USAs president Donald Trump arrangerte et overraskelsesbesøk til en amerikansk flybase i Vest-Irak onsdag den 26. desember, i det som syntes å være et forsøk på både å tekkes den intense kritikken fra militær-etterretningsapparatet av hans beslutning om å trekke tropper ut av Syria og samtidig forsikre om hans forpliktelse til fortsatte amerikanske militæroperasjoner i Midtøsten.

Beslutningen om å trekke ut i overkant av 2.000 amerikanske tropper som opererer illegalt i Syria ble annonsert den 19. desember, og Pentagon bekreftet på søndag at en «gjennomføringsordre» for tilbaketrekningen var utstedt. Det hvite hus har også avduket planer om å trekke ut halvparten av de amerikanske troppene som for tiden er utplassert i Afghanistan.

Forsvarsminister James Mattis kunngjorde sin fratredelse etter Syria-beslutningen og offentliggjorde et brev som indikerte opposisjon til Trumps politikk. Mattis’ avgang ble etterfulgt av Brett McGurks fratredelse, Washingtons spesialutsending for den syriske krigen.

Turen til Irak markerte første gangen Trump besøker amerikansk militærpersonell i en aktiv kampsone siden han inntok Det hvite hus for nesten to år siden, hvilket han har blitt offentlig kritisert for, senest i en lederartikkel i New York Times den 16. desember med tittelen «Legg ned golfkøllene, besøk troppene».

Krisen som omsvøper hans relasjon til militæret er betydelig skjerpet siden annonseringen om tilbaketrekning fra Syria, med rapporter om dissens innen de øverste rekkene av offiserkorpset. Deler av mediene og Det demokratiske partiet har appellert åpent til denne misnøyen innen den amerikanske øverstekommandoen, der noen har gått så langt som til å foreslå at militæret burde handle mot Trump.

Trump tilbrakte knapt tre timer på bakken i Irak, der han leverte sin «America First»-melding til de amerikanske soldatene, og fortalte dem: «USA kan ikke fortsette å være verdens politimann. Det er ikke rettferdig at byrden er bare på oss, USA ... Vi er spredt over hele verden. Vi er i land de fleste ikke engang har hørt om. Ærlig talt, det er latterlig.» Han la til: «Vi er ikke lenger ‘the suckers’, folkens.» [‘de lettlurte’]

Trump fortalte soldatene at «generalene» hadde bedt om gjentatte seks-måneders-forlengelser for å fullføre ødeleggelsen av Den islamske staten av Irak og Syria (ISIS) i Syria. «Nylig sa de igjen: ‘Kan vi få mer tid?’ Jeg sa: ‘Beklager. Dere får ikke mer tid. Dere har fått nok tid. Vi har slått dem ut. Vi har banka dem sanseløse’.»

Han la til at den tyrkiske presidenten Recep Tayyip Erdogan hadde sagt seg villig til å «slå ut det som måtte være igjen» av ISIS.

Iblandet denne populistiske og nasjonalistiske demagogien var det imidlertid en klar melding om at Trump-administrasjonen ikke har til hensikt å oppgi det amerikanske oppdraget om å søke hegemoni over det oljerike Midtøsten. Han understreket at han hadde «ingen planer over hode» om å trekke ut de rundt 6.000 amerikanske troppene fra Irak.

Trump fortalte journalister ombord på Air Force One underveis til Irak at USA vil kunne anvende Irak som plattform for lanseringen av angrep og raid mot Syria, etter at de amerikanske troppene er trukket tilbake derfra.

Mens det ble rapportert at Trump hadde planer om å møte den irakiske statsministeren Adel Abdul-Mahdi under sitt korte besøk i Irak, innfant Abdul-Mahdi seg imidlertid ikke, og hans kontor meddelte at det var «forskjeller i synspunkter over arrangementer». I Bagdad krevde lederen av en av hovedblokkene i det irakiske parlamentet en spesialsamling av parlamentarikerne, for å diskutere Trumps uanmeldte besøk, som han kalte et «blatant brudd på Iraks suverenitet».

«Den amerikanske okkupasjonen av Irak er over,» sa parlamentarikeren Sabah al-Saidi, og la til at Trump ikke måtte få lov til å handle «som om Irak er en delstat i USA».

Det hvite hus’ pressekretær Sarah Sanders sa at Trump også møttes med senior militæroffiserer i Irak, og hevdet at «generalene og president Trump kom opp med en solid plan, som vil tillate oss å fortsette vår kurs mot total seier.»

Hva denne kursen består av i Syria er fortsatt mindre enn klart, selv med trusselen som fremstår om at tilbaketrekningen av amerikanske tropper – skulle den i siste instans fullføres – bare vil føre til et nytt og enda farligere stadium i den langvarige og blodige USA-støttede krigen for regimeendring, som ble lansert i 2011.

Den 25. desember var det en skarp eskalering av Israels innblanding i Syria, med en rekke luftangrep mot mål rundt Damaskus. Angrepene var de mest intense siden det israelske angrepet på kystområdet Latakia i september som førte til nedskytingen av et russisk IL-20-fly. Moskva anklaget det israelske militæret for å ha anvendt flyet som et «dekke» for angrepene, som resulterte i at det ble skutt ned av en syrisk antiflymissil.

