De to dagene med toppnivåsamtaler om handel mellom representanter for den kinesiske regjeringen og Trump-administrasjonen i Washington i forrige uke har ført til en forpliktelse om å holde videre diskusjoner, men ingen konkret avtale.

Den nye runden av diskusjoner innebærer at et amerikansk team ledet av finansminister Steven Mnuchin og den amerikanske handelsrepresentanten Robert Lighthizer reiser til Kina i midten av februar, for å møte kinesiske forhandlere ledet av visepresident Liu He. Forhandlingene vil finne sted bare to uker før den nåværende tidsfristen for en avtale utløper den 1. mars. USA har sagt at dersom ingen avtale oppnås vil de heve tariffer på kinesiske varer til en verdi av $ 200 milliarder [NOK 1,686 billioner] fra nåværende 10 prosent til 25 prosent.

I løpet av forrige ukes diskusjoner var det noen formodninger, delvis drevet av tweets fra den amerikanske presidenten Trump, om at fristen kunne forlenges.

Men en uttalelse fra Det hvite hus etter at diskusjonene var avsluttet gjentok at Trump hadde påpekt at 90-dagers prosessen de ble enige om i Buenos Aires var en «hard deadline» og at USA ville heve tariffene med mindre et resultat oppnås.

Hovedfokus i samtalene var ikke på å øke amerikansk eksport til Kina, men på redusering av handelsubalansen mellom de to landene. Kina har allerede gått med på å iverksette tiltak som å kjøpe fem millioner tonn soyabønner fra USA.

Hovedproblemene angår amerikanske krav om hva de kaller «strukturreform» av den kinesiske økonomien, sentrert rundt beskyttelsen av immaterielle rettigheter, opphør av tvungen teknologioverføring og avviklingen av statsstøtte til store næringer som Washington hevder er «markedsforvrengende».

Disse kravene danner et stort stridspunkt fordi deres essensielle innhold er at Kina underordner sin økonomiske og teknologiske fremtid til USAs diktater og krav.

Det var smil alle vegne etter forrige ukes diskusjoner, der begge parter sa at det var gjort fremskritt, og Liu He antydet muligheten for et møte mellom Trump og Kinas president Xi Jinping. Men de underliggende spenningene var ikke langt fra overflaten, med erkjennelsen om at lite forandring hadde skjedd på de sentrale spørsmålene.

Myron Brilliant, visedirektør for Det amerikanske handelskammer, som ble informert om diskusjonene, sa at de to sidene var langt fra en avtale. Han sa at Beijing ikke en gang hadde vært villig til å liste opp alle subsidier fra sentralregjeringens side, og på lokalt nivå til innenlandske foretak.

Om andre viktige saker sa han: «Kina har ikke tilbudt noe konkret for å takle vedvarende bekymringer rundt tvungen overføring av teknologi.»

De kinesiske forhandlerne insisterer på at de ikke kan tilby noe på det temaet fordi «tvungne» overføringer ikke finner sted, og at avtaler med amerikanske foretak om å tilgjengeliggjøre deres teknologier inngår i kommersielle avtaler mot større tilgang til det kinesiske markedet.

Etter diskusjonene tilbød Lighthizer, som sammen med Det hvite hus’ økonomiske rådgiver Peter Navarro er den viktigste antiKina-hauken i administrasjonen, en relativt positiv vurdering.

«Vi fokuserte på disse kjerneidéene, disse kjernekonseptene, og det er min vurdering at vi oppnådde fremgang på betydelige måter,» sa han, men uten å gi noen detaljer.

Kinas statlige nyhetsbyrå Xinhua sa i sin rapport om samtalene at de to sidene holdt «ærlig og konstruktiv diskusjon» og hadde «blitt enige om å styrke samarbeidet ytterligere» på spørsmål som teknologioverføringer og intellektuell eiendom. Men, som USA, ga de ingen detaljer om noen forpliktelser, og kommenterte bare at de to partiene hadde «klargjort tidsplanen og veikartet for neste konsultasjon».

