Egypt forbyr salg av gule vester, mens franske demonstranter avviser Macrons innrømmelser

Av Alex Lantier
11 December 2018

Det blodige egyptiske diktaturet til general Abdel Fattah al Sisi forbyr salg av gule vester, mens protester sprer seg internasjonalt i sympati med bevegelsen mot den franske presidenten Emmanuel Macron. Dette kommer samtidig med at «de gule vestene» som protesterer i Frankrike avviser Macrons tilbud om innrømmelser, i hans forsøk på å blidgjøre den voksende bevegelsen.

Sisi-diktaturet er skrekkslagent over utsiktene til at et voksende raseri i arbeiderklassen kan bryte ut i Egypt og over hele Nord-Afrika, rundt «gul vest»-protester tilsvarende de i Frankrike. Butikker i Kairo kontaktet av AP fortalte at politiet befalte dem til ikke å selge gule vester før etter protestene den 25. januar neste år – åtte-årsdagen for 2011-revolusjonen som veltet den hatede diktatoren Hosni Mubarak. Siden Sisi-regimet tok makten i et blodig militærkupp i 2013 har det forbudt slike protester og satt inn opprørspoliti for å slå ned eller drepe enhver som trosser forbudet.

«Politiet kom hit for noen dager siden og fortalte oss at vi måtte slutte å selge dem. Vi spurte hvorfor og de sa at de handlet på instrukser,» sa en forhandler til AP. En annen sa: «Det synes som de ikke vil at noen skal gjøre som de gjør i Frankrike.»

Leverandører av industrielt sikkerhetsutstyr er angivelig pålagt ikke å selge gule vester til kunder fra gata, men kun til verifiserte byggefirma som har polititillatelse. Mange pressekilder rapporterte at det egyptiske innenriksdepartementet ikke besvarer forespørsler om kommentarer til forbudet på gule vester.

Sisi er angivelig en nær venn av den forrige franske presidenten François Hollande, og franske internett-spionfirma er dypt involvert i overvåkningen av den egyptiske befolkningen og identifiseringen av personer for arrestasjon og tortur, via internett og sosialmedier. Til tross for deres beste innsats har det imidlertid oppstått brød-opprør, streiker blant tekstilarbeidere og protester mot Sisis privatiseringer og nedskjæringer av mattilskudd, som gjentatte ganger har rystet Egypt i løpet av de siste to årene.

Sisis forsøk på et forebyggende tilslag mot «gul vest»-protester i Egypt peker på panikken i regjeringer over hele verden, over radikaliseringen av den internasjonale arbeiderklassen. Krav om sosial likhet, lønnsøkninger, en slutt på militarisme og undertrykking og en omveltning av upopulære regjeringer, alt elementer som driver gul-vest-protestene i Frankrike, deles av arbeidere og slitere i alle land. Samtidig som Sisi desperat prøver å forhindre at slike protester skal spre seg til Egypt, kaller forskjellige krefter for tilsvarende protester fra det ene landet til det neste.

I Europa slo det belgiske politiet voldsomt ned på fredagens «gul vest»-protest i Brüssel, samtidig som demonstranter trakk i gule vester i Nederland og Bulgaria, og også i Irak. Etter en «gul vest»-protest i Basra mot forurenset vann og elendige offentlige tjenester under det NATO-støttede ny-koloni-regimet, bar demonstranter i Bagdad også gule vester under demonstrasjonsmarsjer den 7. desember, for å vise sin solidaritet med Basra-protestene.

Særlig etter det brutale polititilslaget i Brüssel og på lørdag i Paris, sprer protester seg over Afrika. I Burkina Faso er det opprettet en Facebook-gruppe med oppfordringer til slike protester den 13. desember. Gruppa sier: «Så den 13. desember 2018, på tvers av Burkina Faso, la oss fredelig og uten vold okkupere hvert gatehjørne og hvert kryss i våre nabolag, i byene og i landsbyene over hele landet, for å si: - Nei til hevingen av drivstoffpriser / / - Nei til urettferdighet, i alle dens fremtoninger.»

I Tunisia meldte den nylig grunnlagte Facebook-gruppa «Røde Vester» sin første erklæring den 7. desember. Den fordømte «fiaskoen og korrupsjonen» til det tunesiske politiske systemet, og regjeringens «politikk for systematiske utsulting» av befolkningen. Dette kom etter tunisiske læreres streik i forrige uke, mot lønnsnedskjæringer.

Som i Egypt er det forventet at raseri bryter ut i Tunisia den 14. januar, på åtte-års-dagen for revolusjonen i 2011 som veltet den Europa-støttede diktatoren Zine El Abedine Ben Ali. Fagforeningssammenslutningen Generalføderasjonen for tunisisk arbeid (UGTT), som var en nær støttespiller for Ben-Ali-diktaturet, følte seg tvunget til å kalle to symbolske én-dags-streiker i offentlig sektor i forrige måned. Det sirkulerer oppfordringer for en generalstreik i Tunisia neste måned.

