USAs president Donald Trump toppet forrige mandag sin ‘State of the Union’-tale ved å erklære: «Her, i USA, er vi alarmert av nye oppfordringer om å innføre sosialisme i vårt land ... I kveld fornyer vi vår beslutning om at Amerika aldri vil bli et sosialistisk land.»

Bare tre dager etter Trumps antisosialistiske utbrudd publiserte Bureau of Labor Statistics (BLS) [Byrået for arbeidslivsstatistikk] en rapport som viser nettopp hva som motiverer frykten for sosialisme: veksten av klassekampen. Ifølge BLS var antallet arbeidere som gikk til streik i fjor det høyeste siden 1986 – dvs. på mer enn tre tiår. I fjor gikk over en halv million amerikanske arbeidere ut i streik, en 20-ganger-økning over året 2017.

Den største arbeidsnedleggelsen var 81.000 Arizona-læreres og skoleansattes streik i april i fjor, som resulterte i 486.000 tapte persondager. Streiken til 20.000 Oklahoma-lærere samme måned resulterte i 405.000 tapte persondager. BLS la til: «Statsdekkende store arbeidsnedleggelser i utdanningstjenester skjedde også i Vest-Virginia, Kentucky, Colorado og North Carolina.»

Denne bølgen av kamper har intensivert nå på nyåret – i USA, på tvers av hele Nord-Amerika, og over hele verden. I Los Angeles gikk titusenvis av lærere ut i streik i forrige måned. Sytti tusen arbeidere på bilfabrikker i Matamoros i Mexico lanserte en stor streik som allerede forpurrer bilproduksjonen i USA, og som sprer seg til andre deler av arbeiderklassen.

Og dette er bare begynnelsen.

Siden knusingen av PATCO-streiken i 1981 har den amerikanske styringsklassen presidert over tiår med avindustrialisering, masseoppsigelser og lønnings- and rettighetsinnrømmelser. Fagforeningene har samarbeidet i implementeringen av alle disse tiltakene, solgt ut hver kamp, godkjent hver fabrikknedleggelse, og kalt hvert nederlag en seier.

Dette har resultert i den mest dramatiske oppad-omfordelingen av rikdom i amerikansk historie.

Bare tre personer i USA kontrollerer like mye formue som den nederste halvdelen av samfunnet. I de ti årene siden finanskrisen i 2008 har antallet milliardærer nesten blitt doblet. Annenhver dag blir en ny milliardær skapt.

I løpet av det forrige året økte formuene til verdens milliardærer med $ 2,5 milliarder dagen, mens samlet formue for den fattigste halvdelen av menneskeheten falt med svimlende 11 prosent.

Ingen steder innen det politiske etablissementet er det noe som helst uttrykk for de sosiale og politiske interesser til samfunnets store flertall. Trumps ytrehøyrepolitik er stadig mer basert på det sentrale karaktertrekket til enhver fascistisk bevegelse: det eksplisitte hatet mot sosialisme.

Det demokratiske partiet sentrerer for sin del sin politikk på avvisningen av enhver appell til arbeiderklassen. Partiet har istedet forsøkt å skape en «populistisk» bevegelse rundt en sammensmelting av rasemessige og kulturelle identiteter, basert på fiksjonen om at det grunnleggende sosiale skillet ikke er klasse, men rase og kjønn. Dette er politikken til den øvre middelklassen, som konkurrerer om maktposisjoner og privilegier, innordnet med dominerende deler av finansoligarkiet og militæretterretningssapparatet.

I et forsøk på politisk kloroformering har demokratene opphøyet en håndfull figurer – som senator Bernie Sanders og kongresskvinnen Alexandria Ocasio-Cortez – som har som oppgave å gi en venstreglans til et høyreorientert parti.

I deres svar på Trumps ‘SOTU’-tale klargjorde imidlertid begge at de faktisk ikke er sosialister. Spurt om «sosialisme» er en «vinnende melding», erklærte Ocasio-Cortez: «I siste instans handler det ikke om en ‘isme’. Og jeg mener det er nettopp dét presidenten prøver å gjøre. Han prøver å feilkarakterisere, innramme, assosiere.»

I sitt 27-minutter-lange svar på Trumps tale nektet Sanders å anvende begrepet sosialisme, bortsett fra i en nedsettende sammenheng der han beklaget at USA har «sosialisme for de rike».

New York Times-spaltisten Paul Krugman, en apologet for demokratene, kommenterte Trumps påkalling av «den sosialistiske trusselen», der han erklærte: «Høyreorienterte medier vil portrettere enhver som demokratene måtte nominerer for president som Leo Trotskijs gjenkomst,» og la til: «La oss bare håpe at resten av media rapporterer den rene lille hemmeligheten om amerikansk sosialisme, som er at den er ikke radikal i det hele tatt.»

Her har Krugman rett. Sanders og Ocasio-Cortez er ikke «radikale i det hele tatt», og langt mindre faktiske sosialister.

For hundre og sytti år siden, ved den moderne sosialistbevegelsens fødsel, forklarte Karl Marx og Friedrich Engels i Det kommunistiske manifest at «det er på tide at kommunistene åpent, overfor hele verden, offentliggjøre sine synspunkter, sine mål, sine tendenser, og møter denne barnefortellingen om kommunismens spøkelse med partiets eget manifest.»

Nå, når nettopp dette «kommunismens spøkelse» hjemsøker styringsklassen, må sosialister si klart hva de står for. Sosialister krever ikke noen få reformer, det er umulig under kapitalismen, men beslagleggelsen av styringsklassens rikdom og den totale omorganiseringen av samfunnet. Vi kaller for omdanningen av de store foretakene til leveranseorganisasjoner av offentlige varer og tjenester, demokratisk kontrollert av arbeiderklassen, for å sikre alles grunnleggende sosiale rett til tilgang til helsevesen og utdanning, en godt betalt jobb og en trygg pensjon.

Det er en objektiv logikk i utviklingen av klassekampen. Kampene på individuelle arbeidsplasser og i lokalsamfunn bringer arbeidere inn i stadig mer direkte konflikt med antiarbeiderklasse- fagforeninger, hvilket krever etableringen av uavhengige fabrikk- og arbeidsplasskomitéer for å forene bredere seksjoner av arbeiderklassen.

På lørdag holdt Styringskomitéen for Koalisjonen av grunnplankomitéer og WSWS Autoworker Newsletter en demonstrasjon i opposisjon mot General Motors’ og andre bilkonserns oppsigelser av tusenvis av arbeidere. Det var et kritisk skritt i organiseringen av arbeiderklassen, uavhengig av fagforeningene, mot foretaks- og finanselitens diktater.

Utviklingen av arbeiderklassens kamper vil forøvrig anta en stadig mer eksplisitt antikapitalistisk orientering og sosialistisk karakter. Som Trump og hele styringsklassen frykter, er arbeiderklassekampens logikk i retning av en generalstreik, som vil reise spørsmålet om politisk makt og omorganiseringen av samfunnet på grunnlag av sosiale behov, ikke privatprofitt.

Det politiske programmet som representerer arbeiderklassens interesser er sosialisme. Realiseringen av dette programmet krever byggingen av et politisk lederskap. Socialist Equality Party, sammen med søsterpartiene i Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale [ICFI], er i fronten for kampen for å bevæpne den objektive arbeiderklassebevegelsen med en kompromissløs revolusjonær strategi og et sosialistisk perspektiv.