Forsvarsminister Mattis’ oppsigelse og krisen innen Amerikas klassestyre

22 December 2018

USAs forsvarsminister James Mattis’ oppsigelse på torsdag har fremprovosert en panikkreaksjon og nærmest hysteri fra ledende medlemmer av begge de store politiske partiene, mediene og tidligere toppmilitære og embetsrepresentanter fra etterretningsagenturene.

Mattis, en forhenværende firestjerners Marine-Corps-general, kunngjorde sin fratredningsmeddelelse i et brev som representerte en åpen anklage av president Donald Trumps politikk, der han i all hovedsak fordømmes for å ikke støtte amerikanske allianser etablert av Washington i etterkrigstidens æra, eller for tilstrekkelig å motvirke «ondsinnede aktører og strategiske konkurrenter», dvs. Kina og Russland.

Før offentliggjøringen av brevet fikk Mattis angivelig trykt 50 eksemplarer som ble distribuert til toppmessingen innen Pentagon.

Den umiddelbare utløseren for oppsigelsen var Trumps ordre, offentliggjort på onsdag, om å trekke alle de 2.000 amerikanske troppene ut av Syria og hans rapporterte beslutning om å trekke ned minst halvparten – anslagsvis 7.000 soldater – av de amerikanske styrkene som fortsatt fører den mer enn 17-år-lange krigen i Afghanistan.

Trump førte valgkampanje i 2016 på sitt «America First»-program, der han krevde en slutt på de langvarige amerikanske krigene i Midtøsten og Sentral-Asia. Denne retorikken spilte en betydelig rolle for at milliardæreiendomsspekulanten vant folkelig støtte mot sin presidentrival, demokraten Hillary Clinton, Wall Streets og CIAs favoriserte kandidat, med en karriere knyttet til tidligere amerikanske kriger og fremskredne forberedelser for en eskalering av Syria-intervensjonen, så vel som en direkte konfrontasjon med Russland.

Trumps beslutning om å handle på sine valgkampanjeløfter nå er knyttet opp til hans presidentskaps utdypende krise, beleiret som det er av multiple skandaler og etterforskninger, som selv er drevet frem av de bitre konfliktene innen den amerikanske styringsklassen, særlig over utenrikspolitikken.

Om Trump har spilt dette kortet er det fordi han vet at å bringe hjem tropper fra Midt-Østen og Sentral-Asia vil få bred støtte, langt utover den ytrehøyrebasen har han forsøkt å dyrke ved hjelp av antiimmigrantsjåvinisme og sitt uopphørlige krav om en mur langs grensa mellom USA og Mexico.

Innen den amerikanske arbeidende befolkningen er det dyp fiendtlighet mot de uendelige krigene amerikansk imperialisme har ført i mer enn et kvart århundre. Rettferdiggjort med påberoping av forsvar mot «masseødeleggelsesvåpen», har det blitt ført en «global krig mot terror» og for opprettholding av «menneskerettigheter», der disse krigene har drept godt over en million mennesker, har knust hele samfunn og kostet billioner av dollar.

Hva har Washington å vise for alt dette? Etter 17 års kriging i Afghanistan kontrollerer taliban mer territorium enn noen gang siden 2001, og USA har blitt tvunget til å føre samtaler med talibanrepresentanter i UAE (De forente arabiske emirater), blant annet om tilbaketrekkingen av amerikanske og andre utenlandske tropper fra landet.

Irak er fortsatt kriseridd og dypt splittet langs sekteriske linjer, som resultat av den amerikanske krigen lansert i 2003 for å velte Saddam Hussein. Libya, der USA-NATO-krigen for regimeendring avsluttet med drapet på Muammar Gaddafi, er i ruiner, sønderrevet av kontinuerlig kamp mellom rivaliserende militser. Og i Syria har USAs og dets alliertes forsøk på å velte Bashar al-Assad ved bevæpning og finansiering av al-Qaida-tilknyttede militser mislyktes, mens krigen har krevd hundretusenvis av liv og skapt millioner av flyktninger.

General Mattis, som fikk kallenavnet «Mad Dog» for sin ledelse av den blodige amerikanske kampanjen for gjenerobringen av den irakiske byen Fallujah i 2004, og som skrøyt til sine tropper under sin tid som øverstkommanderende for de amerikanske styrkene i Afghanistan at «det er helvetes moro å skyte» afghanere, blir nå hyllet som en amerikansk helt, en hjørnestein av stabilitet og mental sunnhet, der hans fratredelse har satt statsskuta i drift.

