For 40 år siden denne uka veltet Den iranske revolusjonen shahens diktatur – det tyrannisk regimet som ble installert i et USA-orkestrert militærkupp i 1953, som i et kvart århundre fungerte som en krumtapp for amerikansk imperialistisk vold og intrige i Midtøsten og på tvers av Eurasia.
Det folkelige opprøret som feide vekk regimet til shah Mohammad Reza Pahlavi, hans hoff, hans kapitalistkamerater og SAVAK-torturister til historiens søppelhaug, var kulmineringen av et år med eskalerende masseprotester og streiker. Brede deler av arbeiderklassen, urbane fattige og middelklassen deltok i kampen mot shahens monarkiske diktatur. Men det var Irans oljearbeideres streik som brakk nakken på hans USA-sponsede eneveldige regime.
Parallellene mellom Iran av 1979 og Russland av 1917 var slående og ble mye kommentert, selv i kapitalistiske media den gangen. I etterdønningene av shahens omveltning ble det revolusjonære oppsvinget utvidet og utdypet. Men mens arbeidere okkuperte fabrikker og bygde nye kamporganisasjoner på arbeidsplassene og landsbybeboere grep landområder fra fraværende landeiere, gikk ikke makten over i hendene på en regjering av arbeidere med støtte fra de urbane fattige og de rurale sliterne.
I stedet – om enn ikke uten voldsomme sjokk, og bare gjennom den brutale undertrykkingen av venstresiden og alle former for uavhengig arbeiderklasseorganisering – konsoliderte i løpet av de neste tre årene et nytt kapitalistregime sitt grep om makten.
Dette regimet skulle bli forankret i basarhandlerne og andre tradisjonelle deler av det iranske borgerskapet, som foraktet monopoliseringen av Irans voksende oljeformue av shahen, hans medsammensvorne og imperialismen. Politisk ble det ledet av en heterodoks del av presteskapet som anvendte sjia-populistiske appeller til å tøyle og utnytte, for deretter politisk å avvæpne og undertrykke det antiimperialistiske oppsvinget. Som vokterne av borgerlig eiendom var sjia-presteskapet i stand til å sikre seg en opphøyet posisjon innen Den islamske republikkens politiske institusjoner, som eksemplifisert av ayatollah Khomeinis stilling som Øverste leder til hans død i 1989, og ayatollah Khamenei hele tiden siden.
Det stalinistiske Tudeh-partiets kontrarevolusjonære rolle
Det er det stalinistiske Tudeh-partiet og stalinistisk politikk som er hovedansvarlig for den tragiske avsporingen av Den iranske revolusjonen.
Det er en lang og dyp sammenheng mellom den iranske arbeiderklassen og revolusjonær sosialisme, som strekker seg tilbake til det første tiåret av det 20. århundre da migrerende iranske arbeidere ansatt ved oljefeltene og i andre bransjer i Sør-Russland ble politisert av Bolsjevik-partiets kadre.
Ved slutten av Den andre verdenskrigen oppstod Tudeh-partiet som Irans første politiske masseparti, som anfører av en militant fagforeningsbevegelse som omfavnet hundretusenvis av arbeidere, og som en potensiell maktkandidat. Tudeh-partiet var imidlertid henfallen til den mensjevik-stalinistiske to-trinns-«teorien» for revolusjon og underordnet systematisk arbeiderklassen til borgerskapets angivelig «progressive fløy», og bidro derved til å skape de politiske betingelsene for det CIA-regisserte kuppet som i 1953 etablerte shahens eneveldige regime.
I eksil forflyttet ledelsen av Tudeh-partiet seg ytterligere til høyre og søkte å alliere seg med avhoppere fra shahens regime, deriblant samme generalen som hadde tilsynet med den brutale undertrykkingen av partiet etter 1953-kuppet. Etter å ha forlatt ethvert seriøst forsøk på å nå den iranske arbeiderklassen ble stalinistene tatt på senga av eksplosjonen av massemotstand mot shahens regime i 1978.
