Torsdag den 20. desember annonserte Nissan at konsernet ville si opp 1.000 arbeidere ved sine sentrale meksikanske fabrikkanlegg i Aguascalientes, i staten Morelos, som resultat av det de kaller «utfordrende markedsforhold». Arbeidsplassnedskjæringene kommer i kjølvannet av annonseringen av nesten 15.000 permitteringer ved General Motors (GM) i USA, og rapporter om mulige arbeidsplassreduksjoner ved Ford, som en del av en ny omstilling av bilindustrien.
Gitt den komplekse bilproduksjonsforsyningskjeden vil oppsigelsene ha ruinerende konsekvensere for titusenvis av bilproduksjonsarbeidere over hele Nord-Amerika. Nissan selger for øyeblikket én av fem biler i Mexico, og sysselsetter ca. 17.000 arbeidere i landet. I Aguascalientes har Nissan tre monteringsfabrikkanlegg som har 8.000 produksjonsarbeidere ansatt, i tillegg til at konsernet sysselsetter 37.000 bilarbeidere indirekte, gjennom hundrevis av bildelprodusenter som betjener det sentrale anlegget. CIVAC-monteringsfabrikkene i Cuernavaca har ytterligere 3.500 ansatte bilarbeidere, og er den viktigste direkte og indirekte arbeidtilbyderen i Morelos.
Sammen med arbeidsplassnedskjæringene som skal tre i kraft i januar annonserte Nissan at konsernet vil redusere produksjonen ved sine to andre fabrikkanlegg, etter en oppbremsing i de amerikanske og meksikanske markedene. Konsernets salg falt med 14 prosent fra januar til desember i år, ifølge den meksikanske Foreningen for bilindustrien (AMIA). Foretaket har ikke offentliggjort tall over hvor mange arbeidere som skal sies opp ved hvert av anleggene.
Arbeidsplassreduksjonene vil etterlate tusenvis av sårbare familier desperate etter nye inntektskilder under betingelser av stor sosial nød. Ifølge offisiell statistikk hadde Aguascalientes en fattigdomsrate på om lag 30 prosent i 2016, der om lag halvparten av befolkningen var klassifisert med manko på minst én sosial nødvendighet, definert enten som mangel på tilgang til tilstrekkelig mat, utdanning eller andre essensielle sosiale tjenester. I staten Morelos sett under ett lever omtrent halvparten av befolkningen i fattigdom, med om lag 75 prosent av befolkningen klassifisert som uten minst én sosial nødvendighet.
Arbeidsplassnedskjæringene kan ikke sees som en begivenhet på et statlig eller nasjonalt plan, men som del av et internasjonalt angrep på arbeiderklassen. Samtidig som de gjør massive profitter går konsernene på offensiven med krav om ytterligere innrømmelser på lønninger og arbeidsbetingelser. Frigjøringen av midler vil anvendes til å fortsette et program for gjenkjøp av aksjer, for å blåse opp porteføljene til deres velbeslåtte aksjonærer.
For tre uker siden annonserte GM at konsernet ville stenge ned fem fabrikkanlegg i USA og Canada, og eliminere om lag 15.000 arbeidsplasser i allerede sterkt avindustrialiserte områder. Det ble kort etter fulgt opp av en bekjentgjøring fra Wall-Street-banken Morgan Stanley der det ble antydet at Ford kan komme til å foreta 25.000 arbeidsplassreduksjoner. Tidligere i år ble om lag 950 meksikanske produksjonsarbeidere ved Volkswagen og Audi avskjediget, i tillegg til 500 arbeidere ved CIVAC Nissan-fabrikkanlegget i Morelos.
Finansmarkedene har belønnet de annonserte avskjedigelsene med en oppgang for GMs aksjekurs på nesten 7 prosent etter konsernets kunngjøring. Dette angrepet på arbeiderne skjer under betingelser der konsernene fortsetter å ansamle milliarder i fortjeneste, med GM forventet å melde en profitt på $ 10 milliarder for 2018, og Nissan $ 4,5 milliarder.