Washington Post publiserte en redaksjonell lederartikkel på fredag med tittelen «Når nå Mattis forlater, vær redd». Artikkelen bemerket at forsvarsministerens avgang «etterfulgte et par stupbratte og tankeløse beslutninger fra president Trump: fjerningen av alle amerikanske styrker fra Syria og en 50 prosent styrkereduksjon i Afghanistan», der den la til at «Mr. Trump synes å være gått av hengslene, og er ute av stand til å forstå skaden han kan påføre vitale interesser.»

På tilsvarende måte førte New York Times med sin redaksjonelle lederartikkel under skrekkoverskriften: «Jim Mattis hadde rett: Hvem skal beskytte Amerika nå?» Artikkelen fordømte Trump for å ha «overstyrt» Mattis og andre nasjonale sikkerhetsrådgivere, ved å «beordre en rask tilbaketrekning av alle de 2.000 amerikanske bakkestyrkene fra Syria.»

Demokratiske partiledere gråt nesten over Mattis avgang og uttrykte giftig opposisjon mot ethvert opphør av de amerikanske krigene i Midtøsten og Sentral-Asia.

Medlemmer av tidligere demokratiske administrasjoner var enda mer høyrøstet i deres støtte til Mattis, og deres opposisjon mot Trumps tilbaketrekking av tropper. Leon Panetta, tidligere CIA-direktør, forsvarsminister og stabssjef i Det hvite hus, ble sitert i Washington Post for å ha sagt: «Akkurat nå er vi i en konstant tilstand av kaos i dette landet. Mens det kan tilfredsstille Trumps behov for oppmerksomhet, slipper det et helvete løs i landet.»

Victoria Nuland, en viseutenriksminister under Obama-administrasjonen, beryktet for sin intervensjon i Ukraina til promotering av et fascistledet antirussisk kupp, erklærte: «Med sin beslutning om å trekke alle amerikanske styrker ut av Syria overleverer president Donald Trump en stor nyttårsgave til president Bashar Assad, Den islamske staten, Kreml og Teheran.»

Hvem er det disse demokratene og eks-statsembetsrepresentantene taler for? Absolutt ikke for det amerikanske folket, som er overveldende i opposisjon til de pågående amerikanske krigene.

Ingen av dem kommer med noen henvisning til disse militære inngrepenes kriminelle karakter. I Syria, der de hevder at amerikanske tropper er en «stabiliserende styrke», har den illegale intervensjonen som er lansert uten Kongressens godkjenning, FNs sanksjonering eller noen tillatelse fra den syriske regjeringen – lagt hele byer i grus og forverret sekteriske spenninger.

Formålet har ikke vært å beseire ISIS, men å skille ut et amerikansk protektorat som består av en tredjedel av Syrias territorium og, viktigst av alt, landets olje- og naturgassfelt. Ute av stand til å styrte Assad-regjeringen har USA fortsatt å årelate og blø Syria hvitt, mens de konfronterer russiske og Iran-støttede styrker som har bakket Damaskus-regjeringen.

Demokratene og mediene appellerer åpent til militæret og til etterretningsagenturene om å ta til handling mot Trump. NBC-nyhetene meldte på fredag at amerikanske militærkommandører var «i harnisk» over Trumps beslutninger, mens Washington Post siterte en ikke-navnsgitt «tidligere senior administrasjonsrepresentant» som sa: «Det kommer til å bli en intervensjon. Jim Mattis avfyrte akkurat et skudd over bauen.» Dette er et språk for militærkupp.

Alle som måtte tro at Trumps beslutninger om Syria og Afghanistan signalerer en ny æra av fred i Midtøsten eller andre steder på planeten, utsetter seg for noen uventede sjokk.

Først og fremst, dybden av den amerikanske imperialismens forpliktelse til sin kontroll over Midtøsten og Eurasia – en politikk den har forfulgt i årtier – er altfor stor til å reverseres av en presidents beslutning.

Senator Mark Warner, den rangerte demokraten i Senatets etterretningskomité, tvitret: «Som vi har sett med presidentens uberegnelige tilnærminger til Syria, er vårt nasjonale forsvar for viktig til å være gjenstand for presidentens tilfeldige innfall.»

