Tyske aviser anklager Macron for kapitulering for den «gule mobben»

Av Peter Schwarz
13 December 2018

Næringslivsorienterte tyske medier reagerer indignert på den franske presidenten Emmanuel Macrons forsøk på å tekkes «de gule vestenes» protestbevegelse med sosiale innrømmelser. Selv om tiltakene som Macron bekjentgjorde i en tv-tale på mandag kveld er ubetydelig og ikke gjør noe for å eliminere den sosiale ulikheten som protestene er rettet mot, beskyldes han av mediene for kapitulasjon overfor «mobben», og at han dermed truer stabiliteten til både euroen og Den europeiske union (EU).

«Den franske presidentens reaksjon på den gule mobben må få alarmklokkene til å kime i Berlin: Emmanuel Macron er ikke en partner for redningen av Euroen og Europa, men en risikofaktor,» kommenterer Olaf Gersemann i dagsavisa Die Welt.

Redaktøren for økonomi, finans og fast eiendom kan nesten ikke kontrollere sin vrede. I stedet for «å sørge for at minimumslønna bare øker moderat, eller aller helst ikke i det hele tatt» senker Emmanuel Macron sine våpnen, raser han. Over uker «herjet de gule vestene i Frankrike». Men i stedet for å «motsette seg eksessene» og «gå på offensiven», har Macron forspilt muligheten og i ettertid legitimert opptøyene ved å «krype frem til den småbilantennende mobben».

Gersemann fortsetter med at håpet alltid var «at Macron ville bli Frankrikes Gerhard Schröder: en mann som, om nødvendig, også ville sette sin post inn på å gjøre det rette med hensyn til økonomisk politikk». (Tysklands sosialdemokratiske SPD-kansler Gerhard Schröder, måtte gå av før hans periode var over i 2005, etter å ha presset gjennom sitt antisosiale program Agenda 2010 mot bitter motstand.) Men nå truer Frankrike med å «snuble etter Italia på sin vei mot tredje rang».

For Tyskland er dette «de verst tenkelige nyheter», både økonomisk og politisk, klager Die Welt. Så lenge Paris er på Berlins side kan det forhindres at den monetære union henfaller til en overføringsunion. Skulle på den annen side Paris velge parti for Italia og Spania, da velter konstruksjonen. Derfor må Berlin nå adressere spørsmålet om hva man har å gjøre «hvis Tyskland i den monetære unionen og i EU ikke bare har å forholde seg til ett Italia, men til to.»

Gabor Steingart, den tidligere redaktøren av Handelsblatt, argumenterer på lignende måte. I sin morgenbriefing påstår han at Macrons «generøsitet» koster € 10 milliarder i året, en regning som før eller senere vil bli sendt til ECB [European Central Bank - Den europeiske sentralbanken]... I Frankfurt må Mario Draghi igjen starte opp pengepressa: Vive le déficit! [Leve underskuddet!]»

Mellom linjene i disse kommentarene høres diktaturets språk.

«De gule vestenes» protest, utløst av en drivstoffprisheving, har raskt utviklet seg til en bred massebevegelse mot den sosiale ulikheten, støttet av det store flertallet av den franske befolkningen. Etter flere tiår med sosiale nedskjæringer og en omfordeling av inntekter og formue til toppen, har den blitt talerør for raseriet i arbeiderklassen og brede befolkningsgrupper, som ikke lenger får endene til å møtes på slutten av måneden, mens en liten minoritet lever i sus og brus.

Den tidligere investeringsbankmannen Emmanuel Macron legemliggjør dette finansaristokratiet. Den hensynsløsheten han reduserer sosiale hevdvunne rettigheter med, overgås bare av hans personlige arroganse. Hans regjering slo brutalt ned på protestene helt fra begynnelsen av. Bare sist helg ble nesten 90.000 tungt bevæpnet politi aktivert, som angrep store ansamlinger demonstranter uten forvarsel med tåregassgranater og vannkanoner. I følge offisielle tall ble 1.723 demonstranter arrestert.

Først da det var klart at bevegelsen ikke kunne intimideres av brutal vold bestemte Macron seg for en taktisk tilbaketrekning. Hans løfter er et gjennomsiktig forsøk på å vinne tid, for å lamme bevegelsen, splitte den, gjenoppruste politiet og slutte rekkene med de andre partiene og fagforeningene, som alle er sjokkert over masseprotestene.

