Motet og seieren for den første streikebølgen av 70.000 arbeidere og 45 «maquiladoras»-fabrikker i Matamoros i Mexico har inspirert nye og bredere sjikt av arbeidere til å gå til streik.

Ifølge regjeringsstatistikker har ytterligere 40.000 arbeidere i løpet av den siste uka iverksatt spontanstreiker i et opprør mot fire fagforeninger og sine selskaper, mens de aller fleste arbeiderne ved de opprinnelige 45 streikende fabrikkanleggene nå har vunnet sine krav. De nåværende arbeidsnedleggelsene omfatter arbeidere fra bransjer som bildelproduksjon, elektrisitietsprodukter, renovasjon, supermarkeder, tekstil, matvareprosessering, og andre. Bevegelsen vokser i retning av en generalstreik.

Den fornyede bølgen av streiker finner sted etter at arbeidere ved 41 av de 45 fabrikkene organisert av Fagforeningen av dags- og industriarbeidere i maquiladoraindustrien (SJOIIM) gjorde opprør mot fagforeningen og selskapene, og oppnådde en lønnsøkning på 20 prosent og en bonus på 32.000 peso ($ 1.700 / NOK 14.460), eller hva arbeiderne kaller deres «20 og 32». Basert på dette første skuddet over bauen har arbeidere fra ytterligere 32 selskaper fulgt etter, og har iverksatt sine egne spontanstreiker.

Det er vedt å merke seg at streikene finner sted selv om arbeidere organisert av to andre fagforeninger – Industriarbeiderforeningen ved maquiladora- og sammenstillingsanlegg (SITPME) og Foreningen av arbeidere i maquiladora- og sammenstillingsindustrien (STIME) – ikke hadde en årlig bonus knyttet til økning av minimumslønna fastsatt i deres kontrakter, som var den utløsende impulsen for den første streikebølgen den 12. januar. I stedet slåss arbeidere med en bevisst forståelse av at de fortjener mer enn de får, fra selskaper som utnytter deres arbeid 12 timer i døgnet og 6 dager i uka, for mindre enn én dollar timen.

Omfanget av streiken demonstrerer fellesinteressene til alle grupper av arbeidere, uavhengig av bransjen de jobber i, eller andre sekundære egenskaper. Det er del av en global gjenoppblomstring av klassekampen, etter tiår med fagforeningenes undertrykking og det finner sted samtidig som bilarbeidere i USA, Canada, Latin-Amerika og Europa er involvert i en kamp mot nedleggelser, oppsigelser og andre innrømmelser. Noen av fabrikkanleggene i streik inkluderer bildelprodusentene Tridonex, Adient, FisherDynamics, og Tricon.

Som sine motstykker fra fagforeningen SJOIIM, iverksatte arbeiderne en spontanstreik etter et massemøte på mandag, som ble organisert uavhengig av, og i opposisjon til fagforeningene. SITPME ledes av den foraktede Jesus Mendoza, som skamløst fortalte streikende på onsdag at de var «heldige» fordi de bare betalte tre prosent av sine lønninger til fagforeningen. I erkjennelse av at fagforeningen samarbeider med selskapene har mange arbeidere reist krav om elimineringen av fagforeningsavgifter, som et hovedanliggende for streiken.

Arbeidsnedleggelsen på tvers av flere bransjer og industrier fortsetter å utvides fra dag til dag. I løpet av de tre siste dagene har 500 supermarkedarbeidere fra Soriana og Chedraui – den nest-største og den fjerde-største dagligvarekjeden i landet – gått til streik. Det ryktes at Walmart-arbeidere blir med i streiken i løpet av de kommende dagene.

Samtidig har hundrevis av arbeidere ved Coca-Cola, Vakita-melk og Blanquita vannrenseanlegg kommet til den femte dagen av deres streik. Om lag 500 sjåfører fra Coca-Cola-fabrikken i Matamoros, foretakets nest største tappeanlegg i Latin-Amerika, fordømte det faktum at de ofte blir tvunget til å jobbe overtid uten lønnskompensasjon og at de må betale for flasker som knuses under transport. «Vi ender opp med å tape, ikke tjene penger her,» sa arbeidere. Ved Vakita-melk blir rundt 200.000 liter med meieriprodukter ikke levert per dag som følge av streiken.

