Rundt 50 arbeidere fra Abbotsleigh te-plantasje i Sri Lankas sentrale åsområder marsjerte i tre timer til småbyen Hatton i går, der de oppfordret plantasjearbeidere til å danne aksjonskomitéer og slåss for sosialistisk politikk.

Den politisk signifikante demonstrasjonen skjedde under pågående nasjonale streikeaksjoner som omfatter mer enn 100.000 srilankiske plantasjearbeidere som har lagt ned arbeidet på ubestemt tid siden sist tirsdag, med krav om 100 prosent økning av dagslønna. Gårsdagens demonstrasjonsmarsj ble organisert av en aksjonskomité av Abbotsleigh-Estate-arbeidere, etter politiske oppfordringer fra Socialist Equality Party (SEP - Sri Lanka).

Teplantasjearbeiderne la ut på sin demonstrasjonsmarsj fra Abbotsleigh te-fabrikk klokka 11:00 og ankom Aluthgala Bridge nær Hatton, klokka 14:00, etter å ha passert gjennom plantasjene Abbotsleigh, Marlborough, Strathdon og Dickoya.

Demonstrantene sang slagord og bar plakater med krav om ei månedslønn på 40.000 rupier og oppfordringer til sine arbeiderkolleger om å «etablere aksjonskomitéer uavhengig av fagforeningene!», «Kamp for et internasjonalt sosialistisk program!», «Etabler en arbeider- og bonderegjering!», «Løslat Maruti-Suzuki-arbeiderne fengslet i India øyeblikkelig!», og «Støtt General-Motors-bilarbeiderne som kjemper mot fabrikknedleggelser!»

Mange arbeidere som bivånte demonstrasjonsmarsjen tok del i talekor med slagordene og det ble distribuert hundrevis av eksemplarer av WSWS-artikkelen, «Sri Lankas plantasjearbeidere starter åpen-ende-streik for 100 prosent lønnsforhøyelse».

Plantasjearbeiderne, av de mest undertrykte delene av den srilankiske arbeiderklassen, har avholdt daglige protestdemonstrasjoner siden begynnelsen av oktober med krav om dobling av sin dagslønn. Det ble i går rapportert om samlinger og demonstrasjoner også i Kotagala, Bogawantalwa, Yatiyantota, Deraniyagala og Kandy.

Den nasjonale ubefristede arbeidsnedleggelsen er ved et kritisk vendepunkt. Det etterfølger plantasjeforetakenes gjentatte avvisning av arbeidernes lønnskrav og fagforeningenes taktikk for å splitte de streikende.

På onsdag avviste plantasjeeierforeningen Planters Association of Ceylon (PA), som er fast bestemt på å bryte streiken, nok en gang arbeidernes krav og hevdet at hvis streiken fortsatte, ville te- og gummifabrikker tape 240-250 millioner rupees per dag.

Planters Association ønsker å avskaffe systemet med dagsavlønning og erstatte det med en såkalt «inntektsandel»-ordning, som de hevder er en «levedyktig» løsning for bransjen. Under dette systemet tildeles arbeidere og deres familier et areal med 1.000 eller flere te-busker. Familien, som må vedlikeholde og høste avlingen, loves en andel av den oppnådde inntekten, etter at eierselskapet har trukket fra sine utgifter og sin profitt.

Denne dypt upopulære ordningen forverrer utnyttelsen av arbeiderne og deres familier, og forvandler dem til leilendinger [share-croppers], og avskaffer skarve fordeler vunnet i tidligere kamper, som Employees’ Provident Fund. På noen av de plantasjene der denne ordningen er innført krever arbeiderne nå at de avskaffes, fordi de ikke klarer å tjene nok til å overleve på, til tross for at hele familien mobiliseres.

Denne ukas nasjonale streik ble kalt av Ceylon Workers Congress (CWC), den største plantasjefagforeningen, i et forsøk på skrittvis å slippe ut damp fra det sydende sinnet blant arbeiderne over deres forvitrende levekår. Det etterfølger mange forgjeves diskusjoner mellom CWC-ledelsen og PA og arbeidsgiverforbundet.

Rivaliserende plantasjefagforeninger – National Union of Workers (NUW), Democratic People's Front (DPF) og Up-country People's Front (UPF) – har befalt sine medlemmer ikke å støtte den ubefristede streiken. Medlemmer av disse fagforeningene har imidlertid trosset dette splittende direktivet og gått til arbeidsnedleggelser ved mange plantasjer.

Sri Lankas plantasjefagforeninger, som også opererer som politiske organisasjoner og som fungerer som en bransjepolitistyrke, har stilt seg bak styringselitens forskjellige politiske fraksjoner som den siste måneden utkjemper en bitter politisk kamp i parlamentet for å vinne regjeringsmakten.

CWC-lederen Arumugam Thondaman, støtter eksempelvis Mahinda Rajapakse som president Maithripala Sirisena utnevnte til statsminister etter at han sparket Ranil Wickremesinghe fra posten i et politisk kupp den 26. oktober.

P. Digambaram, Mano Ganeshan og P. Radhakrishnan, lederne av henholdsvis NUW, DPF og UPF, var ministre i den forrige regjeringen, og støtter nå Wickremesinghe.

Pani Wijesiriwardena, medlem av SEPs politiske komité, adresserte Abbotsleigh-arbeiderne etter gårsdagens demonstrasjonsmarsj, og hyllet deres besluttsomme handling og forklare de politiske problemene de nå konfronterer. Hans tale ble oversatt til tamil av M. Thevarajah, som også representerer SEP-ledelsen.

Wijesiriwardena sa arbeidernes beslutning, som trosset eiernes og fagforeningsenes påtrykk, om å etablere en aksjonskomité og organisere sin demonstrasjonsmarsj, var et betydelig skritt de hadde tatt. Han sa at aksjonskomitéen ved Abbotsleigh-plantasjen er en ny form for organisering, som er kritisk nødvendig. «SEP har foreslått aksjonskomitéer, uavhengig av fagforeningene fordi disse fagforeningene ikke representerer arbeidernes interesser.»

Demonstrasjonsmarsjen var ikke begrenset til økonomiske krav, fortsatte han. «Deltakerne ropte politiske slagord som representerer interessene til hele arbeiderklassen. Marsjens viktigste karakter var dens orientering for samlingen av den internasjonale arbeiderklassen for sosialisme. Arbeidere står internasjonalt overfor samme situasjon fordi kapitalistklassen søker å pålegge dem byrden av den forverrende økonomiske krisen.»

Wijesiriwardena refererte til kampen som konfronterer arbeidere i USA og Canada ved General Motors, som står overfor fabrikknedleggelser og masseoppsigelser, og til Maruti-Suzuki-arbeiderne i India som kjemper for å få løslatt sine kolleger som er fengslet fordi de våget å kjempe for bedre arbeidsbetingelser.

Han sa at «den internasjonale arbeiderklassen utnyttes av en global kjede av banker, transnasjonale foretak og deres klienter i land som Sri Lanka. Fagforeningene er med dem, og bidrar til å beskytte deres profitter.»

Wijesiriwardena oppfordret til enhet mellom plantasjearbeidere og andre srilankiske arbeidere, og forklarte at de alle konfronterer de samme innstrammingstiltakene som dikteres av Det internasjonale pengefondet (IMF) og som pålegges av regjeringen. Han oppfordret demonstrantene til å slåss for aksjonskomitéer på andre plantasjer, på arbeidsplasser og i nabolag, og for å utløse deres forente styrke.

Wijesiriwardena erklærte: «Arbeiderklassen trenger en internasjonal strategi og organisasjon for å bekjempe kapitalismen. Den eneste strategien for arbeiderklassen er internasjonal sosialisme og kampen for en regjering av arbeidere og bønder. Til dét trenger arbeiderne et revolusjonært parti, som er SEP, den srilankiske seksjonen av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI).»