Det amerikanske pseudo-venstres taushetskomplott om Matamoros-arbeidernes opprør

Det er tre uker siden starten av den modige streiken til 70.000 «maquiladora»-arbeidere i Matamoros i Mexico og selverklærte «sosialistiske» nyhetskilder i USA har enda ikke skrevet én eneste artikkel om arbeidsnedleggelsen.

Bare World Socialist Web Site har rapportert utfyllende om streiken og kjempet for å samle støtte til de meksikanske arbeiderne fra arbeidere i USA, Canada og rundt om i verden.

Jacobin-magasinet, som er nært tilknyttet De demokratiske sosialistene i Amerika (DSA), Socialist Worker [Den sosialistiske arbeideren], publikasjonen til Den internasjonale sosialistiske organisasjonen (ISO) og Socialist Alternativ, er involvert i en taushetssammensvergelse mens titusener av høyt utbyttede meksikanske arbeidere fører en historisk kamp mot amerikanske og kanadiske foretak som høster milliarder i profitter.

Pseudo-venstre har forhold seg tause mens selskapsbøller har banket opp arbeidere, foretakene har sparket hundrevis av streikende og politiet har truet arbeiderne med vold.

De har ikke rapportert at arbeidere med hell har bremset produksjonen tusenvis av kilometre unna, i USA og Canada. De har ikke rapportert at de streikende, ved å tilbakeholde sitt arbeid, har forårsaket selskapene estimerte tap på $ 40 til $ 50 millioner per dag [NOK 337 til 421 millioner], og vunnet omfattende støtte blant kanadiske og amerikanske bilarbeidere, som jobber under lignende utbyttingsvilkår gjennomført med fagforbundenes medvirkning.

Pseudo-venstres taushet er ikke resultat av uvitenhet. WSWS har gjort streikebevegelsen allment kjent på engelsk [o. anm.: og andre språk, deriblant på norsk], og har publisert 29 artikler om streikene siden den 15. januar [o. anm.: artikler daglig på norsk siden den 16. januar], eller et gjennomsnitt av 1,5 artikler per dag.

Snarere er denne tausheten et bevisst forsøk på å forhindre at arbeidere og ungdom får vite sannheten, for sannheten truer de materielle interessene til den velstående øvre middelklassen, som pseudo-venstre taler på vegne av.

Matamoros-streiken begynte som en spontanaksjon organisert i opposisjon til de meksikanske fagforeningene. Arbeidere mønstret en masseprotest utenfor hovedkontoret til Fagforeningen for dag- og industriarbeidere i maquiladora-industrien (SJOIIM) den 12. januar. Opprørt over at de ikke skulle få en lønnsøkning og årlig bonus, konfronterte arbeiderne fagforeningslederen Juan Villafuerte, og ropte: «Vi vil ikke ha fagforeningen vår lenger,» og «Dere bare stjeler fra oss.»

Maquiladora-fagforeningene, som deres motstykker over hele verden, er hatet av arbeidere for å lure til seg fire prosent av arbeidernes lønninger hver uke i fagforeningsavgifter, mens de opptrer som ingenting annet enn foretakenes politistyrker. Ved å organisere sine aksjoner utenom fagforeningens kontroll, i stor grad gjennom sosialmedier, erkjente maquiladora-arbeiderne at bare med egen selvstendige og forente styrke kunne de oppnå sine krav. På en av de mest populære streikebannerne står det: «Fagforeningen og selskapene dreper arbeiderklassen.»

Arbeiderne dannet raskt uavhengige fabrikk-komitéer og gikk fra fabrikk til fabrikk, for å informere sine medarbeidere om hva som hadde skjedd. Én dag etter den første demonstrasjonen var 70.000 arbeidere fra 45 fabrikker i streik.

Pseudo-venstre-organisasjonene er imot Matamoros-arbeiderne fordi de støtter fagforeningene og i økende grad inntar fremtredende stillinger i fagforeningenes og -forbundenes korrupte apparat. De krever at arbeidere godtar disse høyreorienterte, nasjonalistiske og pro-kapitalistiske organisasjonenes myndighet, som de siste fire tiårene har viet sin innsats til å undertrykke klassekampen og bidra til å pålegge fabrikknedleggelser, oppsigelser, lønnsnedslag og andre innrømmelser, som har ført til en rekordoverføring av rikdom fra de nederste 90 prosent opp til de øverste 10 prosent.

Pseudo-venstre-gruppene støtter rutinemessig ethvert svik fagforeningene utfører – nyligst knefallet i Los-Angeles-lærernes streik – og erklærer dem som «seire».

Maquiladora-arbeidernes opprør har fullstendig eksplodert deres løgnaktige narrativ. Streiken har vist at arbeiderklassens makt bare kan mobiliseres gjennom et opprør mot fagforeningene. I Matamoros forsøkte fagforeningene i utgangspunktet å forhindre at arbeiderne gikk til streik, og truet dem med oppsigelser. Arbeiderne organiserte sine egne fabrikk-komitéer for å slåss for – og vinne – en 20 prosent lønnsøkning og en $ 1.700 bonus.

