Konferansen i Warszawa denne uka, med den amerikanske og den polske regjeringen som felles vertskap, som ble holdt under det falske banneret av å arbeide for å «Promotere en fremtid for fred og sikkerhet i Midtøsten», har brakt for dagen den enorme og overhengende trusselen for at amerikansk imperialisme forbereder å dra menneskeheten inn i nok en krig, og potensielt en verdenskatastrofal en.
Under opptakten til konferansen ga Israels statsminister Benjamin Netanyahu, den eneste prominente regjeringssjefen som fløy til Polen for arrangementet, et intervju i Warszawa der han erklærte at betydningen av konferansen var at den involverte «et åpent møte med representanter for ledende arabiske land som setter seg sammen med Israel, for å fremme den felles interessen for krig mot Iran.»
Transkripsjonen av denne krigerske erklæringen ble deretter postet på den israelske statsministerens twitter-konto. Deretter ble den, tilsynelatende som resultat av politisk press fra arrangementets amerikanske og polske sponsorer, endret til å si «for å fremme den felles interesse for å bekjempe Iran».
Mye av media behandlet Netanyahus opprinnelige uttalelse som en sleiv og en blunder. Det var den slett ikke. Den israelske statsministeren beskrev de reelle målene for konferansen i Warszawa i rene ord, fordi det passet hans egne politiske interesser der han konfronterer et valg om to måneder, samtidig som han står midt i voksende korrupsjonsskandaler og derfor ivrer etter å samle sin høyreorienterte velgerbase.
Israel og de reaksjonære monarkistiske diktaturene i Persiagulfen, som var godt representert ved Warszawa-samlingen, utgjør de to bærebjelkene i den antiiranske aksen som blir smidd av Trump-administrasjonen.
Forsøket fra offisielle amerikanske og polske representanter på å maskere det reelle formålet med konferansen med snakk om «fred» og «sikkerhet» var farsepreget. Polske embetsrepresentanter insisterte på at møtet ikke gjaldt noe enkeltland, men heller «horisontale anliggender» som konfronterer regionen, som våpenspredning, terrorisme, krig, osv. Som det skulle viste seg, ble imidlertid Iran funnet å være roten til hvert og ett av disse problemene.
USAs visepresident Mike Pence leverte en hellig preken, der han fordømte Teheran for både å true med «nok et Holocaust» og for å forsøke å gjenskape Det persiske imperiet ved å åpne opp en «korridor av innflytelse» gjennom Irak, Syria og Libanon.
Pence, som pepret sin tale med bibelske referanser og hevdet at tro og Gud ville bringe fred til Midtøsten, beskrev Iran som «den ledende statssponsor av terrorisme, og den staten som sår den største skaden og den størst uenigheten over hele regionen som vi samles om her i dag».
Dette uttrykket «ledende statssponsor av terrorisme» har blitt gjentatt ad nauseum av amerikanske embetsrepresentanter, uten forsøk på å underbygge påstanden med fakta eller bevis. Dette fra en regjering som pøste ut milliarder av dollar til finansieringen av terroristkriger av al-Qaida-tilknyttede militser i sin søken etter regimeendring både i Libya og Irak.
Akkurat mens Warszawa-konferansen fant sted krevde en terroristisk selvmordsbombing i Iran livene til 27 medlemmer av landets Revolusjonsgarde, på deres vei hjem fra utplassering ved landets grense med Pakistan. En dyster al-Qaida-tilknyttet gruppe med bånd til Saudi-Arabia, Washingtons hovedallierte i den arabiske verden, hevdet ansvar for angrepet.
Hva angår «staten som sår den største skaden og den størst uenigheten», kan noen hevde med et glatt ansikt at Washington, som i et kvart århundre har ført endeløse og ruinerende kriger i regionen, som har rasert hele samfunn til grunnen og etterlatt millioner døde, kvestede og fordrevne, har noen tett konkurranse om den tittelen?