Mens forhandlingene ikke har gitt resultater så langt hva angår konkrete forpliktelser, har de klargjort ett av de viktigste kravene fra USAs side. USA vil ikke akseptere en signert forpliktelse fra den kinesiske regjeringen, eller lovgivningsmessige endringer i saksanliggender som intellektuell eiendom, som godt nok. De insisterer på at det må etableres en mekanisme som gir USA anledning til direkte å gripe inn for å vurdere om de avtalte tiltakene gjennomføres.

«Dersom vi kan få en avtale, så er den verdt ingenting uten håndhevelse,» sa Lighthizer.

South China Morning Post rapporterte at Lighthizer hadde oppsummert en av de viktigste komponentene i samtalene som: «håndheving, håndheving, håndheving».

Dette reiser det avgjørende spørsmålet om hvordan en slik håndheving kunne bli gjennomført. USA ville ikke overlate oppgaven til et internasjonalt organ som Verdenshandelsorganisasjonen (WTO). Den kinesiske regjeringen kunne ikke akseptere direkte intervensjon av amerikanske tjenestemenn i forvaltningen av deres rettssystem, eller en granskning av myndighetenes økonomiske beslutninger – hvilket ville utgjøre et direkte brudd på landets nasjonale suverenitet.

Uansett vridningene og vendingene i forhandlingene i løpet av den neste måneden er det underliggende spørsmålet fortsatt USAs pådriv for å skyve tilbake Kinas økonomiske og fremfor alt teknologisk utvikling, som USA betrakter som en trussel mot både sitt økonomiske og militære hegemoni.

Som mange kommentatorer har påpekt er de tiltakene den kinesiske staten gjennomfører for å fremme landets industrielle og teknologiske utvikling like de som andre land har gjennomført i en tidligere periode.

Regina Ip, grunnlegger av pro-Beijing ‘People's Party’ og medlem av Hong Kongs lovgivende forsamling, skrev i South China Morning Post i forrige uke at konflikten med USA ikke kunne klandres på Kinas «statskapitalisme» eller landets nasjonale industripolitikk. Hun insisterte på at Beijings tiltak ikke var fundamentalt forskjellige fra de som Japan og Sør-Korea gjennomførte etter Den andre verdenskrigen.

Ip skrev: «Som det er godt dokumentert av lærde på Japans økonomiske mirakel etter krigen, antok Japan en bevisst strategi for markedsbeskyttelse ved å opprette tariff- og ikke-tariff-barrierer, de tilrettela for 'nasjonale mestere' i utvalgte næringer, rettet mot amerikanske rivaler og de lagde hermeproduksjon ved ‘omvendt engineering.’»

Det samme problemet ble reist av en annen kommentator med et helt annen politisk perspektiv. Henry Ergas, en ledende spaltist i Rupert Murdochs flaggskipavis Australian, bemerket at Kinas påstand om at landet fulgte samme vei som de østasiatiske tigrene i deres vekstfase var «ikke urimelig».

Ergas kommenterte at det var sannsynlig at Japans NEC, en sentral leverandør av høyteknologisk kommunikasjon, «mottok langt større offentlig hjelp da foretaket beveget seg mot teknologisk banebrytende terreng, enn [den kinesiske telekommunikasjonsgiganten] Huawei har fått».

Men som han gikk hen til å fastlegge, enn så gyldige som disse referanser til økonomisk historie kan være, er det én stor forskjell mellom Kinas situasjon og de landene som fulgte en lignende politikk i tidligere tider. I motsetning til sine forgjengere er Kina mye større i størrelse, med mye større innvirkning på verdensmarkedet, og landet regnes av USA som en strategisk trussel.

Det er disse geo-økonomiske og politiske konfliktene som, uansett trekk og mottrekk, ligger til grunn for handelsdiskusjonene etter hvert som de nærmer seg fristen den 1. mars.