Pseudo-venstre har også hyllet den meksikanske presidenten Andrés Manuel López Obrador (AMLO) som en transformerende figur og en forsvarer av den meksikanske arbeiderklassen. På AMLOs innsettingsdag i desember 2018 skrev Jacobin at AMLO ville «representere folket». Magasinet hyllet «likestillingen av kvinner i kabinettet og i Kongressen».

En artikkel den 5. desember på Socialist Worker erklærte at valget av AMLO hadde vist «demokratiske åpninger» og kunne «forbedre de økonomiske forholdene for arbeiderklasse-meksikanere».

Disse svikefulle løgnene har blitt fullt ut avslørt i Matamoros. Fra begynnelsen av var AMLOs økning av minimumslønna et knep for å kamuflere etableringen av en ny pro-industri økonomisk fri-sone nær den amerikanske grensa.

Da streikebølgen til styringsklassens forferdelse bredte seg, intervenerte AMLO og hans parti Bevegelsen for nasjonal fornyelse (Morena), for å få avsluttet arbeidsnedleggelsen. Den 27. januar ringte Morena-lederen i Senatet til sin Morena-aktivistkollega, arbeidslivsadvokaten Susana Prieto og gav ordre om å få lagt ned streiken «for at ikke delstatens og kommunens økonomi skulle kollapse». En AP-rapport den 1. februar bemerket at AMLO og Morena-ledere «aktivt frarådet Matamoros-fagforeningen å søke lønnsøkningen».

Pseudo-venstres taushet om Matamoros avslører fallitten for deres nasjonalistiske orientering. DSA, ISO og Socialist Alternative promoterer den «demokratiske sosialisten» Bernie Sanders, som er som et ekko av Trumps antiimmigrant retorikk og økonomisk nasjonalisme, og som har beskyldt meksikanske arbeidere for tap av arbeidsplasser og lave lønninger i USA. Matamoros-streikerne har derimot appellert direkte til amerikanske og kanadiske arbeidere om støtte, og fått en mektig respons.

Matamoros-streiken undergraver også pseudo-venstre-organisasjonenes identitetspolitikk-agenda, som hevder at sosiale spørsmål først og fremst må forklares gjennom et prisme av rase eller kjønn. Matamoros-arbeiderne identifiserer seg imidlertid selv som en klasse og krever at de alle skal behandles likt, uten hensyn til nasjonalitet, fysiske karakteregenskaper eller seksuell orientering.

Ved roten er forklaringen for pseudo-venstres taushet er deres klasseposisjon. DSA, ISO og Socialist Alternative representerer interessene til privilegerte deler av middelklassen, inkludert fagforeningslederne, som utgjør de rikeste 10 prosent i det amerikanske samfunnet. Disse sjiktene oppnår i økende grad sin velstand fra det stigende aksjemarkedet, utnyttelsen av arbeiderklassen og den amerikansk kapitalismens dominerende posisjon.

En utvikling som den i Matamoros truer deres inntekter og sosiale posisjon. Et opprør av arbeidere mot fagforeningene ville strupe kontantstrømmen av fagforeningsavgifter, som er en stor kilde til den personlige rikdommen til tusenvis av foreningsledere. En kraftig reduksjon av de faglige avgiftene er et eksplisitt forlangende fra Matamoros-streikerne!

To motsatte globale prosesser kolliderer i Matamoros.

På den ene siden bestreber arbeiderklassen seg for å frigjøre sin sosiale makt, gjennom uavhengig handling, ved å bryte ut av tvangstrøya pålagt av nasjonalistiske fagforeninger. Bevegelsens impuls er i retning av internasjonal enhet, da arbeidere overalt erkjenner at å konfrontere internasjonale foretak krever en internasjonal strategi.

På den annen siden, for å imøtegå denne prosessen, baserer styringsklassen seg mer og mer på såkalte «venstre-populistiske», dvs. nasjonalistiske og pro-kapitalistiske politikere, sammen med pseudo-venstre, for å avlede sosial uro inn i det kapitalistiske politiske systemets trygge kanaler. Gjennom sin uærlige taushet demonstrerer det amerikanske pseudo-venstre sin direkte fiendtlighet til liv-og-død-kampen til en av de mest undertrykte delene av den internasjonale arbeiderklassen.

Socialist Equality Party og World Socialist Web Site oppfordrer arbeidere til å danne sine egne demokratisk valgte grunnplankomitéer, uavhengig av fagforeningene, og til å delta og støtte demonstrasjonen den 9. februar i opposisjon til GMs fabrikknedleggelser. Demonstrasjonen tar sikte på å bevæpne den voksende klasskampen med et internasjonalt sosialistisk perspektiv og program.

Loading