Deretter innordnet de seg bak Khomeini, hyllet ham som leder av den «nasjonale demokratiske revolusjonen», og stilte på andre måter den innflytelsen som Tudeh-partiet enda hadde, særlig blant en seksjon av industriarbeidere, til det iranske borgerskapets disposisjon. Nourredin Kianouri, generalsekretæren for Tudeh-partiet, erklærte notorisk i desember 1979 stalinistenes samarbeid med Khomeini-regimet som «strategisk», fordi «sjia-ismen er en revolusjonær og progressiv ideologi som vi aldri kommer til å støte på som en blokkering på vår vei til sosialisme.»
En vesentlig supplerende rolle i forvirringen av sosialistisk-inspirert ungdom ble spilt av ulike væpnede geriljagrupper som dukket opp tidlig på 1970-tallet, tildels som en reaksjon mot Tudeh-partiets høyreorienterte politikk. Basert på en eklektisk blanding av stalinisme, maoisme, che-guevarisme, tredje-verden-isme og i noen tilfeller «islamsk sosialisme», fungerte grupper som Folkets Fedayeen og Folkets Mujahedin til å stenge sosialistisk innstilt ungdom ute fra arbeiderklassen og fostret illusjoner om sjia-presteskapets og det iranske borgerskapets revolusjonære kapasiteter og antiimperialisme.
For amerikansk imperialisme var Den iranske revolusjonen et slag til kroppen. Bare 14 måneder før omveltingen av shahen hadde den amerikanske presidenten Jimmy Carter feiret hans regime som «ei øy av stabilitet».
Washingtons overordnede bekymring og frykt i kjølvannet av omveltingen av Påfugl-tronen var imidlertid at det antiimperialistiske oppsvinget skulle kulminere i sosialistisk revolusjon eller, slik det ble sett gjennom prismet av amerikansk kaldkrigsideologi, at Tudeh-partiet skulle komme til makten. USA, sammen med Storbritannia og Frankrike – der Khomeini, en eksilant siden 1965, hadde tilbrakt de siste månedene før Revolusjonen – signaliserte at de var beredte til å samarbeide med ayatollahen og den midlertige regjeringen han utnevnte i februar 1979.
Om relasjonene snart surnet var det fordi Washington forlangte at Teheran helt og holdent måtte underordne seg USAs strategiske mål. Ikke bare gikk dette på tvers av interessene til den dominerende delen av det iranske borgerskapet som Khomeini talte på vegne av, men ayatollahen erkjente at en hvilken som helst iransk regjering som ble sett å føye seg etter Washington, snart ville komme i en frontalkonflikt med de revolterende massene.
Khomeini anvendte den amerikanske ambassadeokkupasjonen i november 1979 («gisselkrisen») til å kjøre Mehdi Bazargan – hans første valg til statsminister – og andre deler av den tradisjonelle borgerlige opposisjonen mot shahen ut på sidelinja, som ivret etter å gjenopprette et nært samarbeid med Washington, og på andre måter konsist å få brakt revolusjonen til opphør.
Dette var imidlertid bare de innledende trinnene for Khomeini-regimets dreining imot de ayatollahen, hans nærmeste supportere nå organisert i Det islamske republikanske partiet, og det iranske borgerskapet betraktet som hovedtrusselen – arbeiderklassen og venstresiden. Med støtte fra stalinistene i Tudeh-partiet – inntil de også ble målrettet – undertrykte Irans «revolusjonære» regjering med økende vold og pågåenhet alle former for arbeiderklassens egenuttrykk og venstreorienterte kritikk, med den begrunnelsen at det undergravde «nasjonal enhet» og styrket imperialismen.
Khomeini-regimet skulle på samme måte komme til å anvende den åtte-årige Iran-Irak-krigen, der anslagsvis 1 million iranere og opptil en halv million irakere døde, som påskudd for en bredt anlagt undertrykking, og som en mekanisme for å ofre de revolusjonære aspirasjonene og energien galvanisert av det antiimperialistiske oppsvinget som veltet shahen, i en reaksjonær krig.
