I stiftelsesdokumentet for Den fjerde internasjonale, Kapitalismens dødskramper og Den fjerde internasjonales oppgaver, skrevet og vedtatt i 1938, oppsummerte Leo Trotskij epokens karakter som uttrykt i klassestyrets politiske krise i alle de vesentlige kapitalistlandene:
Borgerskapet selv ser ingen utvei. I land der det allerede har blitt tvunget til å sette sitt siste på fascismens kort, kjelker det nå med lukkede øyne mot økonomisk og militær katastrofe. I de historisk privilegerte landene, dvs. i de landene der borgerskapet i en viss periode fortsatt kan tillate seg demokratiets luksus på bekostning av nasjonale akkumuleringer (Storbritannia, Frankrike, USA, osv.), er alle kapitalens tradisjonelle partier i en tilstand av forvirring, som grenser til en lammelse av handlingsevnen.
Uten mye modifisering tjener dette avsnittet som en beskrivelse av den nåværende verdenssituasjonen, der året 2018 går mot slutten.
I Storbritannia er statsminister Theresa May etter alle solemerker å dømme et politisk lik, der hun i forrige uke med knap margin overlevde et mistillitsvotum i sitt eget konservative parti. Den britiske styringsklassen forblir revet av interne splittelser over Brexit, to-og-et-halvt år etter folkeavstemmingen som støttet en beslutning om å forlate EU. May håper på et eller annet arrangement med EU, som kan dempe hennes motstanderes raseri innen Det konservative partiet, mens Labour Party under Jeremy Corbyns ledelse forsøker å unngå ethvert tiltak som ytterligere vil destabilisere regjeringen, og oppmuntre en folkelig motstand.
I Frankrike er bankmannpresidenten Emmanuel Macron kanskje den mest avskydde personen i hele landet, med et oppslutningsnivå like over 20 prosent, ned 27 prosentpoeng i løpet av det siste året. Det er enorm folkelig støtte for kravene til de protesterende «gule vestene», som Macron denne helgen igjen reagerte mot med massearrestasjoner og titusenvis av opprørspoliti i gatene i franske byer.
I Tyskland har kansler Angela Merkel trukket seg som leder for Den kristelig-demokratiske union (CDU), som hun har ledet i 18 år, selv om hun har tenkt å forbli kansler til 2021. Under storkoalisjonsregjeringen sammensatt av CDU, Den kristelig-sosiale union (CSU) og Det tyske sosialdemokratiske partiet (SPD), har den tyske styringsklassen fostret det ekstreme høyre, og gjort det fascistiske Alternative für Deutschland (AfD) til det offisielle opposisjonspartiet og en dominerende politisk kraft i landet. Under Merkels ledelse har Tyskland utviklet seg til det mest ulike landet i Europa, mens styringseliten gjenoppliver en militæragenda for aggressiv stormaktkonflikt.
I Australia henger den styrende liberal-nasjonale koalisjonsregjeringen i en tynn tråd. Det er borgerkrig internt i Liberal Party etter det politiske kuppet som veltet statsminister Malcolm Turnbull i august, og erstattet han med Scott Morrison, den syvende statsministeren på litt over et tiår.
Så er det Sri Lanka, som har sett en ekstraordinær rekke av politiske begivenheter de siste syv ukene. Dette omfattet presidenten Maithripala Sirisenas ukonstitusjonelle sparking av statsminister Ranil Wickremesinghe, utnevnelsen av den forrige presidenten Mahinda Rajapaksa til å ta hans plass, oppløsingen av parlamentet, en høyesterettsdom som erklærte oppløsingen forfatningsstridig, og i går Sirisenas gjeninnsetting av Wickremesinghe. Skulle noen konkludere med at denne reverseringen markerer slutten på den politiske krisen, må man ta med i betraktning at Sirisena, kort etter at han hadde innsverget statsministeren han forleden sparket, fordømte ham som korrupt og en trussel for nasjonen.
Den mest intense politiske krisen er imidlertid i USA, verdensimperialismens sentrum. Trump-administrasjonen blir stadig mer beleiret, og bestrebet seg den siste uka med å utnevne en ny stabssjef til erstatning for den sparkede generalen John Kelly. Trump konfronterer en rekke kriminelle og sivile etterforskninger av sine private selskap, hans stiftelse og hans innvielseskomité. Presidentens tidligere personlige advokat Michael Cohen ble i forrige uke dømt til tre års fengsel, mens morselskapet til National Enquirer, med sin administrerende direktør, har støttet Cohens påstander om at Trump personlig medvirket til brudd på kampanjefinansieringslovene i 2016-valget.
