Eksponeringen av det ukentlige tyske nyhetsmagasinet Der Spiegelsjournalistiske forfalskninger har løftet lokket av de såkalte «autoritative» medienes manipulering av den offentlige opinion. Samtidig som Facebook, Google, Twitter og andre sosialmedier systematisk sensurerer uvelkomne innlegg viser det seg at hovedstrømsmedienes angivelig «pålitelige» og «objektive» rapportering er propaganda produsert i samarbeid med staten, for å fremme styringsklassens interesser. Under påskudd av å bekjempe «falske nyheter» uthules presse- og ytringsfriheten.

I forrige uke innrømmet redaktørene ved Der Spiegel, det tyske nyhetsmagasinet med høyest opplag og distribusjon, at de hadde publisert 55 artikler av journalisten Claas Relotius som var «helt eller delvis oppfunnet, forfalsket, forløyet».

Relotius har også skrevet en rekke artikler for andre tyske medier.

Siden den offentlige bekreftelsen fra Der Spiegels redaktører har nyhetsmagasinets redaksjonsråd forsøkt å skildre Relotius-skandalen som et unikt tilfelle der geni, begjær etter prestisje, nihilistisk energi og psykologisk ustabilitet alt spilte sammen. Ifølge medierapporter har Spiegel bistått forfalskneren, som sa opp frivillig etter avsløringen, med psykologisk støtte og en advokat.

Relotius kan være et unntak hva angår skamløsheten av hans forfalskninger, men det langt viktigere spørsmålet er hvorfor hans falsknerier ble publisert av Spiegel og andre medier, og hvorfor han ble tildelt så mange journalistiske utmerkelser. I den unge alder av 33 år har Relotius mottatt nesten et dusin prestisjefylte priser, tildelt av juryer som ikke bare omfattet journalister, men også fremtredende personligheter fra politikken og det offentlige samfunnsliv.

Nå viser det seg at hans forfalskninger på ingen måte var vanskelige å gjennomskue. Spiegels redaksjonsråd ignorerte gjentatte ganger uregelmessigheter og advarsler. De innrømmer nå med avvæpnende åpenhet at Relotius’ rapporter var «for gode til å være sanne».

Hva er betydningen av denne skandalen? Ifølge kommentatorer var Relotius’ rapporter rett nok falske, men de var likevel «vakre», dvs. de korresponderte med narrativet som redaktørene og journalistikkprisenes jurier ønsket å formidle. I hans skriverier er «nåtiden konsentrert til et lesbart format, de store omrissene av samtidshistorien blir begripelige, og plutselig fremstår den store helheten som fullt ut menneskelig forståelig», svermet Spielgels sjefredaktør Ullrich Fichtner etter avsløringen. Så lenge forfalskningene ikke ble oppdaget var de kjærkomne.

Mange av Relotius’ artikler omhandler emner som er spesielt følsomme ut fra den borgerlige propagandaens ståsted, som eksempelvis bakgrunnen for Trumps fremvekst i USA og krigene i Irak og Syria.

For å rettferdiggjøre de vestlige militærintervensjonene i Midtøsten var eventyrfortellingen Relotius diktet opp om to unge brødre («løveguttene») som ble kidnappet, torturert og trent av Den islamske staten (ISIS) til å bli selvmordsbombere, langt mer effektiv enn en nøye faktaundersøkt artikkel inn i den egentlige bakgrunnen for krigen. En slik artikkel hadde måttet innrømme – dersom den var ærlig og oppriktig – at ISIS og andre islamistmilitser fremfor alt er produkt av intrigene til USA og landets allierte i NATO og i Midtøsten.

Relotius’ forfalskninger passer sømløst inn i en strøm av desinformasjon som har vart i nesten 16 år – siden den daværende amerikanske utenriksministeren Colin Powell holdt sin famøse tale i FN om irakiske masseødeleggelsesvåpen. Selv om hele talen var basert på løgner og forfalskninger ble den i vesentlig grad uten kritikk akseptert av de internasjonale mediene og tjente som berettigelse for det 21. århundrets blodigste krig, som videreføres den dag i dag.

