En måned etter USAs midtperiodevalg når konflikten innen statsapparatet et nytt stadium. Innen det politisk etablissementet er det stadig åpnere forlangender om impeachment [riksrett] og mulige kriminalprosesser mot Trump, blant annet fra toppdemokrater i den innkommende Kongressen.
På fredag meldte føderale påtalemyndigheter inn juridiske dokumenter i saken til Donald Trumps tidligere personlige advokat Michael Cohen, som direkte beskylder Trump for å ha instruert Cohen om å betale hysj-penger under oppløpet til 2016-valget, til to kvinner som hevder at han hadde hatt utenomekteskaplige seksuelle relasjoner med dem. Påtalemyndighetenes representanter identifiserte dette som brudd på kampanjefinansieringsloven, en kriminell forbrytelse. Som New York Times uttrykte det, var dette ensbetydende med å navngi Trump som en ikke-tiltalt medsammensvoren i en føderal forbrytelse.
På mandag kveld publiserte Washington Post et ekstraordinært åpent brev til Senatet signert av 44 tidligere senatorer – 33 demokrater, 10 republikanere og én uavhengig – med tittelen «Senatet har lenge stått for demokratiets forsvar – og må gjøre det igjen.»
Mens brevet er difust hva angår detaljer uttrykker det utvetydig at en krise truer hele det politiske systemet. «Vi går inn i en farlig periode» forklarer forfatterne, preget av «alvorlige utfordringer for lov og rett, Konstitusjonen, våre styrende institusjoner og vår nasjonale sikkerhet».
Med henvisning til den forestående utgivelsen av Mueller-rapporten og den demokratiske overtagelsen av Representantenes hus, står det: «Den sannsynlige konvergensen mellom disse to begivenhetene vil skje i en tid da sydende regional konflikt og globale maktkonfrontasjoner fortsetter å true vår sikkerhet, økonomi og geopolitiske stabilitet.»
Brevet fortsetter: «Ved andre kritiske øyeblikk i vår historie, da konstitusjonelle kriser truet våre fundamenter, var det Senatet som sto for vårt demokratis forsvar. I dag er nok en gang et slikt øyeblikk.»
Blant undertegnerne er det lengetjenende støttepillarer av militær- og statsapparatet. De inkluderer de to tidligere Pentagon-sjefene William Cohen og Chuck Hagel, begge republikanere som tjente i regjeringskabinettene til de demokratiske presidentene Clinton og Obama. Lista inkluderer også demokratene Bill Bradley, Tom Daschle, Chris Dodd, Gary Hart, John Kerry (utenriksminister under Obama), Joe Lieberman og Jay Rockefeller, og republikanerne Alan Simpson, Al D'Amato og John Warner (tidligere marineminister).
Brevet gjør det klart at voksende deler av det politiske etablissementet fra begge de store partiene blir stadig mer bekymret for at Trump-administrasjonens handlinger, som begynner med presidenten selv, truer med å undergrave de ideologiske grunnvollene for amerikanske imperialistiske operasjoner over hele verden, og kapitalistisk styre innen USA selv.
Trumps omfavnelse av drap med det saudiske regimets likvidering av Jamal Khashoggi, hans forsvar av fascister eksemplifisert av nynazistene som i fjor marsjerte i Charlottesville, hans rasistiske og fascistiske angrep på innvandrere, sprenger vekk en bærende ideologisk søyle i den amerikanske imperialistiske utenrikspolitikken – pretensjonen om at USA er et bolverk for menneskerettigheter og demokrati.
Det er mange forskjellige saksanliggender som driver konflikten innen staten. Disse inkluderer splittelser over den amerikanske imperialistiske utenrikspolitikken, spesielt med hensyn til Russland, men som også inkluderer relasjonene med Washingtons tradisjonelle allierte og taktikker i konfrontasjonen med Kina. Det er voksende bekymringer over den økonomiske krisen og uroen i finansmarkedene.
Men det er mer langsiktige og grunnleggende spørsmål, der den amerikanske styringsklassen forbereder seg på krig mot atomvåpenbestykkede rivaler som f.eks. Russland og Kina, og konfronterer utsiktene for utbrudd av sosial uro på hjemmebane. Etterretningsagenturene, frontet av Det demokratiske partiet og store deler av foretaksmediene, har ført en eskalerende kampanje for internettsensur snart i to år, for å mønstre den amerikanske kapitalismens interne forsvarsverk.