Samtidig som Det demokratiske partiet går stadig mer aggressivt frem i palasskuppmanøvrene mot Trump, er partiet vettskremt for å gjøre noe som vil oppildne en folkelig harme. De dominerende delene av styringseliten kontemplerer illevarslende de oppgavene den står overfor – deriblant stormaktkonflikt og håndteringen av økende sosial uro – og ser i Trump-administrasjonen en regjering som ikke er opp til utfordringen. «Hver og en av oss vader gjennom hans ruinering av normene,» beklaget New York Times-spaltisten Frank Bruni på søndag, og «er foruroliget av hans angrep på sannhet, gjør oss klare for det neste som skal skje, og vet at det kan ha mye større og mer vidtrekkende konsekvenser for oss enn for Trump.»
Likevel kan enhver destabilisering av Trump, eller en konstitusjonell krise, oppmuntre det som fryktes aller mest – arbeiderklassens intervensjon. Derfor demokratenes vakling mellom trusler om impeachment og krav om en mer aggressiv politikk mot Russland på den ene siden, og skrapende bønnfalling til Trump om å jobbe med dem i implementeringen av hans regressive og militaristiske agenda, på den andre.
Den politisk krisens universalitet – og til lista anført over kan man tilføye mange flere land – er i seg selv av enorm objektiv betydning. Uansett de nasjonale særegenhetene er destabiliseringen av de politiske institusjonene i alle land drevet av den samme krisen i det globale kapitalistsystemet.
Ti år etter det finansielle kollapset i 2008 er det voksende tegn på en fornyet økonomisk krise. Den kinesiske økonomien bremser kraftig opp, Europa er i stagnasjon og USA står overfor muligheten for en lavkonjunktur neste år. Styringsklassen henfaller til en politikk med økonomisk nasjonalisme og handelskrig, spesielt den amerikanske styringsklassen. Disse tiltakene er ikke bare fåfengte og ingen vei ut av den økonomiske blindgata, de nører derimot opp under geopolitiske konflikter som truer en verdenskrig.
Fremfor alt er det vekst av sosial ulikhet, massemisnøye og i økende grad åpen klassekamp. Styringsklassen ser fortvilt rundt seg etter en måte å stoppe begivenhetenes uunngåelige tidevann – enten ved internettsensur, stadig mer nakent rettet mot sosial opposisjon, eller ved hjelp av undertrykkelse og vold, inkludert promoteringen av fascistiske og ekstreme nasjonalistiske bevegelser. Det febrile pådrivet for gjenopprusting og forberedelser for større kriger er forøvrig, i vesentlig grad, drevet av behovet for å avlede interne sosiale spenninger utover.
Et år som har sett betydelige uttrykk for arbeiderklassekamp over hele verden kommer til en slutt med de gule-vest-protestene i Frankrike, en streik av hundretusen teplantasjearbeidere på Sri Lanka, en massedemonstrasjon av titusenvis av lærere i Los Angeles i California, og andre uttrykk for sosialt sinne.
Arbeidernes kamper utvikler seg i opposisjon til de eksisterende politiske partiene og fagforeningene. Det var tilfellet i Frankrike, der gule-vest-protestene utviklet seg gjennom sosialmedier og utenfor fagforeningenes kontroll. På Sri Lanka hilste arbeiderne forrige ukes «back to work»-beordring fra Ceylon Workers Congress med protester og en fortsettelse av streiken, før den ble endelig stoppet på fredag.
For arbeiderklassen er det kritiske spørsmålet å utvikle egne kamporganisasjoner og politisk lederskap. Den kan ikke tillate seg å bli kanalisert bak noen av styringsklassens fraksjoner. Den må ta politisk makt i sine egne hender.
Det ble gjort viktige fremskritt i løpet av forrige uke, med etableringen av en styringskomité for grunnnplankomitéer for bilproduksjonsarbeidere og andre deler av arbeiderklassen i USA, og etableringen av en aksjonskomité for koordineringen og organiseringen av de srilankiske plantasjearbeidernes kamper. I begge tilfeller ble fremveksten av uavhengige organisasjoner for arbeiderklassekamp utviklet under ledelse av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale og dens nasjonale seksjoner, Socialist Equality Party i USA og på Sri Lanka.
Ved etableringen av Den fjerde internasjonale konkluderte Trotskij, ut fra betingelsene og de politiske erfaringene fra den foregående perioden, at menneskehetens «historiske krise er redusert til krisen av revolusjonært lederskap». Slik er det også i dag. Som svar på kapitaliststyrets globale krise må arbeiderklassen fremme sin egen strategi for sosialistisk verdensrevolusjon. Ledelsen av denne verdensbevegelsen er Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale.