Europa-turnéen til Fernando Haddad, det brasilianske Arbeiderpartiets (PT) 2018-presidentkandidat, der han møtte og hyllet imperialismens representanter i front for regimeendringsoperasjonen i Venezuela, er nok en eksponering av partiets bedragerske påstander om å representere en «antifascist»-opposisjon, både i Brasil og i utlandet.
Under den tredje uka av januar var Haddad i Portugal og Spania for å promotere dannelsen av en såkalt ‘Progressiv Internasjonal’, annonsert på slutten av 2018 av den amerikanske senatoren Bernie Sanders og den forhenværende greske finansministeren Yanis Varoufakis.
Tidsplanen for besøksrunden var planlagt for å sammenfalle med World Economic Forum i Davos for at Haddad kunne presentere seg internasjonalt som et alternativ til Brasils fascistiske nye president, eks-hærkaptein Jair Bolsonaro, som var invitert til å holde hovedtalen på milliardærenes toppmøte.
Haddad møtte portugisiske og spanske regjeringsrepresentanter, samtidig som den spanske regjeringen offentlig kritiserer og presset EU fra høyre, for ikke å bli med i den amerikanske regimeendringsoperasjonen i Venezuela som PT angivelig motsetter seg. Han holdt også samtaler med Tsipras-administrasjonen i Hellas, som har pålagt brutale innstramminger og som regjerer i allianse med det høyreorienterte militaristiske partiet Uavhengige Grekere, støttet av greske milliardærskippingmagnater.
Trekket med å involvere Tsipras i den «antifascistiske» fronten representert av Den progressive internasjonalen avkler også Varoufakis’ påstander om at han har brutt med Syriza etter å ha hjulpet partiet smi alliansen med Uavhengige Grekere, og sette fella med den bedragerske folkeavstemningen mot innstrammingspolitikk i 2015, der et klart flertall stemte mot nedskjæringstiltakene, helt uten innvirkning siden Tsipras påla dem likevel.
Dette forsøket på å presentere regjeringsrepresentanter som er bærebjelker for EU som et bolverk mot fascisme og politisk reaksjon, er i tråd med PTs uopphørlige politiske tildekking av det brasilianske militærets rolle i den kriserammede Bolsonaro-administrasjonen.
Disse tiltakene blir stadig mer konsentrert rundt å presentere Bolsonaros visepresident, generalen Hamilton Mourão, som et «rimelig», «nasjonalistisk», «demokratisk» og til og med «pro-abort»-alternativ til Bolsonaro, der fremfor alt hans angivelige selvbeherskelse konfrontert med den venezuelanske krisen roses og har brakt hedringen av Mourão til febernivå.
Denne rosen er hovedsakelig uttrykt gjennom PTs smiskende talerør Brasil247, med en serie oppdiktede rapporter om Mourãos «kamper» mot Bolsonaro og hans utenriksminister Ernesto Araújo, som Brasil247 med kynisk lettvinthet refererer til som «gal» for hans ekko av Trump-administrasjonen i formuleringen av Brasils holdning til Venezuela.
Dersom man leser Brasil247 kunne man være sikker i sin tro på at Mourão, som to ganger ble straffet av hærens øverstekommando for sin oppildning av militæret mot presidentene Dilma Rousseff og Michel Temer i 2015 og 2017, ville lede et uselvisk og forløsende kupp mot Bolsonaro for å kvitte Brasil med fascisme og kristne fordommer, hadde han bare hatt nok støtte.
Brasil247 lovpriste Mourão under hans første dager på posten som midlertidig president mens Bolsonaro var i Davos: «Mens Bolsonaro stikker av fra pressekonferanser, roser Mourão media.» Etter at kongressrepresentanten Jean Wyllys fra partiet Sosialisme og frihet (PSOL) på slutten av januar kunngjorde at han ville forlate landet, på grunn av drapstrusler fra kriminelle mistenkt for henrettelsen av byrådsrepresentanten i Rio de Janeiro Marielle Franco, i mars 2018 – gjerningsmenn som har forbindelser til Bolsonaro selv – skrev Brasil247: «Mourão konfronterer Bolsonaro og sier at trusler mot parlamentarikere er en trussel mot demokratiet.» Den bedragerske rapporten nevnte ikke at Mourão i neste setningen la til: «Til tross for det, vet vi ikke hva han har vært involvert i,» med antydninger om at Wyllys faktisk kunne være målrettet på grunn av at han selv var involvert i organisert kriminalitet – nettopp den påstanden ytrehøyre anvendte for å rettferdiggjøre mordet på Franco.
Etter at bror av den fengslede forhenværende PT-presidenten Luiz Inacio Lula da Silva døde og Lula ble nektet permisjon fra fengsel for å delta i begravelsen – der PT sier at han holdes som politisk fange av militæret – skrev Brasil247: «Mourão mener Lula burde få delta i begravelsen: det er et humanitært anliggende.»
Den 1. februar, etter at Mourão var intervjuet av den brasilianske dagsavisa O Globo, rapporterte Brasil247: «Mourão forsvarer abort: det er kvinnens beslutning,» og tilføyde at han «direkte konfronterer ‘Bolsonaro-ismen’, og spesielt dens fundamentalistiske fløy», og at erklæringen var «eksplosiv og burde åpne nok en indremedisinsk krise i regjeringen». Det ble ikke sagt noe om at Mourão erklærte at dette var «hans personlige oppfatning, og ikke en oppfatning uttrykt i offentlig kapasitet», som i utgangspunktet er de samme erklæringene som Bolsonaro kom med under sin valgkampanje, der han sa at han mener at kvinner bør ha rett til abort, men aldri ville røre spørsmålet mens han er ved makten – nettopp det som var PTs posisjon over partiets fire perioder ved makten.
