Titusenvis av arbeidere gikk til streikeaksjoner i Belgia i går, blant voksende sinne mot lave lønninger pålagt av statsdrevne forhandlinger som involverer businessgrupper og fagforbundene. Streiken, kalt av arbeidere i både offentlig og privat sektor, er del av det brede internasjonale oppsvinget av arbeidere som streiker og protesterer over hele Europa, og internasjonalt.

Streikeaksjonene i Belgia begynte klokka 22:00 på tirsdag kveld. Under oppløpet til streiken annonserte pressen at det nasjonale trikk- og bussnettet ville være helt, eller nesten helt stoppet. I tråd med et juridisk minimum var halvparten av det regulære antallet togavganger planlagt å opereres.

Både Antwerpen havn og havna i Gent var forventet å bli sterkt påvirket av streiken.

Et stort antall lærere i offentlige skoler var forventet å streike, selv om utdanningsfagforbundene hadde nektet å melde noen offentlig bekjentgjøring om streikeaksjoner. Renovasjon var rapportert å bli kansellert, akkurat som deler av posttjenesten. Administrativt ansatte på sykehus og i brannvesenet gikk også til streik.

Skeyes, det nasjonale flygelederagenturet, kunngjorde på tirsdag at de ikke ville tillate flytrafikk mellom klokka 22:00 tirsdag og klokka 10:00 onsdag fordi «det er ingen sikkerhet angående antallet ansatte som bemanner et begrenset antall viktige poster». Brüssels flyplass South Charleroi skulle stenges. Flyselskapet TUI Fly annonserte at de ville bli tvunget til å omdirigere alle flyvninger til nærliggende internasjonale flyplasser i Frankrike, Tyskland og Nederland.

Det voksende raseriet mot lave lønninger og dårlige arbeidsvilkår i Belgia kommer samtidig med økende opposisjon i arbeiderklassen internasjonalt, etter mer enn 10 år med intensiverte angrep på lønninger, arbeidsplasser og sosiale betingelser.

I Berlin var det forventet at ca. 70.000 lærere, barnepassere, sosialarbeidere og andre ansatte i offentlig sektor skulle delta i en én-dags-streik på onsdag. I Roma rapporterte lokale medier at opptil 200.000 deltok i en demonstrasjon sist lørdag, som reflekterte brennende raseri over arbeidsledighet og innstramminger som håndheves av EU og den italienske regjeringen.

Over grensa i Frankrike har tusenvis av arbeidere deltatt i ukentlige «gul vest»-protester siden november, mot president Macrons innstramminger og voksende sosial ulikhet. De har nylig fått tilslutning av «røde penner»-lærere, som opponerer mot angrep på den offentlige utdanningen.

Samtidig utvides streiken til bildel-arbeidere i Matamoros i Mexico langs den amerikanske grensa, og lærer-streiker pågår i USA og i flere land på tvers av Afrika.

Arbeiderklassen har overveldende sosial makt når den handler kollektivt. Imidlertid har arrangørene av den belgiske streiken – de tre nasjonale fagforbundene – ikke kalt for tiltakene for å mobilisere arbeiderklassens styrke mot lønns- og sosialkutt. Snarere søker de å opprettholde kontrollen over det dype raseriet i arbeiderklassen, og slipper ut damp gjennom den begrensede én-dags-aksjonen for å tillate regjeringen å fortsette angrepene.

Fagforbundene følte seg tvunget til å kalle for streiken i januar, etter at forhandlinger mellom fagforbund og arbeidsgiverforeninger brøt sammen over de nasjonale lønnsøkningene for 2019 og 2020.

Under det reaksjonære og pro-business-systemet som ble opprettet av alle de store belgiske partiene og fagforbundene i 1996 er de nasjonale lønnsøkningene avkortet til et nivå fastsatt av Det nasjonale økonomiske råd. Sistnevnte publiserer en beregning for hvilke lønnsøkninger som er akseptable for ikke å tape «konkurranseevne» overfor Belgias naboer – eksplisitt, med Frankrike og Tyskland. I desember fastsatte rådet maksimalt 0,8 prosent, mens fagforbundene hevder at de vil ha en økning på 1,5 prosent.

Fagforbundene støtter fullt ut det nasjonalistiske og antiarbeiderklasse-rammeverket for å redusere arbeidernes lønninger i et ‘kappløp mot bunnen’ med sine brødre og søstre i Frankrike, Tyskland og internasjonalt. De har faste plasser i arbeidsgiverforeningens «Gruppe av 10», som bestemmer hvilken grense som skal settes på lønnsøkninger.

Det faktum at de ble tvunget til å kalle onsdagens streik er et uttrykk for deres akutte bevissthet om den voksende opposisjonen i arbeiderklassen, som de forsøker å forhindre fra å gi seg uavhengig uttrykk utenfor deres kontroll, og fra å koble seg sammen med arbeidere internasjonalt – som er det eneste grunnlaget for at en vellykket kamp kan bli ført.

Som en indikasjon på voksende levekostnader og utviklingen av ulikhet uttalte en pensjonist som deltok i «gul vest»-protster i Brüssel i forrige måned til RTBF-news at hans pensjon var på € 1.350 i måneden [NOK 13.177]. «Jeg mottar pensjonen den 23. i hver måned. Det er nå den 8. og etter at jeg har betalt forsikring, leie, energi og regninger – som er på € 150 [NOK 1.464] – sitter jeg igjen med bare € 200 [NOK 1.952] til levekostnader.»

Jernbanearbeidere har gjennomført en rekke spontanstreiker det siste året, deriblant en i juni i Welkenraedt. Den gangen fortalte fagforeningsrepresentanten Laurent Brock til RTBF at streiken kunne spre seg, men «det er veldig vanskelig å si ... Det kan finne sted hvor som helst, når som helst. Togførerene er ikke tilfredse i det hele tatt.»

Ulikhet har blitt ytterligere forverret av brutale innstrammingstiltak pålagt av den høyreorienterte belgiske regjeringen under ledelse av Charles Michel fra 2016 til 2017, som fortsatte angrepene ført av hans forgjenger Elio Di Rupo fra Sosialistpartiet.

Michel-regjeringens tiltak inkluderte opphevelsen av den standard 38-timers arbeidsuka, ved å endre metoden for tellingen av arbeidstimer, fra hver fjortende dag til en årlig total; og kuttingen av den maksimale lønnsøkningen som kan forhandles hvert år. Regjeringen har også knyttet pensjoner mer direkte til antall arbeidstimer over livsløpet, i forberedelse på å få hevet pensjonsalderen fra 65 til 67.

Disse kuttene har blitt ført frem med fagforbundenes billigelser. De har tidligere kalt nasjonale én-dags-streiker som onsdagens streik, som respons på sosialkutt blant annet i 2011 og 2014, mens de straks etterpå fortsatte å planlegge og forhandle kuttene med regjeringen.

Mens Sosialistparti i opposisjon har erklært sin støtte til dagens streik, utførte det tilsvarende brutale innsparinger da de var på post under Di Rupo fra 2011 til 2014. Di Rupo krevde hevingen av pensjonsalderen og bemerket at når Belgias pensjonsordning ble etablert i det 20. århundre var forventet levetid bare 62 år. «Hvert år øker forventet livsalder med to måneder,» klagde han.

I Belgia som i alle land er det kritiske spørsmålet som konfronterer arbeidere i kamp, å ta kampen ut av fagforeningenes hender. Arbeiderne trenger uavhengige grunnplankomitéer for å føre sine kamper, og å forene dem med lignende streiker og protester som deres klassebrødre og -søstre i andre land fører.