Som respons på disse hensynsløse nedskjæringene har de nasjonalistiske fagforeningene i hvert land forsvart foretakenes «rett» til å eliminere arbeidsplasser og angripe arbeidsbetingelsene, for å maksimere investorenes avkastninger. Så langt fra en organisert kamp til forsvar for arbeidsplassene var Nissan Arbeideres Uavhengige Fagforeningers respons på den forrige runden med permitteringer i mars [engelsk tekst] bare å love å føre de rammede arbeiderne inn på ei liste for eventuelle gjeninnsettelser av foretaket.
Fagforeningens prokapitalistiske politikk er kombinert med giftig sjåvinisme, med sikte på å overbevise arbeidere om at deres fiender ikke er elitene som ansamler hele samfunnets rikdom, men fattige arbeidere i andre land som utnyttes av de samme konsernene, ved andre segmenter av produksjonsprosessen.
Regjeringen i Aguascalientes, som sin motpart i staten Morelos, bøyde seg bakover for å sikre fabrikkanlegg til staten. Nissan åpnet sitt første Aguascalientes-fabrikkanlegg i 1992 og det andre i 2013. Deres tredje fabrikkanlegg, som opererer i fellesskap med Daimler, startet driften i desember 2017. CIVAC-fabrikken i Morelos åpnet portene i 1966 og betaler bilproduksjonsarbeiderne der av de høyeste lønningene i landet, anslagsvis $ 21 dollar per dag [NOK 184].
Nå søker statsregjeringen i Aguascalientes å kontrollere raseriet ved å bekjentgjøre begrenset støtte og tilskudd til tusenvis av rammede familier. Guvernøren Alma Hilda Medina Macías annonserte ei jobbmesse i januar, som arbeiderne godt vet ikke er et løfte om hverken jobbsikkerhet eller tilsvarende betaling, og så langt fra forbedrede lønnsbetingelser.
Meksikanske bilproduksjonsarbeidere er en viktig driver for økonomien. Mexico er den syvende største produsenten av kjøretøy, der bilindustrien i 2017 bidro med 3,7 prosent av landets BNP. Bilsektoren er den fjerde største arbeidsgiveren i Mexico og teller i sin helhet ca. 700.000 arbeidere.
Bilarbeidere må gjøre bruk av sin objektive økonomiske og sosiale styrke for å få slutt på angrepene på sine levestandarder. De må knytte seg sammen med andre grupper av arbeidere, i Mexico og internasjonalt, som står overfor de samme utfordringene og har de samme klasseinteressene – godt betalte og sikre arbeidsplasser, fullfinansierte pensjoner, en slutt på overfallet på innvandrere, og tilgjengeliggjøring av billioner av dollar for utvikling av infrastruktur, helsetjenester og utdanningsvesen.
Som det siste angrepet på arbeidsplasser har åpenbart rammer krisen i kapitalistsystemet arbeidere i alle land. Nissan, GM og Ford er alle internasjonale konsern som ikke kan utfordres med en nasjonal strategi. Alle bilproduksjonsarbeidere må nøye studere vedtaket bilarbeiderne i Detroit, Michigan fattet om å danne grunnplankomitéer, uavhengige av United Auto Workers (UAW) og kanadiske Unifor, for å koordinere og utvide kampen.
Vedtaket erklærte at styringskomitéen som ble dannet etter møtet, må «mobilisere arbeidere på grunnlag av deres egne krav» og «etablere kommunikasjonslinjer og samarbeid med alle arbeidere – inkludert bildelproduksjonsarbeidere, lærere, Amazon-arbeidere, service arbeidere og andre – og slåss for enheten av amerikanske arbeidere med våre klassebrødre og -søstre i Canada, Mexico og resten av verden.»
Meksikanske bilproduksjonsarbeidere, som ofte blir gjort til syndebukker av nordamerikanske og kanadiske fagforeninger, bør strekke seg ut til sine internasjonale klassebrødre og -søstre for å etablere et slikt samarbeid og danne egne grunnplankomitéer. Socialist Equality Party oppfordrer interesserte arbeidere til å kontakte oss, på engelsk eller på spansk, via autoworkers@wsws.org.