En nærmere titt på amerikansk «demokrati»

20 December 2018

Et sentraltema for hysteriet over påstått «russisk innblanding» i amerikansk politikk er den skumle innsatsen som Vladimir Putin angivelig mønstrer «for å undergrave og manipulere vårt demokrati» (med den demokratiske senatoren Mark Warners ord).

Ifølge narrativet kokt sammen av etterretningstjenestene, og promotert av Det demokratiske partiet og foretaksmediene over det siste halvannet året, datasnoket Putin og hans tjenerstab seg inn i demokratenes datasystemer, og de sådde sosial splittelse og folkelig misnøye for å sikre valget av Donald Trump, og har siden uopphørlig jobbet for å ødelegge «våre institusjoner».

Deres valgte kamparena er internett, med russiske troll og bots som smitter politikkens vesen ved å utnytte den labre kontrollen over sosialmediene som gigantiske teknologiforetak som Google, Facebook og Twitter har utøvd.

Argumentet som føres frem er at til forsvar av demokratiet må disse tech-gigantene, i samarbeid med staten, bringe opposisjonelle synspunkter til taushet – fremfor alt venstreorienterte, antikrig og sosialistiske synspunkter – som etiketteres som «falske nyheter», og de må fordrives fra internett. Ingenting sies om det faktum at dette angivelige forsvaret av demokrati er et brudd på grunnleggende kanoner for et ekte demokrati, garantert i Det første endringstillegget [The First Amendment] til USAs Grunnlov: ytringsfriheten og pressefriheten.

Men hva er så dette mye oppskrytte «amerikanske demokratiet?» La oss ta en nærmere titt.

To-parti-monopolet

I et stort og komplekst land med en befolkning på 328 millioner mennesker, sammensatt av mange forskjellige nasjonaliteter, morsmål, religioner og andre demografiske karakteristika, som strekker seg over seks tidssoner og tusenvis av miles, er det to politiske partier som fullstendig dominerer det politiske systemet.

Det styrende foretakssfinansielle oligarkiet styrer begge partiene og opprettholder sitt styre ved å alternere kontrollen over de politiske institusjonene – Det Hvite hus, Kongressen, statene, osv. – mellom seg. Den generelle befolkningen, som i overveldende grad består av arbeidende mennesker, får anledning til hvert andre eller fjerde år å gå til stemmeurnene og stemme for det ene eller det andre av disse kapitalistpartiene. Det er dét som kalles «demokrati».

De to store businesspartienes monopol er ytterligere forskanset ved fraværet av proporsjonal representasjon, som gjør det umulig for tredje-partier eller uavhengige kandidater å få noen betydelig representasjon i Kongressen.

Rollen til foretakspenger

Hele den politiske prosessen – seleksjonen av kandidater, valgene, formuleringen av innenriks- og utenrikspolitikken – domineres av foretakspenger. Ingen kan seriøst stille for et høyt embete, med mindre han eller hun har støtte fra sponsorer fra rekkene innen den rikeste én-prosenten – eller 0,01 prosenten – av befolkningen. Kjøpet av valg og politikere er åpent og skamløst.

Forrige måneds midtperiodevalg satte rekord for valgkampanjeutleggene for et ikke-presidentvalgår – $ 5,2 milliarder – en økning på 35 prosent fra midtperiodevalgene i 2014, og det tredoble av beløpet som ble brukt for 20 år siden, i 1998. Hoveddelen av denne kontantflommen kom fra foretak og multimillionærdonorer.

I det store flertallet av valgutfordringene ble vinneren bestemt av størrelsen på valgkampanjens krigskasse. Åttini prosent av valgutfordringene til Representantenes hus og 84 prosent av valgutfordringene til Senatet ble vunnet av den kandidaten som brukte mest penger.

Demokratkandidater hadde en enorm utleggsfordel over sine republikanske motstandere, og det avslørte svindelen ved deres forsøk på å posere seg som et parti av folket. Verdipapir- og investeringsindustrien – Wall Street – favoriserte demokrater over republikanere, med en margin på 52 prosent til 46 prosent.

Valg er alt annet enn et forum for åpent og ærlig å diskutere og debattere de store problemene som velgerne står overfor. De reelle sakene – forberedelsen for nye kriger, dypere nedskjæringer og ytterligere angrep på de demokratiske rettighetene – er skjult bak ei tåke av angrepsannonser og skittkasting. Forskningsfirmaet PQ Media anslår at de totale utleggene på politiske annonser inneværende år vil nå $ 6,75 milliarder. I forrige måneds valg økte antall annonser for Kongress- og guvernørposter med 59 prosent i forhold til forrige midtperiodevalg i 2014.

Defineringen av politikk og vedtakene av lovgivning er hjulpet frem av bestikkelser, eufemistisk kalt lobbying. Bare i 2017 brukte foretak $ 3 milliarder på lobbying mot regjeringen.

