Samtidig med nye eksponeringer av Wall-Street-kriminalitet, Det hvite hus’ massefengsling av innvandrerbarn og voksende krav fra amerikanske arbeidere om anstendige lønninger, var amerikanske medier på mandag i overveiende grad opptatt av den russiske presidenten Vladimir Putins angivelige innsats for å få folk til å tro at livet i Amerika ikke er et paradis.

Gjennom hele dagen førte New York Times, Washington Post og Google News alle med hesblesende beretninger om russisk innsats for å «påvirke amerikansk opinion og splitte landet» (som Times formulerte det). Propaganda-sperrilden var basert på et sett av rapporter innsendt til Senatets etterretningskomité fra organisasjoner med nær tilknytning til det amerikanske stats- og etterretningsapparatet.

I likhet med utallige andre historier om påstått russisk «desinformasjon» fulgte mandagens mediebombardement et skript. Rapporter og vitnesbyrd fra nominelt uavhengige organisasjoner, som i virkeligheten er talerør for etterretningsorganene, blir bestilt av Kongressen. De blir «lekket» til New York Times, som publiserer en forsideartikkel og promoterer dem som «uavhengige», vitenskapelige og autoritative, uten imidlertid å presentere noen seriøs analyse av det faktiske beviset, eller de sosiale og politiske kreftene bak studiene. Rapportene i Times (eller Washington Post) blir deretter referert av utallige medier og politikere, som nye og ubestridelig «bevis» om russisk «innblanding» og «falske nyheter».

Det nye «beviset» for russisk undergraving brukes så for å kreve enda mer bredt anlagte tiltak for å sensurere internett, under påskudd om å sikre «vårt demokrati». Med hver suksessive bølge av beretninger er utenlandsk «desinformasjon» mer direkte identifisert med opposisjon mot sosial ulikhet, politibrutalitet og det kapitalistiske systemet.

Den første av to rapporter som ble innsendt til Senatets etterretningskomité, «The Tactics & Tropes of Internet Research Agency» [o. anm.: IRA er det russiske, St. Petersburg-baserte nett-reklame-foretaket spesialråd Mueller tiltalte tidligere i år i.f.m. russisk «innblanding» i 2026-valget], var utgitt av en organisasjon kjent som New Knowledge, som gir seg ut for å være et foretak for cybersikkerhet, men som har vist sin primære offentlige tilstedeværelse som fortalere for internettsensur.

Ryan Fox, medgrunnlegger av New Knowledge og medforfatter av rapporten, jobbet for National Security Agency (NSA) [USAs signaletterretningstjeneste] i 15 år. Nettsiden til New Knowledge bemerker at han «før sine sivile roller som en Counter Terrorism Fellow [Kontraterrorisme-partner] og NSA Representative European SIGINT partners [NSA-representant for europeiske signaletterretningspartnere], tjente under US Joint Special Operation Command (JSOC) som CNO-analytiker [Chief Networking Officer] for den amerikanske hæren.» Hans partner, foretakets administrerende direktør, er Jonathon Morgan, som har publisert for den statstilknyttede Brookings Institution og jobbet som en spesialrådgiver for utenriksdepartementet.

New Knowledge ble etablert med et bidrag på $ 1,9 millioner fra Moonshots Capital. Moonshots’ grunnleggere er Kelly Perdew, som ifølge biografien på foretaksnettsiden «tjente i den amerikanske hæren som en militær etterretningsoffiser», og Craig Cummings, som «tilbrakte 17 år i hæren, mesteparten av tiden som etterretningsoffiser til støtte for National Security Agency [NSA].»

Den andre rapporten, «The IRA and Political Polarization in the United States», publisert under imprimaturet Oxford University’s Computational Propaganda Project, i samarbeid med sosialmedia-analysebyrået Graphika, ble også skrevet av figurer med dype tilknytninger til staten og militæret. Graphika-medarbeider Camille Francois, en medforfatter, tjente som CTO [Chief Technical Officer - teknisk sjef] for den franske statsministeren og jobbet ved det amerikanske Defense Advanced Research Projects Agency (DARPA).

I tråd med den nå veletablerte manualen tok den demokratiske senatoren Mark Warner, ledende talsmann for internettsensur i Senatet, til eteren for å forkynne at disse «uavhengige» rapportene var et «oppvåkningsvarsel». Han fortsatte: «Disse angrepene mot vårt land er langt mer omfattende, kalkulerende og utbredte enn tidligere avslørt.» Han la til at «det å takle denne utfordringen» ville «kreve noen sårt tiltrengte og alt for lenge utsatte sikkerhetsrekkverk, når det gjelder sosialmedier».

Den demokratiske senatoren Ron Wyden, i likhet med Warner medlem av etterretningskomitéen, sto frem på Public-Broadcasting-kveldsnyhetene for å tukte Facebook og kreve at de måtte gå langt mer «aggressivt» til verks for å få stengt ned «desinformasjon».