Moskva meldte sin protest over de siste israelske angrepene, med anklager om at de direkte truet to sivile passasjerfly og utgjorde et «grovt brudd på Syrias suverenitet».

Det russisk forsvarsdepartement rapporterte at de to flyene var under landingsforberedelser på flyplasser i Damaskus og Beirut da Israel startet angrepene. Ett av passasjerflyene ble tvunget til å omlegge flyvningen til den russiske flybasen ved Hmeimim i Syria.

«Det israelske luftvåpenets provoserende handlinger ... truet direkte to passasjerfly,» sa forsvarsdepartementets talsmann Igor Konashenkov i en uttalelse. Tilstedeværelsen av de to sivile flyene forhindret den syriske regjeringens bruk av sine luftforsvarssystemer, la han til.

Samtidig kan området nordøstøst i Syria, der størstedelen av de amerikanske troppene er utplassert, snart bli et tennpunkt for fornyet konflikt. Trump har signalisert at Erdogan-regjeringen i Tyrkia vil påta seg oppdraget å nedskjempe restene av ISIS som er aktive i området.

Den amerikanske presidenten tvitret at «president @RT_Erdogan i Tyrkia har veldig sterkt informert meg om at han vil utrydde det som er igjen av ISIS i Syria ... og han er en mann som kan gjøre det, dessuten er Tyrkia ‘rett ved siden av’. Våre tropper kommer hjem!»

Erdogan-regjeringen har imidlertid lenge gjort det klart at de ikke ser ISIS, men snarere den syriske kurdiske YPG-militsen, som sin viktigste fiende. Hittil har YPG tjent som Washingtons vesentligste proxystyrke i Syria, som opererer i nært samarbeid med amerikanske ‘special operations’-styrker og støttes av amerikanske luftstridskrefter. Ankara ser på YPG som en syrisk gren av det tyrkiske kurdiske PKK, som de har ført en tiår-lang antiopprørsoperasjon mot.

De tyrkiske mediene har kringkastet bilder av toglaster av tanks og pansrede personellkjøretøy som hastig blir forflyttet til den tyrkisk-syriske grensa i forberedelse til en offensiv, der hovedmålet ville være å drive YPG vekk fra grensa. Det umiddelbare fokuset for denne offensiven er den nordlige syriske byen Manbij, som ligger vest for elva Eufrat, og som har vært kontrollert av YPG, i fellesoperasjon med amerikanske styrker. Ankara hadde oppnådd en avtale med Washington om tilbaketrekking av YPG fra byen, men som ennå ikke er implementert.

Det er rapportert at tyrkisk-støttede islamistiske militser fra «Den frie syriske armé», som handler under Ankara-ordre, angivelig er mobilisert for en offensiv mot byen, og ville bli støttet av tyrkisk artilleri og rustning.

Samtidig er det rapporter om at det syriske kurdiske lederskapet er i forhandlinger med både presidenten Bashar al-Assads regjering, som også har forflyttet sine militære styrker mot Manbij, og med den russiske regjeringen.

Den tyrkiske regjeringen har signalisert at den er beredt til å intervenere selv om YPG-styrker skulle konkretisere en avtale om å overgi kontrollen over grenseområdet til den syriske regjeringen.

«Vi vil aldri nøle med å eliminere terrorister fra vår grense, selv om YPG ble enig med det syriske regimet, og om de skulle kontrollerer området sammen,» sa Tyrkias utenriksminister Mevlüt Çavuşoğlu til journalister i Ankara den 25. desember. «Vår plikt er å eliminere denne trusselen mot vår nasjonale sikkerhet, uansett hvem denne terroristorganisasjonen blir kontrollert av.»

Det russiske utenriksdepartementet utstedte en uttalelse på onsdag om at de forventer at områdene som evakueres av amerikanske tropper blir overført til styrker som er lojale til den syriske regjeringen, i samsvar med folkeretten.

Det er imidlertid på ingen måte Washingtons hensikt. Målet med den amerikanske intervensjonen var fra begynnelsen av ikke så mye å nedkjempe ISIS som det var å sikre USAs kontroll over en region av Syria som omfatter landets viktigste olje- og gassfelt, som er avgjørende for å tilgjengeliggjøre ressursene for gjenoppbyggingen av det krigsødelagte landet.

Tyrkia kan nå flytte inn i området, drive ut Washingtons forhenværende proxystyrker, de syriske kurderne, mens de nekter Damaskus kontroll over Syrias vitale ressurser.

Samtidig er det rapporter om at militæroffiserer fra Saudi-Arabia og UAE har blitt sendt inn i regionen med det formål å mobilisere sunni-islamistiske militser for å motvirke den syriske regjeringens forsøk på å gjenopprette sin kontroll. I disse tiltakene kan den morderiske regimeendringsoperasjon i Syria slutte sirkelen, med ISIS – det angivelige målet for amerikanske militæroperasjoner – som blir ometikkert til syriske «opprørere» som fortjener amerikansk bistand og støtte.