Restriksjoner for deltakelse i valgene

En kaotisk mengde uforståelige, vilkårlig og antidemokratisk krav stilles for å få tilgang til å kunne stille lister, som varierer fra stat til stat, og som blokkerer tredje-partier fra å utfordre demokratenes og republikanernes total dominans. Disse inkluderer registreringsgebyrer og nomineringskrav med forespørselssignaturer fra titusenvis i mange stater. Demokratiske embetsrepresentanter utfordrer rutinemessig forespørslene for sosialistiske og venstreorienterte kandidater, som det er sannsynlig vil finne støtte blant unge og arbeidere.

Media-blackout av tredje-partikandidater

Foretaksmediene stenger systematisk ut valgkampanjene til tredje-parti og uavhengige kandidater, spesielt venstreorienterte og sosialistiske kandidater. Unntaket er kandidater som enten er rike eller som har støtte fra velstående beskyttere.

Tredje-partikandidater blir generelt utelukket fra nasjonalt fjernsynskringkastede kandidatdebatter.

I forrige måneds valg fikk Niles Niemuth, kandidat for Socialist Equality Party til Kongressen fra Michigans 12. Kongressdistrikt, bred støtte blant arbeidere, unge mennesker og studenter, for sitt sosialistiske program, men fikk nesten ingen pressedekning.

Stemmerestriksjoner

Siden det stjålne valget i år 2000, da Høyesterett stengte ned opptellingen av avgitte stemmesedler i Florida, for å overlevere Det hvite hus til George W. Bush, som fikk færrest avgitte stemmer, med så godt som ingen opposisjon fra demokratene eller media, har angrep på arbeideres og fattiges rett til å stemme vokst.

Trettitre stater har implementert velger-identifikasjonslover, som studier viser utestenger opptil 6 prosent av befolkningen fra å få avgitt sin stemme. Stater har innskrenket mulighetene for forhåndsavstemming og behindrede velgeres stemmeberettigelse og stengt stemmelokaler i arbeiderklassens nabolag. En rekke stater har innført livslangt forbud for å stemme for straffedømte, selv etter at de har sonet sin fengselsstraff. I 2013 uthulte Høyesterett håndhevelsesmekanismen i Stemmerettloven av 1965, uten reell motstand fra demokratene. USA er et av de få landene som holder valg på en arbeidsdag, hvilket gjør det vanskeligere for arbeidere å avlevere sin stemmeseddel.

Regjering av, ved og for de rike

De to foretakspartiene har hatt tilsyn med en sosial kontrarevolusjon, som har resultert i en svimlende vekst av sosial ulikhet. Parallelt med denne prosessen har den oligarkiske strukturen i samfunnet i økende grad funnet åpent uttrykk i de politiske formene for styre. Samtidig med opprettelsen av infrastrukturen for en politistat – masseovervåking, frihetsberøvelse på ubestemt tid, militarisering av politiet, Gestapo-razziaer på arbeidsplasser og angrep på innvandrere, militærets involvering i politiske saker, internettsensur – har regjeringens personell i økende grad blitt rekruttert fra de rike og de superrike.

Over halvparten av Kongress-medlemmene er millionærer, sammenlignet med bare 1 prosent av den amerikanske befolkningen. Alle presidentene de siste tre tiårene – George H. W. Bush, Bill Clinton, George W. Bush, Barack Obama – har enten vært multimillionærer på vei inn i sin perioder, eller de har cashet inn på sine presidentskap til å bli multimillionærer etterpå. Legemliggjort i multimillardæren, eiendomsspekulanten og ‘the con man’ Donald Trump, har finansoligarkiet flyttet inn og direkte overtatt Det hvite hus.

I Staten og revolusjon skrev Vladimir Lenin: «Borgerlig demokratiet, selv om det er et stort historisk fremskritt i forhold til middelarderens institusjoner, forblir alltid, og under kapitalismen er det dømt til å forbli, begrenset, avkortet, falskt og hyklersk, et paradis for de rike og en snare og et bedrag for de utnyttede, for de fattige.»

Arbeiderklassen vil aldri oppnå ekte demokrati, og vil heller ikke lykkes i å forsvare de demokratiske oppnåelser den har vunnet i løpet av mer enn et århundre i kamp mot kapitalistklassen, så lenge den fortsatt er en undertrykt klasse, utnyttet av foretakseierne og deres statsapparat. Demokrati for arbeiderne og de undertrykte, i motsetning til de rikes falske demokrati, kan bare oppnås gjennom opprettelse av organer for arbeidernes kamp og kontroll, og bygging av et revolusjonært lederskap for å omvelte den eksisterende staten, plassere makten i arbeiderklassens hender, ekspropriere kapitalistene og etablere en sosialistisk økonomi basert på sosial likhet.

Barry Grey