siden 2010 har han hatt tilsyn med og tatt direkte del i debatten om amerikansk utenrikspolitikk under både demokratiske og republikanske administrasjoner.
Den andre paneldeltakeren Elbridge Colby, tjente som assisterende forsvarsminister fra 2017 til 2018. Han er en av hovedarkitektene bak den nyreviderte amerikanske nasjonale forsvarsstrategien [US National Defence Strategy (NDS)], som taler for et skifte av amerikansk imperialismes fokus vekk fra «krig mot terror» og over mot «stor maktkonkurranse», det vil si krig mot Russland og Kina.
Colby er forfatter av en artikkel nylig publisert i Foreign Affairs med tittelen «Hvis du vil ha fred, så forbered deg på atomkrig» – en moderne tilpasning av den latin-frasen si vis pacem, para bellum (ønsker du fred, forbered krig). Der argumenterer han for at USA antar en strategi for å utkjempe en «begrenset» atomkrig.
Den tredje paneldeltakeren Nina Tannenwald, tjente i USAs utenriksdepartement under Obama-administrasjonen.
I sin introduksjon til paneldebatten understreket Rose at de alle kunne være enige om at «mye har endret seg de siste 10 årene, og at atomvåpenkonfliktspøkelset ... er tilbake midt på scenen.» Han stilte spørsmålet: «Etter så mange år med détente, hva skjedde?»
En stor del av forumet var sentrert rundt den raskt forverrende relasjonen mellom USA og Russland på den ene siden, og mellom USA og Kina på den andre. Tannenwald hevdet at en av de viktigste årsakene til at verden opplever et nytt «kvalitativt våpenkappløp» er at Russland «bringer oss tilbake til den gamle geopolitikken».
Colby var enig i at «Russland er den mer poengterte grunnen til at atomvåpen er tilbake i det internasjonale sikkerhetsmiljøet,» men hevdet at Kina var årsaken til «det mer fundamentale, strukturelle skiftet» i USAs utenriks- og atomvåpenpolitikk.
Colby oppsummerte det kvarte århundre av USA-ledede og igangsatte kriger som fulgte oppløsingen av Sovjetunionen, og som nå baner vei for «gjenkomsten av stor maktpolitikk» med å si: «Jeg mener de siste 25 årene var historiens eksepsjonelle periode, heller enn den perioden vi lever i nå.» Både Tannenwald og Colby var enige om at en av de viktigste forskjellene mellom Den kalde krigen fra-den-gang og den nye perioden med global militærkonfrontasjon som åpner seg i dag, er et fraværet av «ideologisk konflikt» i sistnevnte.
Colby uttalte at «fra slutten av Første verdenskrig til 1991 var en svært ideologisk periode i menneskenes historie,» og at «den typen område som vi sannsynligvis går inn i» er et «der ideologi er en komponent, men ikke så definerende som det ofte anses å ha vært under Den kalde krigen.» Hva som er mer «definerende» hva angår drivkreftene bak dagens utbrudd av global militarisme og trusselen om atomkrig ble ikke forklart.
Det ble ble uttrykt skepsis under diskusjonen hva angår forrangen gitt til utvikling, utplassering og potensiell anvendelse av atomvåpen. Colby uttalte at under Den kalde krigen forhindret styringsklassens krigsplanleggeres «kontinuerlige fantasier om krig» enhver utveksling av atomvåpen.
«Det er en av grunnene til at jeg mener vi må komme oss tilbake til det jeg kaller ‘Kaldkrigstenkning’ i den beste formening, som betyr at vi tenker på det, og da er det usannsynlig at det vil skjer, heller enn at vi ignorere det, som gjør det mer sannsynlig,» sa han.
Rose, som under spørsmål-og-svar runden hevdet at han var mer «pro-nuke» enn Colby, insisterte på at selv om «verden er på vei ut over stupet [‘going to hell in a hand-basket’], og ingen vet hva som skjer,» så uansett, «det ser ut som at hver gang du gir et par av disse menneske-landene et par [atomvåpen], da slutter de å slåss med hverandre,» og følgelig er «atomvåpensaken ikke det som holder meg oppe om natta».
Avslørende nok la han til: «Kjernefysiske våpen er gode for én ting, og bare for den éne tingen, hvis du er en rasjonell person, og det er grunnleggende sett at de gir regimet ditt et ‘gratis ut av fengsel’-kort fra eksterne angrep. Når du har dem, blir du ikke vippa ut i en regimeendringskrig; når du ikke har dem, da er du åpen for den muligheten. Se på Gaddafi, se på Saddam.» Rose nevnte ikke opphavet for disse «eksterne angrepene» og «regimeendringsoperasjonene» der han fremla dette kyniske, men ubestridelige argumentet.
Denne samtalen mellom de antatte «smarteste menneskene i rommet» kan bare forstås i sammenheng med de økende militærutleggene og det økende antallet militærøvelser som gjennomføres av USA og landets NATO-allierte og partnere over hele verden, som alle peker på økende forberedelser for en stor militærkonfrontasjon. En gjenkomst av klassekampen internasjonalt og fremveksten av økonomisk nasjonalisme og global finansiell ustabilitet fører den kapitalistiske styringsklassen til å vende seg mot krig som en løsning på sin krise.
