Demonstrasjonene i Frankrike og den globale klassekampen

7 December 2018

Den franske regjeringen til bankmannen-som-ble-president Emmanuel Macron, forbereder seg på en stor konfrontasjon med «gul vest»-demonstrasjoner og andre protester denne helgen, mens den politiske krisens grep på den franske staten intensiveres.

Innenriksdepartementet planlegger å sette inn 89.000 opprørs- og militærpoliti på tvers av hele landet på lørdag, deriblant 8.000 i Paris, for første gang siden 2005 støttet i hovedstadsgatene av pansrede biler. Dette etterfølger utplasseringen av skarpskyttere på Paris-hustakene under forrige lørdagens protest. Politiet prøver å skremme demonstranter med trusler om at det forventes dødsfall og flere pågripelser enn ved alle tidligere protester til sammen.

I et desperat forsøk på å spille for tid, utsatte Macron-regjeringen først hevingen av drivstoffbeskatningen som fremprovoserte de første protestene, for deretter å bekjentgjøre at de blir kansellert. Men raseriet fortsetter imidlertid å vokse og bringer inn bredere deler av befolkningen motivert av et mangfoldig sett av klasseanliggender. Kravene om lønns- og pensjonshevinger, beskatning av de rike og en omfordeling av samfunnsformuen, sprer seg.

På torsdag deltok tusenvis av videregåendeelever og universitetsstudenter i protester mot utdanningsreformer og avgiftshevinger. Politiet reagerte med undertrykking og mer enn 700 arrestasjoner. Én video som som ble bredt delt på internett viser politiet som rundet opp studenter som de tvang til å knele, noen opp mot en vegg, i rekker av dusinvis. Dette er bare en forsmak på det tilslaget staten har fore å utsett de protesterende for denne helgen.

Samtidig som den franske regjeringen forbereder et massivt politi-stat-tilslag, fordømmer den absurd nok demonstrantene som en fare for demokratiet. Elysée-palasset oppfordret i går «politiske partier og fagforeninger og næringslivet til å appellere om ro» og erklærte at det «ikke lenger er tiden for politisk opposisjon, men for enhet rundt vår republikk». Statsminister Edouard Philippe sa at protester truer «sikkerheten til det franske folk og våre institusjoner».

Etter at Macron nylig hyllet Philippe Pétain – Frankrikes nazi-kollaboratør og diktator under Den andre verdenskrigen – er han ikke den rette til å belære noen om demokrati. Faren demokratiet er utsatt for kommer ikke fra arbeidernes og ungdommens kamp mot bankenes diktater, men fra den kapitalistiske styringseliten, representert av figurer som Macron, der han kryper sammen bak sine falankser av opprørspoliti og tanks.

Med utviklingen av protestene kommer de grunnleggende klasseanliggender for dagen. New York Times bemerket i en bekymret artikkel publisert på torsdag at protestene i Frankrike ikke er «knyttet til et politisk parti, enn si et høyreorientert et». I stedet er «opprøret hovedsakelig organisk, spontant og selvbestemt. Det handler mest om økonomisk klasse. Det handler om den manglende evnen til å få betalt regningene.»

Det er det faktum at protestene oppsto utenfor de eksisterende institusjonene, inkludert fagforeningene, som har gitt dem en eksplosiv karakter. Fagforeningene har nå, som respons på den omfattende støtten protestene får blant arbeidere, kalt for begrensede streikeaksjoner for neste uke. Formålet for fagforeningene, som har de tetteste tilknytninger til staten, er imidlertid å begrense og innhegne bevegelsen, for på den måten å få brakt den under kontroll.

Macron har ingen intensjon om å gi etter for kravet som driver protestene, om sosial likhet og en omfordeling av samfunnsrikdommen. Regjeringens handlinger dikteres av klasseinteressene den representerer og av kravene fra de globale markedene og finansinstitusjonene.

Utviklingen innen Frankrike er et nasjonalt uttrykk for en global prosess. I hvert land søker styringsklassen å påtvinge en ny runde angrep på lønninger og arbeidsbetingelser. Men veksten av klassekampen – som drives frem av groteske nivå av sosial ulikhet – utvikler seg imidlertid også som en global prosess.

Franske arbeidere og ungdom som er imot Macron må snu seg til den internasjonale arbeiderklassen for støtte!