Tilnærmingen til imperialismen og pre-markeds-«reformer»
Kort før sin død og under betingelser der Washington truet med å anvende Iran-Irak-krigen som påskudd for å angripe Den islamske republikken, beordret Khomeini en brå kursendring. Den islamske republikken forlot sitt krav om krigsreparasjoner fra Irak, og reorienterte seg i retning av å søke tilnærming [‘rapprochement’] til imperialismen. Under Khomeinis utpekte etterfølgere Den øverste leder ayatollah Khamenei og president Rafsanjani, forflyttet Iran seg raskt til å pålegge IMFs «strukturtilpasnings»-politikk, herunder privatisering, deregulering og nedskjæringer i sosialutgifter, med det uttrykte målet å fornye nære økonomiske bånd med europeisk, og om mulig, amerikansk kapital.
Siden 1989 og under presidenter støttet av alle de viktigste fraksjonene av Den islamske republikkets politiske elite, fra «konservative» og «prinsippalister» til «reformistiske», har Irans regjering, i «pro-markeds-reformenes» navn, systematisk demontert de sosiale innrømmelsene innvilget arbeiderklassen og de rurale og urbane fattige på revolusjonens høydepunkter. Dette gjelder for regjeringer ledet av den populistiske Mahmoud Ahmadinejad, ikke mindre enn de ledet av Rafsanjani, «reformatoren» Khatami, eller Hasan Rouhani, den innbitte «nyliberaleren» som har vært Irans president siden 2013.
I dag er Iran preget av en voldsom og økende sosial ulikhet, massearbeidsløshet og usikre kontraktsjobber.
Tilsvarende har Den islamske republikkens presteskap-borgerlige regime også på verdensscenen de siste tre tiårene forfulgt en innordning med imperialistmaktene. Og dette inkluderer i vesentlig grad også amerikansk imperialisme, til tross for Washingtons gjentatte avvisninger av Teherans overtyrer og så godt som uopphørlige fiendtlighet, deriblant krigstrusler fra hver eneste president siden Jimmy Carter.
I 2001 tilbød Iran logistisk og politisk støtte til den amerikanske invasjonen av Afghanistan og til Washingtons installering av Hamid Karzai som landets marionettepresident. Samtidig som USA forberedte seg på å invadere Irak i 2003 innledet Iran hemmelige samtaler med Bush-administrasjonen. Kort tid etter at amerikanske tropper okkuperte Bagdad tilbød Teheran å underordne seg amerikanske strategiske interesser over hele linja, blant annet ved å godkjenne Israel, kutte all bistand til Hamas og tvinge Hizbollah til å avvæpne, dersom USA bare ville forplikte seg til å droppe sin politikk for regimeendring.
Obama innførte brutale økonomiske sanksjoner mot Iran og truet landet gjentatte ganger med angrep. Deretter valgte han i 2015 og 2016 å slutte den første signifikante amerikansk-iranske diplomatiske avtalen siden 1979-revolusjonen, og sa seg enig om å dempe amerikanske sanksjoner mot Teheran, i bytte mot at landet skulle demontere mye av sitt sivile atomprogram.
Som World Socialist Web Site forklarte den gangen lå de to rovgriske beregninger bak Obamas skifte: en fullskala-konfrontasjon med Teheran ville gå på tvers av Washingtons militærstrategiske offensiver mot sine mer substansielle motstandere, Russland og Kina; og, gjenåpningen av Iran for europeiske og amerikanske investeringer ville by nye muligheter til å utnytte sprekkdannelsene i Irans presteskap-borgerlige elite, deriblant den betydelige fraksjonen som ivrer etter et partnerskap med Washington, til å «snu» eller «flippe» Iran om til en underordnet USA-alliert.
