Fascistcelle avdekket i det tyske politiet

Av Marianne Arens
19 December 2018

Den 2. august 2018 mottok den Frankfurt-baserte advokaten Seda Basay-Yildiz et brev fullt av høyreradikale trusler. I den gemene språkbruken kjent fra nazistene fordømte brevet Basay-Yildiz som ei «elendig tyrkisk purke», med trusselen om å «slakte» hennes toårige datter. Advokatens privatadresse, som aldri var publisert eller offentlig kjent, var også inkludert i den anonyme faksen, som var signert med «NSU 2.0».

Basay er en landskjent og fremtredende advokat i Tyskland. Hun representerte Simsek-familien i rettssaken mot NSU, den fascistiske terrorbanden som drepte 10 personer, der de fleste av ofrene var migrantarbeidere. Basay er også advokat for Sami A, som har blitt erklært som en «trussel» for den tyske staten. Da statsadministrasjonen i Nordrhein-Westfalen illegalt deporterte Sami A. til Tunisia la Basay inn en klage over deporteringen som resulterte i en bot på € 10.000 for den ansvarlige myndighetsinstansen.

Det anonyme hatbrevet datert den 2. august 2018 refererte åpenbart til sistnevnte tilfelle. «Som gjengjeldelse for 10.000 euro bota skal vi slakte dattera di,» står det. Én dag senere, den 3. august, meldte Basay inn en anklage mot ukjent til politiet. Det var imidlertid først i begynnelsen av desember, fire måneder senere, at Basay fikk mer å vite – da først via pressen, og ikke fra politiet.

Anklagen advokaten meldte var tilsynelatende et viktig ledd i avsløringen av et ytrehøyrenettverk innen Frankfurt-politiet. Forsøket på å fastslå hvordan Basays hjemmeadresse ble offentlig kjent førte direkte til tjenestedatamaskinen ved politiets Førstedistrikt i Frankfurt. Ifølge den offisielle journalen hadde en kvinnelig politibetjent forespurt om den hemmeligholdte informasjonen, uten angivelse av grunn, kort før det truende brev var sendt.

Ved gjennomgangen av politikvinnens mobiltelefon og hennes andre lagringsmedier viste det seg at hun over en lengre periode hadde utvekslet xenofobiske og høyreorienterte meldinger med fire andre politibetjenter. Over WhatsApp hadde de fem politibetjentene utvekslet nynazistiske meldinger, bilder av Hitler og hakekors, såvel som hetsmeldinger som fordømte innvandrere og funksjonshemmede.

Disse funnene ble tilsynelatende hemmeligholdt av myndighetene i flere måneder. Basert på informasjon fra LKA Hessen [Landeskriminalamt - Kriminalpolitiet i Hessen], rapporterte Frankfurter Allgemeine Zeitung (FAZ) om eksistensen av et høyreorientert nettverk innen politiet i Frankfurt først i desember, mens en intern etterforskning mot de mistenkte forlengst var iverksatt.

Advokaten Basay ble ikke informert om denne utviklingen før hun lest om det i FAZ, som har referert henne med følgende uttalelse: «Jeg ville ha foretrukket at politiet hadde informert meg på forhånd.» Advokaten, som var bekymret for sin datters sikkerhet, hadde gjentatte ganger henvendt seg til politiet for informasjon, uten noen gang å få et fornuftig svar.

Offisielt sies det nå at politiet og anklagerne er ekstremt tilbakeholdne, da man frykter at saken kan anta «enda større dimensjoner», d.v.s langt flere mistenkte enn de fem politibetjentene kan være involvert.

Ledende politikere gjør nå sitt ytterste for å nedtone saken. CDU-parlamentarikeren Armin Schuster uttalte: «Vi må være veldig forsiktige, for at det ikke blir noe sosial uro!» Schuster er leder for Bundestag-innenrikskomitéen og en ledende talsmann for et paneuropeisk politisystem.

Kommentaren fra Omid Nouripour, Bundestag-representant for De grønne i Hessen, er også betegnende. På spørsmål fra Frankfurter Neuen Presse om han tror at «politiet er mer forutinntatt for ekstremisme enn andre sosiale grupper», understreket Nouripour: «På ingen måte.» Han skyndte seg med å legge til at han krevde et «tidlig varslingssystem» for politiet, og hevdet at dette kunne forhindre lignende saker for fremtiden.