Men det nasjonale sikkerhetsapparatet og dets politiske agenter ser på eksplosjonen av arbeiderklasseprotest mot ulikhet og fattigdom i Frankrike, og ser fremtiden – heller før enn senere – for USA.
Under disse forholdene er det svinnende tillit i styringsklassen til Trumps evne til å kunne håndtere en slik krise. I Trump har de en som opererer på verdensscenen på grunnlag av mobbing og trusler. Innen USA blir han sett på som illegitim av vesentlige segmenter av befolkningen.
Styringsklassen innsatte tross alt Obama for å erstatte den diskrediterte og hatede Bush, og ga ham en Nobels fredspris i et forsøk på å gi amerikanske imperialisme en ansiktsløftning, og for å dekke over stanken av Bush’ løgner og uhyrligheter i Irak.
Og mens den sentrale anklagen i spesialråd Robert Muellers granskning – russisk «innblanding» – er et påfunn fremmet av demokratene og etterretningsetablissementet for å forhindre at Trump bakker unna Obamas aggressive antiRussland-politikk, har etterforskningen avslørt et mål på kriminaliteten og korrupsjonen til Trump og hans forretningsvirksomheter.
Trump er ikke kilden til krisen, han er et symptom. Han er ikke en utenforstående, men heller personifiseringen av det regjerende finansoligarkiet, gjennomsyret av kriminalitet og organisk fiendtlig til demokratiske rettigheter. Han er produkt av oppløsingen av det amerikanske demokratiet, ikke årsaken.
En måned etter midtperiodevalget er det allerede klart at ingenting vil forandre seg til det bedre for arbeidende mennesker og ungdom under et Representantenes hus med demokrater i flertall. I stedet intensiverer demokratene sitt pådriv for internettsensur, under påskudd av å bekjempe russisk «innblanding» og «falske nyheter». De tilbyr ingen politiske retningslinjer for å reversere tiår med sosial kontrarevolusjon.
Møtet i Det hvite hus sist tirsdag mellom Trump og de demokratiske Kongress-lederne Nancy Pelosi og Charles Schumer, presentert av mediene som et kongelig slag [battle royale], var en patetisk forestilling av Det demokratiske partiets feighet og medskyldighet. De to sa ingenting om Trumps tilslag mot innvandrere eller hans fascistiske raljeringer, og i stedet pusha de sin støtte for «grensesikkerhet» og bønnfalte om en avtale med administrasjonen.
Det er ingenting demokratisk eller progressivt ved noen av de krigende partene, og selv om Trump skulle bli skjøvet ut som følge av intrigene innen staten, ville det ikke signalisere en seier for arbeiderklassen eller demokratiet. I første omgang ville han bli erstattet av Pence, som holdes i reserve – en noe mindre vulgær representant for styringsklassen – men ikke mindre reaksjonær.
Det er en annen prosess som utvikler seg utenfor, og i opposisjon til internkampene innen styringsklassen. Den sosiale eksplosjonen som har rystet Frankrike de siste ukene har oppnådd bred folkelig støtte over hele Europa, Midtøsten og i verden. I USA øker opposisjonen blant bilproduksjonsarbeidere mot fabrikknedleggelser, samtidig som lærere i California organisere nye arbeidsnedleggelser og demonstrasjoner.
Arbeiderne må ikke by sin støtte til noen av fraksjonene eller partiene. Grunnlaget for å få fjernet Trump og reversert krigspolitikken, undertrykkingen og ulikheten som han representerer, ligger i arbeiderklassens utviklende kamp i USA og internasjonalt.
Denne bevegelsen må føres bevisst, på grunnlag av en kamp mot kilden til disse ondene – selve det kapitalistiske systemet. For å utvikle denne kampen må arbeidere bygge sine egne demokratiske kamporganisasjoner, uavhengig av fagforeningene, og begge big-business-partiene – fabrikk-, arbeidsplass- og nabolagskomitéer – for å utvide og knytte sammen alle kampene, nasjonalt og internasjonalt. Et nytt lederskap i arbeiderklassen, Socialist Equality Party, må bygges for å bevæpne denne bevegelsen med et sosialistisk, internasjonalistisk og revolusjonært program.