Streiken har til og med spredt seg til arbeidere i offentlige tjenester. På onsdag gikk Matamoros’ renovasjonsarbeidere til streik med krav om sin egen lønnsøkning og bonus. Med rundt 70 arbeidere i streik var byens borgermester tvunget til nødtiltak for innsamling av 450 tonn søppel i løpet av dagen.

Samtidig er det voksende opprop for at arbeidere ved de opprinnelige 45 fabrikkene skal gjenoppta sine streiker, til forsvar for de 600 arbeiderne som ble oppsagt som gjengjeldelse for streiken, deriblant mange som var ledere av fabrikk-komitéene.

Utvidelsen av streiken og forsvaret av deres oppnåelser setter arbeidere opp mot hele kapitalismens økonomiske og politiske system. Styringseliten er redd for streikenes omfang og hva de forespeiler: en internasjonal gjenoppblomstring av klassekampen, for å slåss mot utålelige nivå av ulikhet, ekspanderende militarisering, og angrep på sosiale tjenester.

En ny video publisert av regjeringen i delstaten Tamaulipas bønnfaller arbeidere i andre byer om ikke å gå til streik. Med henvisning til nok en maquiladora-by bare 80 kilometer fra Matamoros, sier videoen: «Reynosa vil arbeide, Reynosa vil ikke ha streiker, Reynosa ønsker fred.»

Staten og selskapene fortsetter å true arbeidere med å trekke fabrikkanleggene ut av Matamoros og etterlate tusenvis av arbeidere uten arbeid. Chavira Martinez, statens arbeidsminister, uttalte til journalister: «Det forventes at de [arbeidsplassnedskjæringene] er på over 5.000 og kan til og med bli 20.000; i gjennomsnitt forutser selskapene nedskjæringer i løpet av seks måneder.»

treik, som trekker med stadig større deler av befolkningen i en felles kamp for sosial likhet. Som Socialist Equality Party (SEP) skrev i sin Resolusjon fra Den femte nasjonalkongressen:

«Det er mange faktorer – allmengjøringen av sosiale interesser blant brede deler av arbeiderklassen, erosjonen av seksjonsforskjeller, arbeiderklassens rase- og etniskbaserte integrering, konsekvensene av Internettbaserte sosialmedier – som får masseprotester til å flyte sammen. Derfor er det å forvente at utbruddet av seriøse sosiale protester – uansett det umiddelbare anliggende eller hvor de finner stedet – raskt vil utbre seg og trekke millioner av arbeidere inn i aktiv deltakelse i kampen. Gitt arbeiderklassens historiske erfaring vil det logiske resultatet av denne sammenflytingen av forskjellige sosiale kamper bli en generalstreik, som vil stille spørsmålet om politisk makt.»

Trusselen om nedlegging av fabrikkanlegg og masseoppsigelser i Matamoros kan kun bekjempes ved en mobilisering av arbeiderklassens uavhengige styrke. Nå er det mer enn noensinne viktig at Matamoros-arbeidere sender demokratisk valgte delegasjoner av arbeidere til andre byer, for å mobilisere andre deler av arbeiderklassen.

Det kan ikke settes noen lit til de pro-kapitalistiske og nasjonalistiske fagforeningene, som ikke blunker med å selge ut arbeidernes interesser for å sikre sine egne privilegerte posisjoner.

Fremfor alt må den voksende streikebølgen forene arbeidere over begge de amerikanske kontinentene, blant annet amerikanske og kanadiske bilarbeidere som er objektivt knyttet til Matamoros-arbeiderne gjennom den økonomiske produksjonsprosessen. Vi oppfordrer arbeidere til å delta og støtte bilarbeidernes demonstrasjon den 9. februar i Detroit i Michigan, som avholdes med sikte på å forene arbeiderklassen over grensene, utenfor fagforbundene og gjennom arbeidklassens sosiale styrke.