Den hurtigheten som Partido Popular (PP – Folkepartiet) og Ciudadanos (Borgere) har lagt for dagen i sine tiltak for å inkorporere det fascistiske Vox-partiet inn i regjeringen i Andalucía, er en advarsel til arbeidere og ungdom over hele Spania og Europa.
Regionalvalget den 2. desember var nok et knusende slag mot det politiske to-parti systemet som ble opprettet under overgangen til parlamentarisk demokrati, etter diktatoren Generalísimo Francisco Francos død i 1975.
Det spanske sosialistpartiet (PSOE) falt fra 47 seter i regionalparlamentet ved 2015-valget til 33, og avsluttet sitt 36 år-lange uavbrutte styre i regionalforsamlingen som har 109 plasser. PP falt fra 33 plasser i 2015 til 26. Rekordtallet for valgfravær på nesten 46 prosent indikerer også den utbredte opposisjonen mot de tradisjonelle regjeringspartiene, og de offisielle «venstre»-partiene fremfor alt. Valgdeltakelsen, som var den laveste siden 1990, var spesielt lav i PSOEs arbeiderklasse kjerneområder, mens den stalinistiske pseudo-venstre-valgfronten Unidos Podemos – Adelanta Andalucía – falt fra 20 plasser i 2015 til 17, og tapte 200.000 stemmer.
Valgets vinnere var partiene fra «det nye høyre». Ciudadanos økte sin representasjon fra 7 til 21 plasser, mens Vox, det eksplisitte Franco-partiet, vant 12 seter og fikk nesten 11 prosent av stemmene, mot null seter og 0,46 prosent ved valget i 2015.
Vox vil være i vippeposisjon for dannelsen av en ny høyreorientert administrasjon og vil ha stor innflytelse, enten partiet blir en koalisjonspartner eller om det støtter en minoritetsregjering av PP-Ciudadanos i et tilbuds- og tillitsarrangement. PP-leder Pablo Casado erklærte: «Hvorvidt det blir en kroningsavtale, en parlamentarisk avtale eller en koalitionsregjering, det må vi først diskutere med Ciudadanos og Vox.» Ciudadanos-lederen Albert Rivera advarte PSOE mot å holder fast på makten og nekte å godta en minoritetsregjering av Ciudadanos-PP, for da måtte han inngå en avtale med Vox som «siste utvei».
Det andalusiske resultatet indikerer ikke et velgerskifte over til støtte for høyrepolitikk. Ciudadanos og Vox fikk heller nytte av en overføring av stemmer vekk fra PP, i de de mer velstående sjiktene av middelklassen. Guardian bemerket at PPs andel av stemmene i det velstående nabolaget Los Remedios på tre år falt fra 61 prosent til 37,2 prosent, mens Vox økte sin oppslutning fra 3,2 prosent til 24,7 prosent.
Valgsuksessen til de høyreorienterte partiene ble muliggjort hovedsakelig av at PSOE og partiets politiske allierte Podemos demobiliserte arbeiderklassens utbredte opposisjon mot den tidligere PP-regjeringen til Mariano Rajoy og dens agenda for innstramminger, politisk undertrykking og militarisme – fremfor alt under fjorårets uavhengighetskrise i Catalonia.
PP var ved makten fra 2015, men uten et flertall – hvilket ett år senere fremtvang et uavklart nyvalg – der PP bare var i stand til å danne en regjering fordi PSOE avsto. I 2017 fremprovoserte PP en vesentlig konfrontasjon med de katalanske separatistene, og beordret et brutalt polititilslag mot folkeavstemmingen om uavhengighet, og påkallte Artikkel 155 i Den spanske grunnloven for å suspendere Catalonias valgte regjering, fengsle regionregjeringens ministre og anklage dem for opprør og oppvigleri.
Vesentlig offentlig opposisjon og PPs egen svakhet tvang regjeringen til en tilbaketrekning fra dreiningen til fullt-ut statsundertrykking, som ble krevd av Ciudadanos og Vox. Begge de sistnevnte utfordrer nå PP om lederskapet for den høyreorienterte velgerkretsen av befolkningen og i militær- og statsapparatet.
PSOE støttet PPs undertrykking, mens Podemos tappet lufta ut av opposisjonen med initielle pacifist-type «Hvite» protester. Da de så at det ble en populær oppfordring, kalte de av protestene og forsøkte å uskadeliggjøre den dyptgående motstanden mot politi-stat-tiltak ved å utstede fallittappeller til Madrid om å forhandle med de katalanske separatistene. Forhindringen av enhver forent offensiv av katalansktalende og spanske arbeidere leverte post-krise-initiativet til talsmennene for sekterisme – med Ciudadanos som fremsto som det største partiet, PP som kollapset og separatistpartiene som dannet en minoritetsregjering etter valget forrige desember.
PSOE kunne ikke holde PP på tørt land på ubestemt tid og den 1. juni gikk et mistillitsvotum mot Rajoy gjennom i den føderale nasjonalforsamlingen, der PP på det tidspunktet var viklet inn i korrupsjonsskandaler. PP-regjeringens fall førte til dannelsen av en PSOE-minoritetsregjering under Pedro Sanchez, med støtte fra Podemos og de katalanske og baskiske nasjonalistpartiene.