Ved hjelp av slike og lignende argumenter forsøker politikerne å avlede oppmerksomheten fra sitt eget ansvar. De grønne regjerer i Hessen sammen med CDU, og begge partier er ansvarlige for en systematisk opprustning av sikkerhetskreftene. De har deportert flyktninger mer systematisk og brutalt enn mange andre stater, og derved skapt forhold der ytrehøyre kan trives.

Det dreier seg så visst ikke bare om noen få «råtne epler» i et ellers «sunt» system. Denne saken viser igjen at den fascistiske trusselen ikke stammer fra den arbeidende befolkningen, men faktisk heller kommer fra statsapparatet. Som mange andre tilfeller er ytrehøyrecella i Frankfurt-politiet faktisk bare toppen av et massivt isfjell.

Høyreekstremistiske strukturer finnes i alle deler av statsapparatet. Nylig ble Hans-Georg Maaßen, sjefen for den tyske innenriksetterretningstjenesten (BfV), skjøvet ut av sitt embete, fordi han stilte seg skjermende foran de nynazistiske oppløpene i byen Chemnitz.

I sin siste årsrapport nevner BfV ikke Alternative für Deutschland (AfD), selv om dette partiet regelmessig ansporer til hets mot innvandrere, pisker opp rasisme og nedtoner forbrytelsene utført av Wehrmacht og nazi-staten. Sozialistische Gleichheits Partei (SGP) derimot, refereres det til i BfV-rapporten som «venstre ekstremistisk» med den begrunnelsen at partiet er imot «påstått nasjonalisme, imperialisme og militarisme» og at partiet kritiserer kapitalismen.

Et nynazistisk nettverk ble i fjor også avdekket i Bundeswehr, da Franco A.s terrorplaner ved en tilfeldighet ble avslørt. Bundeswehr-offiseren hadde registrert seg som en syrisk flyktning, anskaffet skytevåpen og planla angrep på høytstående politikere, som han ville klandre flyktninger for. Ikke desto mindre så Den regionale høyesterettsdomstolen i Frankfurt am Main ingen grunn til å ta ut anklager mot ham.

Da magasinet Focus i november publiserte nye detaljer om en nynazistisk terroristcelle i den tyske hæren som involverte om lag 200 tidligere og aktive Bundeswehr-soldater, reagerte ikke de andre mediene, og saken ble raskt dysset ned og droppet.

Dommervesenet i Tyskland ser altfor ofte den andre veien når det gjelder fascistiske kriminelle aktiviteter. De aksepterer den tette forbindelsen mellom påtalemyndigheten og politiet. Ingen tilfredsstillende forklaringer har noen gang blitt gitt hverken i tilfellet Oury Jalloh eller Amad Ahmad, som begge brant til døde i politiets varetekt i separate hendelser. I begge tilfeller aksepterte påtalemyndigheten de meget lite overbevisende argumentene levert av politiet.

Et videre eksempel er NSU-rettssaken [lenke til tysk tekst] som ble avsluttet i juli 2018 etter fem år og 438 forhandlingsdager. Den eneste tiltalte som ble dømt var Beate Zschäpe, den eneste overlevende av NSU-mordertrioen. Rettsprosessen ignorerte ganske enkelt bakgrunnsterrenget der dusinvis av undercover-agenter og politibetjenter opererte, som aktivt støttet eller selv var aktive i miljøet rundt trioen. Fremtredende NSU-støttespillere som Ralf Wohlleben og André Eminger, som var medhjelpere til drapene på ni innvandrere og én politibetjent, fikk bare korte fengselsstraffer. De er begge allerede på frifot.

Advokat Seda Basay-Yildiz deltok i NSU-rettssaken som med-anklagende advokat for Simsek-familien. I en informativ gjennomgang av NSU-rettssaken på radiostasjonen Bayern 2 («Hva står igjen etter NSU-rettssaken?») fastslo hun at hun hadde tapt mange illusjoner og at hun ble «mer politisk» i løpet av rettssaken. Hun sa: «Hver eneste av familiene til drapsofrene var gjennomgående de første som ble mistenkt – alle familier med innvandrerbakgrunn. Ifølge grunnloven skal vi alle være like. Slik er det ikke.»