Når den tyske næringslivpressen likevel anklager Macron for å være en svekling så gjør den det ikke bare av bekymringe for euroens stabilitet, som tysk kapital har fordeler av som ingen andre og som den anvender til å diktere sin innstrammingspolitikk til hele Europa. Den gjør det primært av frykt for at protestene i Frankrike skal spre seg over til Tyskland.

De sosiale motsetningene som De gule vestene rebellerer mot eksisterer i lignende form i alle land i verden – også i Tyskland. Stagnerende lønninger, økende profitter og konsekvensene av Agenda 2010 har gjort Tyskland til det mest ulike landet i Europa. Det syder under overflata. Lave lønninger, voksende stress og uakseptable betingelser gjør arbeidet på mange områder – sykehus, posttjeneste, detaljhandel, osv. – uutholdelig. Senest sist mandag la en massiv streik i vesentlig grad ned de tyske jernbanene i flere timer. Ved Bayer, Ford, Opel, VW og mange andre store foretak er hundretusenvis av arbeidsplasser i fare.

Samtidig reagerer styringsklassen på krisen i EU og på handelskonfliktene med USA med stormaktpolitikk og militarisme. Statsviteren Herfried Münkler krevde allerede for tre år siden at Tyskland måtte bli den eneste europeiske stormakten. «‘Kasserer’ [Zahlmeister] kan i det lange løp bare den være som også er villig til å spille den vanskelige rollen som en ‘tukter’ [Zuchtmeister],» skrev han i sin bok «Makt i sentrum». Dette er det nå enighet om innen styringselitene.

Stormaktpolitikk, militarisme og omfordeling til fordel for de rike er ikke kompatibelt med demokrati. Kommentaren i Die Welt uttrykker det helt åpent. Den krever at en president eller en kansler ikke bøyer seg for flertallets demokratiske vilje, men at han motsetter seg flertallet og, om nødvendig, setter sin post inn «for å gjøre det rette hva angår økonomisk politikk». Hva som er «det rette hva angår økonomisk politikk» bestemmes av bankenes representanter, det bestemmes av aksjemarkedet, og ikke av samfunnets behov.

Hvor langt fremskredne forberedelsene til et diktatur allerede er kan ses i de nye totalitære politilovene, utvidelsen av et helhetlig overvåkningsapparat, de nære koblingene mellom den hemmelige tjenesten (BfV) og ytrehøyre ekstremistene, og medienes og alle de andre partienes kurtisering av AfD i parlamentet. Selv om ytrehøyrepartiet bare fikk 12,6 prosent av stemmene setter det nå tonen for regjeringens flyktningepolitikk, og for mange andre områder.

Også Friedrich Merz’ kandidatur for ledelsen av CDU var en enestående prosess. Merz fant det ikke engang nødvendig rent pro forma å tre tilbake fra sin stilling som tysk sjef for verdens største eiendomsforvalter BlackRock, mens han konkurrerte om regjeringspartiets presidentskap. BlackRock, som den største enkeltaksjonæren i Bayer og den nest største i Monsanto, var blant annet ansvarlig for sammenslåingen av disse to foretakene, en fusjon som 12.000 stillinger hos Bayer nå er offer for.

Selv om Merz med knapp margin tapte valget for CDU-presidentskapet gjør den nye partiledelsen alt den kan for å holde ham i en ledende rolle – muligens som CDUs neste kanslerkandidat.

Protestene i Frankrike har bekreftet at en kamp mot de rikes regjering kun kan føres utenfor og uavhengig av fagforeningene og de angivelige «venstre»-partiene, som arbeider tett med staten og regjeringen og forsvarer kapitalismen mot enhver trussel nedenfra.

Det fordres et sosialistisk program for å lede denne kampen til seier. Arbeiderklassen må ikke tillate at den splittes og spaltes, og den må forene seg internasjonalt. Den må bygge sine egne uavhengige organer, aksjonskomitéer, for å organisere kampen. Den må kjempe for arbeidernes regjering og for De forente sosialistiske stater av Europa, for å ekspropriere finansaristokratiets eiendeler og plassere økonomien under arbeidende menneskers demokratiske kontroll.

Dette er programmet til Socialist Equality Party og de andre seksjonene av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI). Vi oppfordrer WSWS-lesere til å kontakte oss, diskutere programmet og delta i byggingen av SGP – Sozialistische Gleichheitspartei – den tyske seksjonen.