Den største av løgnene er imidlertid at Mourão forsvarer en «ikke-intervensjonistisk» politikk mot Venezuela som representerer det brasilianske militærets innstilling, i motsetning til Bolsonaros innordning med den USA-ledede regimeendringsoperasjonen i Caracas. Brasil247 har gjennom hele utviklingen av denne operasjonen publisert utallige rapporter som bokstavtro har akseptert Mourãos erklæringer om at Brasil ikke ville intervenere, og hevdet at intervensjon var «Bolsonaros vilje». Celso Amorim, medlem av redaksjonsrådet og PT-regjeringens tidligere utenriksminister, skrev i forrige måned at militæret kunne «redde brasiliansk utenrikspolitikk». Han sa deretter i et intervju at «Mourão ender opp å være den mest fornuftige, ved å nekte en intervensjon.»
Den 3. februar avslørte til slutt spaltisten Igor Gielow i Folha de S. Paulo det egentlige innholdet i det brasilianske militærets «ikke-intervensjonspolitikk»: de var imot støtte til Lima-gruppa, som ville krevd at Brasil må kutte båndene til det venezuelanske militæret, fordi det ville isolere det brasilianske militæret fra «virkeligheten på bakken». Brasil247 rapporterte ikke det faktum at Mourão allerede hadde sagt til Folha de S. Paulo den 31. januar at han trodde krisen i Venezuela «ville bli løst så snart deres militære innså at status quo ikke kunne opprettholdes,» og at «dette er nært forestående». Med andre ord var det en strengt taktisk divergens innen den brasilianske regjeringen om hvordan man best kunne fremme interessene til nasjonal kapital i utlandet, der militæret mener de trengte å holde kanalene åpne til sine venezuelanske motstykker for å kunne bistå med organiseringen av et kupp. Dette ble promotert av PTs talerør som det brasilianske militærets besluttsomme motstand mot imperialismen og dens agent, Bolsonaro.
Nakenheten i denne febrilske pro-militær-kampanjen fra PTs propaganda-transportbånd i pressen, fagforeningene og akademia, har allerede resultert i en forsøkt tildekking, der spaltistene poserer som overrasket over at «visepresidenten ser ut til å ha blitt til presidentens motstander, og vinner sympati fra mange mennesker på venstresiden,» som João Filho skrev på The Intercept. Gustavo Conde reagerte den 2. februar med raseri i en spalte publisert av Brasil247 der han fordømte «den progressive puritanismen, som er demokratiets fiende» fra de som «sier at venstresiden ‘flørter med Mourão.’» Han skrev at slike holdninger demonstrerer «at det ikke bare er høyrefløyen som ikke kan tolke en tekst». Han konkluderer med å forsvare en slik støtte, og sa at med «en kvikk Mourão som forårsaker problemer for de inkompetente rundt Bolsonaro, tenderer den politiske scenen mot å bli giftig for denne underutviklede fascismen som har tatt over Brasil. Dette er poenget som må observeres og potensialeres (vektlegging tillagt).»
En slik total kneling for det brasilianske militærets økende dominans strekker seg helt ned til det brasilianske pseudo-venstre. De selverklærte «trotskistene» fra Resistência, som opererer inne i partiet PSOL, publiserte på esquerdaonline.com.br en artikkel av Luis Felipe Miguel, som uttrykker håp om at Mourão er «i stand til å styre skipet uten for mange kriser» og at hans «mer fornuftige regjering kan nikke til den interne og den eksterne offentlige opinion ved å endre sammensetningen av ministre – eksempelvis ved å sparke en miljøkriminell fra miljøverndepartementet.»
Det som forener pseudo-venstre, PT og Mourão er deres klasseposisjon. PT og pseudo-venstre uttrykker deres borgerlige og øvremiddelklassehat og -forakt for arbeiderklassen. De ser den som ansvarlig for å ha stemt ut de «prestisjefylte» PT-regjeringene, som fostret – ikke ulikt Venezuelas chavistas selv – rekordprofitter på aksjemarkedet, som de nå frykter skal trues av at Bolsonaro kutter båndene med Kina og EU på den ene siden, og fremprovosere en eksplosiv utvikling av klassekampen, på den andre.
Ingen uttrykker disse innstillingene så tydelig som Eliane Brum, en gjennomgangfigur på de høyreorienterte Blair-istiske Guardian-kronikksidene, som førte kampanje for PT under andre-runden av fjorårets valg. Hennes utilslørte og skamløse hat mot arbeiderklassen har vært stilt til skue mange ganger. Hun erklærte at valget av den fascistiske Bolsonaro var «gjennomsnittsmannens overtakelse», og under lastebilsjåførenes streik sist mai skrev hun at hundretusenvis av arbeidere streiket fordi de så deres «maskulinitet truet av en voksende hovedrolle for LGBT og kvinner».
Støtten til Mourão blant disse sjiktene ble forklart i hennes 30.-januar-spalte i El Pais med tittelen «Mourão, den moderate». Ment som en kritikk av rosen for Mourão, endte hun opp med å skrive om seg selv, der hun erklærte: «Selv de som førte kampanje mot alt Bolsonaro representerer sto for at en av hans assistenter skulle gjøre det han er betalt for, for nå er han Brasil, og Bolsonaros skam er alles ydmykelse.» Et fullstendig brudd med PTs høyreorienterte politikk, og med partiets apologeter, er den viktigste oppgaven arbeiderklassen i Brasil konfronterer, for å kunne forsvare seg fra politisk reaksjoner og fullskala angrep på sine sosiale betingelser.