WSWS advarte også for at Irans atomtraktat ikke var verdt papiret den var skrevet på: Washington ville bryte den så snart de ville føle det fordelaktig.
Trump har selvfølgelig gjort nettopp det, og innført – med en aggressiv handling så godt som krig – en ensidig global embargo på handel med Iran, med det uttrykkelige målet å krasje landets økonomi.
Samtidig har den iranske arbeiderklassen gitt beskjed om at den er fast bestemt på å sette en stopper for år med innstramminger. Den vil heller ikke akseptere styringselitens uendelige tiltak for å få den til å bære, og bære alene, den fulle byrden av Washingtons rovangrep på Iran.
De siste årene har sett en bølge av arbeiderprotester og streiker mot privatisering, lave og ubetalte lønninger, arbeidsplassreduksjoner og falleferdige offentlige tjenester. 2018 begynte med masseprotester mot fattigdom og sosial ulikhet, noen voldelige, ledet av arbeidsløs ungdom i de regionale små og større byene som lenge hadde gitt regimet en viktig del av sitt folkelige grunnlag. Teherans reaksjon var brutal undertrykking og en strøm av hets, som hadde til hensikt å sverte protestene som en regimeendringsoperasjon av utenlandsk opprinnelse og oppildning.
Likevel har sosial opposisjon fortsatt å vokse, med lærere, lastebilsjåfører, gruvearbeidere, stålarbeidere og andre deler av arbeiderklassen som har mønstret streiker det siste året, konfrontert med arrestasjoner og politivold. Som en indikasjon på regimets frykt for de voksende protestene, sendte Irans statsfjernsyn i forrige måned de voldsfremtvungne tilståelsene fra aktivister som var involvert i den langvarige streiken til 4.000 arbeidere ved Haft-Tapeh-sukkerrørskomplekset, der de var nødet til å si at de hadde jobbet på befaling av utenlandske «kommunister».
Det som manifesteres er at under betingelsene av kapitalistisk sammenbrudd og den påfølgende økningen av imperialistisk aggresjon, reduseres det iranske borgerskapets spillerom raskt for balansering og manøvrering mellom imperialismen og arbeiderklassen, og hever Den islamske republikkens krise til et kvalitativt nytt nivå.
Arbeidere i USA og rundt om i verden må opponere standhaftig mot Washingtons økonomiske krig og forberedelser for et militært angrep på Iran. Opposisjon mot imperialistisk aggresjon mot Iran fordrer imidlertid ikke å by en snutt av politisk støtte til det iranske borgerskapet og dets islamske republikk, og langt mindre å unnskylde dem. Tvert imot er det eneste levedyktige grunnlaget for opposisjon mot imperialisme i Iran, og rundt om i verden, arbeiderklassen.
Det kritiske spørsmålet er å bevæpne den iranske arbeiderklassens voksende bevegelse med den trotskistiske strategien om Permanent Revolusjon: å orientere seg til, og politisk forberede mobiliseringen av arbeiderklassen i kampen for arbeidernes makt, og for foreningen av arbeidere og undertrykte slitere i Midtøsten – iranske, arabiske, kurdiske, tyrkiske og israelske – med den voksende bevegelsen av arbeiderklassen i Europa og Nord-Amerika, mot imperialisme og krig.
Den iranske arbeiderklassen må trekke de bitre lærdommene av 1979-revolusjonen. I land som er historisk undertrykt av imperialismen kan ingen av massenes brennende sosiale problemer – fra ekte selvstendighet, separeringen av kirke fra staten, etableringen av ekte likestilling mellom alle nasjonaliteter, og frihet fra religiøs og etnisk-basert diskriminering, sikringen av sosiale rettigheter og sosial likhet for alle – løses uten at arbeiderklassen konstituerer seg som en uavhengig politisk maktfaktor, i opposisjon til imperialismen og alle borgerskapets fraksjoner, og samler sliterne bak seg i kampen for en sosialistisk arbeiderrepublikk.