Dessuten, Trump – som reagerer relativt alle de mange påtrykkene som spiller seg ut mot ham – endrer politikk og taktikk fra dag til dag. Det han erklærer i dag, kan bli trukket tilbake i morgen.

Men i den utstrekning det er ett tema man kan utlede som vedvarende for Trumps utenrikspolitikk, så er det den gjentagende bekreftelsen av den tradisjonelle «America First»-orienteringen til segmenter av den amerikanske styringsklassen, som mener at hovedprioriteten for amerikansk utenrikspolitikk må være dominansen over Asia-Stillehav-regionen, som de anser å være avgjørende for bevaring av sin hegemoniske posisjon. For det andre, de ser på nettverket av allianser – spesielt de som binder USA til Europa – som en pålegging av uakseptable begrensninger for amerikansk politikk, og må det legges til, for deres finansielle og kommersielle interesser.

Trump tilnærmer seg USAs utenrikspolitikk på en helt transaksjonell basis. Han ser på de militære inngrepene i Syria og Afghanistan som ineffektive, ut fra et perspektiv på kostnadseffektivitet. Men han er fullt ut forberedt på å anvende den amerikanske krigsmaskina for gjennomføringen av sin handelspolitikk mot Kina, med Sør-Kinahavet og Taiwanstredet som de mest sannsynlige arenaer for utbrudd av en stor ny krig.

At Trump og hans fascistiske antiinnvandringsrådgiver Stephen Miller – som dukket opp på CNN, der han kynisk fordømmte amerikanske kriger som involverer «generasjon etter generasjon som ødsler amerikansk blod» – kan posere med antikrig-holdninger for å vinne støtte til sin reaksjonære antiarbeiderklasseagenda er takket være fraværet av en massiv antikrigsbevegelse.

At en slik bevegelse ikke eksisterer skyldes i en ikke så liten grad den rollen de ulike pseudo-venstre-organisasjonene spiller, fra De demokratiske sosialister av Amerika (DSA) til Den internasjonale sosialistiske organisasjonen (ISO), Sosialistisk alternativ (SA) og andre som har støttet amerikansk militarisme, spesielt i Syria. Disse gruppene har fremmet CIA-støttede islamistiske militser som spydspisser for en «demokratisk revolusjon», mens de påberoper seg «menneskerettigheter» og motsetter seg «russisk imperialisme».

Mattis’ oppsigelse etterlater disse elementene fullstendig strandet. Der de reflekterer de sosiale interessene til et privilegert sjikt av den øvre middelklassen, med sine stigende inntekter bundet til aksjemarkedets og den amerikanske imperialismens skiftende hell, vil de uunngåelig skru opp sitt forsvar for amerikanske kriger, med påkalling av kurdernes skjebne og andre påskudd.

I et hint om hva som kommer tvitret Mia Farrow, gudmor for den høyreorienterte #MeToo-bevegelsen: «Mens Trump trekker tropper ut av Syria må vi erkjenne størrelsesorden for verdens manglende evne til å stoppe en humanitær katastrofe. USAs exit er til fordel for Russland, ISIS –fortsatt aktive – Iran og Assad.» Hun la til: «General Mattis var vår siste kilde til trøst for at det var én etisk person i Trump-administrasjonen.»

Pseudo-venstre har overhode ingen politisk uavhengighet fra styringsklassen. Der de søker å påvirke Det demokratiske partiet innretter de seg, og mønstrer uunngåelig på rekke bak imperialistkrig.

Socialist Equality Party opponerer totalt mot alle fraksjonene av den amerikanske styringsklassen i denne bitre fraksjonskampen over utenriks- og innenrikspolitikk. Det demokratiske og det republikanske partiet slåss om hvilken vei å ta mot samme destinasjon: diktatur og krig. Arbeiderklassen må kartlegge sin eget kurs konfrontert med de dype splittelsene, og krisen som griper den kapitalistiske styringsklassen.

Som Socialist Equality Party gjentatte ganger har insistert må svaret på konfliktene innen styringsklassen være utviklingen og utvidelsen av klassekampen, basert på et kompromissløst, antikrig, antikapitalistisk og internasjonalt sosialistisk perspektiv.

Bill Van Auken