En rapport utgitt i november av den Kongress-oppnevnte Komitéen for nasjonal forsvarsstrategi, som gjennomgår USAs Nasjonale forsvarsstrategi (NDS), uttalte at «USAs sikkerhet og velvære er i dag utsatt for en større risiko enn noen gang på flere tiår», og at «USAs militære overlegenhet» som la grunnlaget for at landet kunne hevde sitt globale hegemoni etter Den andre verdenskrigen «har forvitret i en faretruende grad». Rapporten formaner USA derfor til å øke sine utlegg for alle aspekter av militæret. «En to-krig størrelse-konstruksjon er mer strategisk berettiget i dag enn på noe tidligere tidspunkt av etter-Andre-verdenskrig-epoken, og allikevel vedtar NDS det som funksjonelt sett er en én-krig størrelse-konstruksjon,» hevdes det.
De store «teatrene» for de to krigene amerikansk imperialisme presser på mot, med sine uopphørlige provokasjoner mot Russland og Kina, utgjør den østlige og den vestlige inngangen til den eurasiske landmassen. Denne uka har sett statssekretær Mike Pompeo utstede et ultimatum til Russland, der USA gir landet 60 dager til å underkaste seg det Washington definerer som «overholdelse» av INF-traktatsvilkårene, hvorpå USA vil oppheve traktaten om kort- mellomdistanse atomvåpenmissiler, og dermed sette verden på en høynet mulighet for atomkonflikt, pågrunn av kortere varslingsfrister. NATO har bygd opp styrker ved Russlands grenser, og Ukraina har forsøkt å fremprovosere en konflikt i Azovhavet og Svartehavet, mens de har erklært unntakstilstand og krigsrett i forberedelser til krig.
Hva angår Kina, verdens nest største økonomi, har Washington hensynsløst utført uopphørlige «navigasjonsfrihet»-operasjoner, der de også har seilt sine krigsskip gjennom det følsomme Taiwanstredet tre ganger i år.
Mot dette bakteppet av stigende spenninger mellom verdens største atomvåpenbestykkede stater uttalte Tannenwald at «problemet i dag» er «den stigende sjansen for bruk av atomvåpen» på grunn av «feilberegning eller utilsiktet bruk». Som eksempel på hva som potensielt kunne utløse en kjernefysisk verdenskrig refererte hun til «den falske Hawaii-alarmen i januar» da «folk hadde omtrent 36 minutter til å ‘dukke og dekke seg’ før korreksjonen kom på lufta om at det bare var en prøve – det er hvordan vi kan komme til en atomkrig.» Hun fortsatte: «Forestill deg at president Trump tvitret: ‘Alle amerikanere burde evakuere Sør-Korea’, og hvis det var en spesielt spent periode mellom USA og Nord-Korea, så kunne Kim Jong- un feilaktig tolke dette som et signal om at USA er i ferd med å utløse en atomkrig.»
I oppsummeringen av det totalt reaksjonære innholdet i politikken som disse statstilknyttede figurene foreslår for å forhindre en slik katastrofe, sa Tannenwald at selv om «det øverste målet bør være å forhindre bruken av atomvåpen ... én av måtene å gjøre det på er å faktisk å skille dine konvensjonelle og dine atomvåpen veldig tydelig, slik at målet ikke kan bli i villrede om hvilken type våpen som er på vei mot dem.»
Hun fortsatte med å stave ut scenarioet for en rask eskalering av et sammenstøt mellom USA og Kina, i en fullskala atomkrig: «Når du har et cruise-missil som kan ha et nukleært eller et konvensjonelt stridshode, eller som i Kina hvor de har sine atom-ubåter og sine konvensjonelle ubåter som opererer i samme kontrollsystemet, som opererer i nærheten av hverandre ... hvis USA angriper Kina, med intensjon bare om et konvensjonelt angrep, så kan Kina miste muligheten til å kontrollere sine atomvåpen-ubåter, og så ... da provoserer det Kina til å reagere med et atomvåpenangrep. På tilsvarende måte, hvis du bruker et cruise-missil, og målet ikke kan avklare om det er et konvensjonelt eller et atomvåpenstridshode ... da kan landet komme til å reagere med et atomangrep.»
Hennes svar på denne åpenbare trusselen om en kjernefysisk konfrontasjon? «Hvis vi skal ta denne kursen ned mot et nytt atomvåpenkappløp, da har vi behov for å forfølge samtaler med begge, spesielt Russland og Kina, om hvordan disse teknologiene samhandler, og om hva som utgjør en stabil avskrekning i denne nye verden, men det skjer ikke.»
Forumet ga bare et lite glimt inn i den slags diskusjoner som holdes med toppnivåene i det amerikanske militæret og etterretningsapparatet, der det å «tenke det utenkelige» tydeligvis er tilbake i stort monn, hvilket resulterer i aktive forberedelser for total krig med atomvåpen.
Påstandene om at atomkrig er usannsynlig fordi det er irrasjonelt, at de eneste bekymringene er uhell og utilsiktet bruk av disse fryktelige våpnene, og at samtaler vil løse problemene, det er en kombinasjon av selvbedrag og naivitet, som bare tjener til å dekke over den virkelige drivkraften mot en verdensbrann.
Det eneste rasjonelle svaret på truslene diskutert på forumet er avskaffelsen av atomvåpen. I stedet planlegger USA å bruke $ 1,7 billioner for å modernisere sitt arsenal.
Pådrivet mot krig er ikke basert på rasjonalitet, men snarere på krisen i et verdenskapitalistisk system i grepet på den uløselige motsetningen mellom nasjon-staten og den globale økonomien, som konfronterer veksten av klassekamp internasjonalt. Bare arbeiderklassen, forent internasjonalt og mobilisert i kampen for å få en slutt på det kapitalistiske systemet, kan fjerne trusselen om en nukleær tredje verdenskrig.