I Algerie trakk protesterende i gule vester og sluttet seg til en demonstrasjonsmarsj i Béjaïa på mandag, hvilket førte til bekymring i de borgerlige mediene. Mondafrique bemerket det «dårlige sosiale klima, på grunn av det drastiske fallet i algerieres kjøpekraft» og skrev at protester har «forårsaket en fullskala politisk krise i Frankrike. Er Algeria trygt for en mulig, faktisk en sannsynlig infeksjon?»

Oppsvinget av klassekampen og økende solidaritet med «gul vest»-protestene i Afrika understreker igjen at den største allierte arbeiderne i Frankrike har der de mobiliserer mot Macron, er den internasjonale arbeiderklassen. Det har vært nesten åtte år siden den første store revolusjonære mobiliseringen av arbeiderklassen i det 21. århundre veltet to diktatorer i Nord-Afrika. Nå som oppfordringer om generalstreik vokser i Frankrike, Tunisia og over hele regionen, går klassekampen objektivt sett mot et utbrudd av en internasjonal generalstreik.

Oppgaven med å forberede og organisere en slik kamp kan ikke overlates til fagforeningsbyråkratiene. De støtter de reaksjonære nasjonalregjeringene, splitter arbeiderklassen langs nasjonale linjer, og var bittert fiendtlig innstilt til de første «gul vest»-protestene i Frankrike. Arbeidere må ta denne kampen ut av fagforeningenes hender og forene sin kamp mot fagforeningene og middelklassepartiene som er tilknyttet fagforeningene, som alle støttet de blodige europeiske imperialistkrigene i Libya, Syria og Mali, som etterfulgte 2011-revolusjonene.

Som Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale [International Committee of the Fourth International (ICFI)] har understreket, krever dette først og fremst å bygge en marxistisk politisk forankring i den internasjonale arbeiderklassen, for å tilby den revolusjonært lederskap.

Den eksplosive veksten av klassekampen har avslørt middelklassekreftene i Frankrike, som det pabloistiske Nytt antikapitalistisk parti (NPA) og Jean-Luc Mélenchons LFI. Etter å ha støttet den libyske krigen i 2011 som førte til det påfølgende NATO-angrepet mot Afrika, som en «humanitær» intervensjon, nektet de å tilby noe perspektiv for å opponere mot Macron under andrerunden av fjorårets presidentvalg. Nå avvises de av brede lag av «gul vest»-bevegelsen, der noen av deltakerne avviste Mélenchons utstrakte hånd ved å be ham gå og se til «sin kompis Macron».

Deres mål om å knytte demonstrantene i Frankrike til perspektivet av en slags forhandling med fagforeningene og avtaler med Macron – et perspektiv som avvises av «de gule vest»-demonstrantene – er ei felle for arbeiderne. Dette kom for dagen da «gul vest»-protesterende avviste Macrons ineffektive 13-minutters tale i går kveld, der han forsøkte å overbevise dem om å gi opp kampen.

Macron insisterte på at han ikke ville oppheve skattekuttene for de rike, eller forlate sine planer om dype nedskjæringer på arbeidsledighetstrygden og på pensjonene, eller trekke sin stående ordre om polititilslag mot protester. Etter først å ha truet demonstrantene tilbød han dem så en heving av minimumslønna på € 100 (6,7 prosent) måneden, en delvis oppheving av skatteøkningene for pensjonister og skattelettelser på overtidslønn. Til slutt appellerte han til antiinnvandrerrasisme, og oppfordret til en «uforlignelig» offentlig debatt om nasjonal identitet og «sekularisme», som nå brukes som et kodeord for angrep på muslimske hodeskaut.

Dette forslaget om en offisiell politikk for oppfordring til antimuslimsk rasisme er diktert hovedsakelig av politi- og militærvurderinger. Den franske styringsklassen vil for all del ikke se det oppstå en forent kamp av europeiske og afrikanske arbeidere, som ville kutte på tvers av deres kriger, heller ikke en forening av «de gule vestene» og immigrantarbeidere som ville hemme politiets undertrykking på hjemmebanen. Veien fremover for arbeidere er å avvise Macrons nyfascistiske debatt med den forakt den fortjener, og søke enhet med sine klassebrødre og -søstre av alle etniske og religiøse opphav.

Kommenterere på «gul vest»-Facebook-sider avviste i vesentlig grad Macrons tilbud, og påpekte at formålet er å splitte de protesterende basert på om de var på minimums jobber eller ikke, om de var pensjonerte, osv. «Ikke fall i den fella! Alt han er ute etter er å sette oss opp mot hverandre, for å få lagt ned bevegelsen! Så la oss forbli forente og fortsette, sånn at hver enkelt av oss får en seier,» sto det i ett innlegg på France-en-colère-siden, som var overveldende i opposisjon til Macrons tale.

Det er kalt for en ny «gul vest»-protest i sentrum av Paris kommende lørdag.