Det siste året har vært karakterisert av en betydelig intensivering av klassekonflikt rundt om i verden. Året begynte med iranske arbeideres protester mot sosiale nedskjæringer, etterfulgt av tyrkiske og tyske metallarbeideres streiker for lønnsøkninger i Europa. Streikenede lærere i USA trosset fagforeningsbyråkratiet, etterfulgt av lærere i Storbritannia, Tunisia og Frankrike.

Det brøt ut streiker i Frankrike mot Macrons privatisering av De franske nasjonale jernbanene, sammen med studentprotester mot Macrons regressive utdanningsreformer. Arbeidere i land på tvers av Europa streiket mot Ryanair og arbeidere streiket internasjonalt mot forferdelige arbeidsforhold ved Amazon, drevet av verdens rikeste mann, Jeff Bezos.

Året går mot slutten, med et voksende raseri i arbeiderklassen internasjonalt. Etter teplantasjearbeidernes eksplosive protester på Sri Lanka i forrige måned, organisert på sosialmedier og med krav om 100 prosent lønnsøkning, mønstrer plantasjearbeiderne nå streikeaksjoner til tross for fagforeningenes motstand. Harmen bygger seg blant amerikanske bilproduksjonsarbeidere, der fagforeningene og konsernledelsen i fellesskap planlegger masseoppsigelser og nedlegging av fabrikkanlegg som del av en global restrukturering av bilindustrien. Og i vesentlig grad underrapportert av mediene rystes Sør-Korea, Chile og andre land av streiker som involverer hundretusenvis av arbeidere.

I 1988-resolusjonen om verdensperspektivene pekte Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) på konsekvensene av globaliseringen av kapitalistisk produksjon for utviklingen av klassekampen: «Det har lenge vært marxismens elementære fastleggelse at klassekampen bare er nasjonal i sin form, men at den er, i sin essens, en internasjonal kamp. Men selv klassekampens form må imidlertid anta en internasjonal karakter i lys av den kapitalistiske utviklingens nye betingelser. Selv arbeiderklassens mest elementære kamper reiser nødvendigheten av å koordinere dens handlinger i en internasjonal målestokk.»

Utviklingen bekrefter nå denne prognosen. For arbeiderklassen reiser dette kritiske strategiske spørsmål. Raseri og opposisjon er ikke tilstrekkelig. Arbeiderklassen trenger organisering og et politisk perspektiv.

For å koordinere sine kamper trenger arbeidere sine egne organisasjoner, fullstendig uavhengige av de pro-kapitalistiske fagforeningene. Parti de l'égalité socialiste (PES) [Sosialistisk Likhetsparti] oppfordrer franske arbeidere og ungdommer til umiddelbart å danne aksjonskomitéer på alle arbeidsplasser, i nabolag og på skolene. Disse komitéene må forene kampene som nå utfolder seg, og forhindre at trykket slippes ut og at protestene blir forrådt, og de må organisere tiltak for å beskytte arbeidere mot undertrykking.

I Frankrike ville disse komitéene gjøre det mulig å forene «De gule vestene», som er en bevegelse i vesentlig grad sammensatt av arbeidere fra landlige strøk og provinsbyer, med de bredeste delene av arbeiderklassen, inkludert innvandrerarbeidere i forstedene rundt Frankrikes største byer, for å bekjempe rasistiske forsøk på å splitte arbeiderne langs etniske linjer.

Utviklingen av uavhengige organisasjoner for arbeiderklassekamp er uløselig knyttet til byggingen av et revolusjonært lederskap. I Frankrike, og i hvert land, er den grunnleggende oppgaven arbeiderklassen står overfor den samme – omveltingen av det kapitalistiske systemet gjennom erobringen av statsmakt, eksproprieringen av foretaks- og finanseliten, en massiv omfordeling av rikdommen og den sosialistiske reorganiseringen av det økonomisk liv.

Det mest kritiske anliggendet av alle er byggingen av et marxistisk lederskap i den franske og den internasjonale arbeiderklassen. Bare på den måten vil massebevegelsen være i stand til å anta en bevisst sosialistisk karakter, i opposisjon mot kapitalisme og krig, og reise spørsmålet om overføringen av statsmakt til arbeiderklassen.

PES, den franske seksjonen av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI), er det eneste politiske partiet i Frankrike som kjemper for å utvide kampen gjennom den franske og den internasjonale arbeiderklassen, på grunnlag av programmet for internasjonal sosialistisk revolusjon. Vi appellerer til arbeidere og unge i Frankrike og over hele verden, til å ta kontakt og bli med i ICFI.

Alex Lantier