Pressefrihet er en oppnåelse av den borgerlige revolusjon. Borgerskapet opprettholdt pressefriheten så lenge det kjempet mot aristokratiets overherredømme og forankret den senere i sine grunnlover. Mens kapitalismen enda var i stand til sosiale kompromiss, bibeholdt slike friheter en gnist av liv. Men pressefriheten er ikke forenlig med krig, militarisme og et samfunn basert på utålelige nivå av sosial ulikhet.

Journalistene Bob Woodward og Carl Bernstein, som avslørte Watergate-skandalen, ble enda feiret og æret på 1970-tallet. I dag lever Julian Assange og Edward Snowden, som har avslørt amerikansk imperialismes til sammenligning så langt mer graverende forbrytelser, begge henholdsvis isolert og i tvungent eksil, og må frykte for sine liv. Groteske forfalskere som Relotius, derimot, utmerkes og tildeles høythengende priser.

Den incestuøse relasjonen mellom politikkens verden og mediene har antatt en dimensjon som overgår beskrivelse. Mediekonglomerater verdsatt til milliarder dominerer pressen. Journalister og ledende politikere kjenner hverandre, henger ut på de samme barene og sosialiserer med filmstjerner og andre kjendiser på årlige pressegallaer.

Som med etablissementets politiske partier har uttrykkene «venstre» og «høyre» mistet all relevans hva angår mediene. Stefan Aust, forhenværende lantidige sjefredaktør for Spiegel, som begynte sin karriere i 1966 ved den venstreorienterte publikasjonen konkret, er nå redaktør for Die Welt, flaggskipavisa til det høyreorienterte forlagshuset Springer.

Nikolaus Blome, visesjefredaktør for Springers bladfille Bild, jobbet en tid for Spiegel-sjefredaktøren. Andre ledende journalister bytter også regelmessig fra den ene publikasjon til den andre, der den pro-De-grønne-avisa taz har vist seg å være spesielt fruktbar jord for ambisiøse vordende borgerlige journalister.

Relotius har fått sine artikler publisert over hele spekteret av det tyske medielandskapet – fra taz til Die Zeit, Süddeutsche Zeitung, Frankfurter Allgemeine Zeitung og Springers Welt. På andreplass etter Spiegel i antall publiserte artikler av Relotius er sveitsiske Weltwoche, talerøret til det ultrahøyreorienterte Sveitsiske folkepartiet, med 28 stykker.

Den sosiale virkeligheten, massenes sentimenter og behov, eksisterer knapt i den lukkede kretsen av politiske partier, media og de superrike. Mediene har blitt virkemidler for statspropaganda. Det er årsaken til at Claas Relotius – en moderne versjon av Thomas Manns bedrager Felix Krull – kunne bli en stjernejournalist.

Arbeidere og unge mennesker har lenge vært mistenksomme overfor de offisielle mediene og søkt på internett etter alternative, mer objektive kilder for informasjon. Det er årsaken til den hysteriske kampanjen mot «falske nyheter», som tjener som et påskudd for å sensurere internett og som er spesielt rettet mot venstreorienterte, antikapitalistiske publikasjoner. Både EU og den tyske regjeringen har vedtatt internettsensurlovgivning under det falske flagget av å bekjempe «falske nyheter». Facebook alene sysselsetter 30.000 personer for å sensurere uvelkomne innlegg. Begrep som «kamerat» og «bror» er tilstrekkelig for at et innlegg skal slettes.

Denne sensuren, som er spesielt rettet mot World Socialist Web Site, viser hvor viktig det er å videreutvikle og formidle wsws.org. Som sentralorgan for Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) er WSWS fullstendig uavhengig av borgerlige donorer og enhver regjeringsinnflytelse. Publikasjonen kaller ting ved sitt rette navn, analyserer fakta med nådeløs objektivitet og kjemper for å bevæpne arbeiderklassen med en forståelse av den kapitalistiske krisen og et sosialistisk perspektiv.