Franske «gule vester» holder sine 13. protester mot sosial ulihet og politibrutalitet

Av Anthony Torres
12 February 2019

Etter at Nasjonalforsamlingen stemte for en reaksjonær «antihooligan-lov» som tillater politiet å forby protester uten rettsavgjørelse, ble de 13. «gul vest»-protestene avholdt under spenninger med politiet. Ifølge innenriksdepartementet mønstret «de gule vestene» 51.400 på tvers av Frankrike, mens «de gule vestene» selv meldte et estimert «gult antall» på 116.000. Mobile enheter av opprørspoliti med minst 3.000 tropper var utplassert i Paris, sammen med andre intervensjonsenheter fra politiet, og anslagsvis 50 enheter av opprørspoliti i resten av Frankrike.

Pansrede politikjøretøy ved Triumf-buen på avenyen Champs-Elysées i Paris

I Toulouse telte Dépêche du Midi fra 5.000 til 7.000 protesterende, mens Sud Ouest telte fra 4.000 til 5.000 protesterende i Bordeaux. I Lyon var det voldsomme sammenstøt mellom politiet og 4.000 «gule vester», som de sperret fra å marsjerer til sentrum av byen ved å skyte tårgassgranater. I Marseille og Montpellier marsjerte 1.500 mennesker.

Gul-vest-protesterende konfronterer politi på avenyen Champs-Elysées

I Paris var fire «gul vest»-protester avklart med politiprefekturet. Hoveddemonstrasjonen forlot Champs-Elysées med en stopp foran Nasjonalforsamlingen, hvor det brøt ut sammenstøt. Det var også protester foran Senatet og ved hagene Champ de Mars, i nærheten av Eiffeltårnet. Politiet utplasserte pansrede kjøretøy i nærheten av Triumfbuen på Champs-Elysées.

Opprørspoliti blokkerer Champs-Elysées

Da det brøt ut sammenstøt i nærheten av Nasjonalforsamlingen fikk en protesterende hånda sprengt av av en GLI-tåregassgranat. Ett vitne fortalte L'Express at offeret var en «gul-vest-fotograf» som «tok bilder av folk som presset på palisadene til Nasjonalforsamlingen. ... Da politiet prøvde å spre mengden ble han truffet av en stun-granat på leggen. Han ville slå den vekk, så den ikke ville eksploderte i beina på seg, men den eksploderte da han rørte ved den.»

Paris’ politiprefektur indikerte at minst 39 personer ble arrestert, opp fra 18 for ei uke siden.

I Paris traff WSWS-journalister Stéphane, som hadde kommet for å demonstrere mot politivold, for ofrene og for å kreve innenriksminister Christophe Castaners avgang: «Hva meg angår, er denne protesten dedikert til alle de sårede og kravet om riksrett for Castaner. Faktisk så forteller vi Republikkens president å sparke Castaner, for han gjør ikke det han burde.»

Stéphane la til at han protesterer «fordi, beklageligvis, er jeg rasende på Frankrike fordi landet har en tendens til å glemme sitt eget folk, over en svært lang tid. Det er det samme overalt, i alle land, faktisk. Det er alltid de samme som spiser godt, og de samme som er sultne.»

Om fagforeningenes forsøk på å mønstre fellesprotester med «de gule vestene», sa Stéphane at han var imot det: «Helt ærlig, så er jeg litt ‘hard-lainer’, så jeg støtter ikke å alliere med visse personligheter, jeg vil ikke at vi skal lage allianser med fagforeningsrepresentanter. Dersom de skulle ha gjort noe for oss, så skulle de ha gjort det før. Nå er det for enkelt, de prøver bare å overta oss. Derfor er jeg ikke for noe politisk parti, heller. ... Vi vil ikke ha plakatgutter som bare er der for å komme nærmere partiene, fagforeningene og kjendisene.»

«Nyliberalisme

Spurt om hvordan man opponerer mot Macrons politikk, svarte Stéphane: «Vel, på et visst punkt vil vi trenge en revolusjon, det er ikke noe poeng i å bedra seg selv. Gitt at han bare vil fortsette med sin politikk, som gjør Frankrike ulevelig, må vi gå til kampen og vise at vi ikke vil akseptere det. Det er franskmenn som er sultne. Vi vil trenge en revolusjon, enten det er en fredelig borgernes revolusjon, eller en mer kraftfull revolusjon. Men det vil være nødvendig på den ene eller den andre måten, det må vi være klare på.»

WSWS traff også Marina, en organisert sykepleier som hadde kommet på lørdagen for å protestere «for å få mer kjøpekraft, og for jobben min også. Som sykepleier får vi færre og færre ansatte for å gjøre vårt arbeid, og staten gir mindre og mindre penger. Vi må endre hvordan staten fungerer. De rike burde også betale. Jeg sier ikke at jeg ville nekte å betale skatt, det er OK for alle å betale skatt, men skattene må være vel fordelte.»

Marina

Marina forklarte at «på sykehusene er vi betalt basert på antall arbeidsprosesser etablert av sosialmyndighetene. Jeg jobber med dialyse. Så, for eksempel, én dialyse som på vårt sykehus før ble betalt med € 300, blir nå bare betalt med € 200. Så, selvfølgelig, vi må kutte et sted. Sykehusdirektørene sparer penger på personallønningene, fordi det er den største utgiftsposten. Så vi jobber kontinuerlig med ‘skjelettpersonell’; vi har ikke tid til å snakke med hverandre. Og så venter folk i beredskapsrommet noen ganger opptil 8 og 10 timer, for å bli behandlet.»

Spurt om hvilket balanseregnskap hun gjorde seg over bevegelsen, sa Marine: «Jeg kommer fra Mosel-området rundt Metz. Der har vi blokkert en trafikk-rundkjøring i nesten tre måneder, og det er verdt å spørre hva vi fikk ut av det. Jeg er fagorganisert og jeg har protestert lenge, og jeg trodde folk ikke kjempet hardt nok. Så det jeg konkluderer med er at folk begynner å flytte på seg mer enn før, og dét er jeg er glad for. Og vi ser også solidariteten fra folk som gir oss penger ved rundkjøringene, for at vi kan organisere protester, brosjyrer, og alt.»

Hun la til: «Det er mye solidaritet for oss, men mer kan gjøres. Det er altfor mange mennesker som holder seg hjemme og ikke gjør noenting. ... Når jeg nevner fagforeningene, vet jeg at det er store problemer, men vi er uavhengige av dem. Men da trenger vi virkelig en bevegelse som starter i fabrikkene. Problemet er at folk alltid strammer inn beltene, en streikedag er én dag mindre arbeid som betales av arbeidsgiverne.»

WSWS møtte også Franck, som sa: «En kaste har styrt oss nå i 200 år, pengenes styre mens vi er folket. Jeg vil si åpent at vi av middelklassen har fått nok av å betale hele tiden når det er de superrike som styrer over de resterende 99 prosent av befolkningen. Og på et visst punkt sier vi nok, nå må vi endre regimet. Vi vil leve livet ordentlig, vi vil være lykkelige. Vi er luta lei av å være fattige.»

Franck pekte også på den internasjonale karakteren av bevegelsen mot sosial ulikhet: «Så vi må endre systemet ... Ganske spesielt når du ser at det er 26 milliardærer som eier mer formue enn halvparten av menneskeheten. På verdensplan blir dét ganske skummelt. Det må stoppes.»