Hva angår innholdet er begge rapportene svært tvilsomme og helt klart politisk motiverte. Rådata er basert på informasjon som ble overlevert Senatets etterretningskomité av Facebook, YouTube, Instagram og Twitter i fjor. Etter først å ha avvist påstandene om at «russisk innblanding» bidro til å svinge valget over til Trump som «crazy», ga Facebooks adm. dir. Mark Zuckerberg, sammen med lederne av de andre store teknologiforetakene fra seg ei liste over kontoer som de hevdet – uten å gi noen detaljer om hvordan de kom til den konklusjonen – var kontrollert av russiske operatører.

Selv om man skulle anta at disse dataene og innholdet i rapportene var nøyaktig, uansett hva Russland kunne eller ikke kunne ha gjort blekner sammenlignet med operasjonene amerikanske etterretningsorganer har utført over hele verden, inkludert innen USA selv, for ikke å nevne de milliardene av dollar anvendt av foretakts- og finansliten for å manipulere amerikanske valg og avgjøre resultatene.

Påstanden, enn videre, om at russiske Twitter- og Facebook-innlegg er ansvarlige for sosial misnøye i USA – det mest ulike landet i verden – er hinsides latterlig.

Det er høyst signifikant at innleggene som er referert av rapportene som ansvarlige for å ha manipulert den offentlige opinion og undergravd det amerikanske demokratiet, i overveiende grad er av en venstreorientert karakter.

New-Knowledge-rapporten forsøker å grumse til denne virkeligheten ved å kategorisere innhold som opponerer mot politibrutalitet som hverken venstre- eller høyreorientert, men som «Svart». Den hevder at av de 62 Facebook-sidene som angivelig var knyttet til Russland, var «totalt sett, 30 målrettet mot et Svart publikum og samlet 1.187.810 følgere; 25 målrettet mot et Høyre-publikum og samlet 1.446.588 følgere, og 7 målrettet mot et Venstre-publikum og samlet 689.045 følgere.»

Innholdet i kontoene som er etikettert av New Knowledge som målrettet mot «Svarte publikum» er klargjort i en påfølgende seksjon som omhandler video-streaming-tjenesten YouTube. Av 1.063 videoer overlevert til komitéen er hoveddelen «relaterte til politiet og fokuserte på politiovergrep».

I sine kommentarer til New-Knowledge-rapporten erklærte New York Times at den russiske regjeringens «taktikker er ekko av sovjetiske propagandatiltak fra flere tiår tilbake, som ofte understreket rasisme og rasekonflikt i USA».

Her demonstrerer Times den ytterst reaksjonære stamtavlen til kampanjen mot «russisk innblanding». Under den amerikanske borgerrettighetsbevegelsen hevdet sørstats-segregeringstilhengerne at afro-amerikanske arbeidere var oppviglet av «kommunister» og «utenforstående agitatorer». Afro-amerikaneres bestrebelser for like rettigheter ble fordømt som et sovjetisk komplott.

Nå, igjen, blir det dypfølte hatet amerikanske arbeidere og ungdommer av alle raser føler for politiets brutalitet, og for epidemien av politimord, presentert som et «russisk» komplott for å «så splittelse» blant «Svarte publikum».

«Venstre-lenende [russisk inspirerte] sider», hever rapporten, «kritiserte hovedstrøms, etablerte demokratiske ledere som korporatister, eller for nære til ‘neo-cons’, og promoterte Det grønne partiet og Demokratiske Sosialisters temaer». Disse venstre-orienterte sidene uttrykte «antikrigsmotstand» og «innvendinger mot USAs engasjement i et annet lands anliggender».

Den klare hensikten for Warner og hans medtenkere er å de-legitimere slike synspunkter som produkt av «utenlandsk innblanding» og effektivt sett kriminalisere dem. Mål for deres bekymring er ikke Russland, men den amerikanske arbeiderklassen.

Når nå 2018 går mot slutten er intensiveringen av den globale økonomiske krisen og høyningen av krigsforberedelser ledsaget av et fornyet oppsving av klassekampen over hele verden.

Den amerikanske styringseliten har klargjort sin intensjon om å svare på denne voksende bevegelsen av arbeiderklassen med sensur og undertrykking. Når New York Times skriver om de siste «gul vest»-protestene i Frankrike advares det for at «sosialmedienes makt til raskt å kunne mobilisere masseraseri, uten noen mekanisme for dialog eller selvbeherskelse, er en fare som et liberalt demokrati ikke kan gi etter for.» Implikasjonen av slike uttalelser er tydelig: Kampanjen for å sensurere internett må intensiveres.

Det orkestrerte hysteriet over «desinformasjon» er i seg selv en gigantisk desinformasjonskampanje, og narrativet om den ondsinnede spredningen av «falske nyheter» er et eksempel på reelle «falske nyheter».

Styringsklassen og foretaksmediene er frustrert over at deres påstander har hatt liten innvirkning på den folkelige bevisstheten, og svært få mennesker tror egentlig at Russland er ansvarlig for sosial misnøye i USA. Men dét bare intensiverer deres innsats for å opprettholde og styrke grepet til informasjonens «voktere» – det vil si, deres eget.

Veksten av arbeiderklassens motstand gir midler for å motvirke disse anstrengelsene for å sensurere internettet. Når arbeidere trer inn i kamp må de ta opp kampen for å forsvare ytringsfriheten på internett, som uadskillelig fra kampen for sosial likhet.