Så snart de var ved makten jobbet PSOE og patiets støttespillere for igjen å levere initiativet tilbake til høyresiden. Sanchez sviktet sitt løfte om å gjennomføre et antiinnstrammingsbudsjett utarbeidet i samarbeid med Podemos, under opptakten til valget i Andalucia, og sa seg villig til å implementere budsjettet utarbeidet av PP.
Borgerskapet anvendte denne situasjonen til å heve profilen til Vox. I løpet av de tre ukene som førte opp til det andalusiske valget, postet Spanias tradisjonelle konservative avis ABC 18 artikler, El Mundo flere enn 20 og El Español 26 artikler – minst én om dagen. Denne legitimeringen av Vox fortsetter. I forrige uke beordret mediesjefene sine nyhetsdesker til ikke å omtale Vox som «ultra-høyre» og «ekstreme høyre», og ikke anvende ordet antifascist når man beskrev antiVox-protester.
Promoteringen av Vox og lignende partier over hele Europa og internasjonalt, inkludert Alternative für Deutschland (AfD) i Tyskland og Rassemblement national (RN - Nasjonal Samling; tidligere Front National) i Frankrike, er spydspissen for en bredere offensiv mot arbeiderklassen der ytrehøyrekrefter blir rehabilitert og politi-stat-tiltak innført.
Spesielt siden finanskrasjet i 2008 har det borgerlige demokratiet i Europa begynt å gå i oppløsning med økende sosial ulikhet, klassespenninger og internasjonale politiske konfrontasjoner. Dette sammenbruddet av demokratiske styringsformer ble illustrert av EUs konsekvente støtte til Madrids tilslag i Catalonia i fjor.
Som i Spania har det politiske grunnlaget for fremveksten av den fascistiske trusselen over hele Europa blitt muliggjort av den systematiske demobiliseringen av arbeiderne og ungdommen, utført av sosialdemokratiet, fagforeningene og de nye «brede venstre»-partiene som Syriza i Hellas – skapt av allianser av stalinister og pseudo-venstre-grupper. Representanter for den velstående middelklassen har alle vist seg å være fullstendig fiendtlige mot arbeiderklassen og dens sosiale og demokratiske rettigheter, og som forsvarere av den borgerlige orden.
Podemos’ rolle som vedheng til PSOE har blitt enda feigere etter det andalusiske valgresultatet – der partiet nå formaner til dannelsen av en «antifastistisk front» for å sementere sin allianse med Sanchez. Men dette er ikke grensen for hvor langt til høyre Podemos kan skli. Spurt om muligheten for å delta i en regjeringsallianse som involverer Ciudadanos, for å dempe Voxs innflytelse, sa Podemos’ leder Pablo Iglesias: «Vi studerer scenariene ... Vi må analysere resultatene.» Hvorvidt dette innebærer en valgallianse med Ciudadanos «vil bli bestemt av våre kamerater i Andalusia, som er de som har all suverenitet til å bestemme hva som blir gjort,» fortsatte han.
Førti år etter at Franco-regimet kollapset under arbeiderklassens massekamper er det dypt anlagt opposisjon blant arbeiderne i Spania og over hele Europa mot en gjenkomst av fascismen.
Den blodige spanske borgerkrigen fra 1936 til 1939 og seieren til Francos fascistiske regime med militærhjelp fra nazistiske Tyskland og fascistiske Italia, blir ikke glemt. Det andalusiske valgresultatet førte til demonstrasjoner av tusenvis av ungdommer som sang: «VOX, hør, vi er klare til å slåss,» «Franco døde ikke, han er i parlamentet» og «Andalusia er ikke et sted for fascisme.» Protester fant også sted i Catalonia, som ble angrepet av det regionale politiet.
Dette skjer under betingelser der arbeidere forsøker å bryte ut av tvangstrøya tvunget på dem av fagforeningene – med en rekke streiker som sprer seg over Spania innen transport, detaljhandel, posttjenester og det offentlige helsevesenet, sosialtjenestene og utdanning. I forrige måned deltok hundretusenvis av arbeidere og studenter i demonstrasjoner og streiker i Catalonia, med krav om at budsjettnedskjæringene pålagt av den regionale regjeringen blir reversert.
Dette gjenspeiler en radikalisering av arbeiderklassen som er illustrert av «gul vest»-protestene mot Macron-regjeringen i Frankrike.
Det kritiske spørsmålet er å tilby arbeiderklassen de programmatiske og organisatoriske redskapene for å kunne kjempe tilbake mot styringseliten, partiene og dens statsapparat. Etter et tiår med innstrammingspolitikk, med titalls millioner arbeidsledige, er det eksplosivt sosialt og politisk raseri over hele kontinentet. Den eneste måten å bekjempe styringsklassens strategi, som reagerer med oppbygging av politiet og unntakstilstand, er gjennom en revolusjonær kamp for makten på et sosialistisk, internasjonalistisk program og byggingen av arbeiderstater som elementer av De forente sosialistiske stater av Europa.