Det mest skurrende elementet i Pences tale var imidlertid rettet mot Washingtons engang NATO-allierte, for ikke å trå den amerikanske linja i forholdet til Iran. Den amerikanske visepresidenten forlangte at Tyskland, Frankrike og Storbritannia, alle underskrivere på Irans atomkonvensjon fra 2015, skal følge Washingtons ledelse i å rive opp avtalen og pålegge en økonomisk blokade, som er så godt som en krigshandling.
Bortsett fra Storbritannia sendte ingen av de europeiske maktene så mye som en utenriksminister til Warszawa-samlingen, som ble korrekt vurdert å være en USA-sponset samling for krig mot Iran. EUs utenrikspolitiske sjef Federica Mogherini, som deltok i forhandlingene om Irans nukleæroverenskomst, avsto også fra å delta.
Pence anklaget «noen av våre ledende europeiske partnere» for å prøve å «bryte amerikanske sanksjoner mot Irans morderiske revolusjonære regime». Han henviste til en finansmekanisme introdusert av Storbritannia, Tyskland og Frankrike for å tillate barterhandel mellom europeiske foretak og Iran uten direkte økonomiske transaksjoner eller bruk av amerikanske dollar, for å omgå bredt anlagte amerikanske utenom-territoriale sanksjoner. Tiltaket ble truffet i et forsøk på å opprettholde Irans atomavtale og forhindre at Teheran skulle avstå fra den, konfrontert med opphevingen av alle sanksjonslettelsene den skulle innebære.
Den amerikanske visepresidenten forlangte at de europeiske maktene «står med oss» ved å tilintetgjøre nukleæroverenskomsten og, antagelig, forberede seg på krig mot Iran. I en bekreftelse på at Iran var i samsvar med atomavtalen erklærte Pence at problemet ikke angikk samsvar, men at selve avtalen var uønsket.
Amerikansk imperialisme har aldri tilgitt de iranske massene av arbeidere og fattige for deres 1979-revolusjon som veltet det USA-støttede diktaturet til shahen, krumtappen for USAs dominans i regionen. Mens den revolusjonen ble forrådt av det borgerlige-teokratiske regimet etablert under ayatollah Khomeini, har Washington nektet å godta noe mindre enn regimeskifte og gjenopprettingen av et amerikansk marionettediktatur.
Pence advarte i sin Warszawa-tale for at ethvert forsøk på å omgå USAs sanksjonsregime ville «skape enda mer avstand mellom Europa og USA».
Under oppløpet til den amerikanske invasjonen av Irak i 2003 latterliggjorde forsvarsminister Donald Rumsfeld Tysklands og Frankrikes opposisjon mot den kriminelle aggresjonskrigen ved å referere til disse landene som det «gamle Europa» og lovpriste støtten til amerikansk imperialisme fra et «nytt Europa», bestående av de østeuropeiske regimene, og da hovedsakelig Polen.
Polen har ikke spilt noen særlig avgjørende rolle i Midtøsten, men landets sponsing av Iran-krigskonferansen gjenoppretter dette tidligere budet om å sette et «nytt» opp mot et «gammelt» Europa.
Warszawas støtte til det antiiranske korstoget er knyttet opp med landets høyreorienterte regjerings eget bud for å sikre en permanent amerikansk militær tilstedeværelse i Polen, som et antatt bolverk mot enhver trussel fra Russland. Den polske presidenten Andrzej Duda proklamerte på en pressekonferanse i Det hvite hus i september i fjor sin regjerings ønske om å opprette et «Fort Trump» på polsk grunn.
Den virulente antiiranske retorikken sprøytet ut under Warszawa-konferansen for «fred» og «sikkerhet» ble matchet av en tirade mot Russland, avlevert av USAs utenriksminister Mike Pompeo som kombinerte sin deltakelse på konferansen med en opptreden sammen med tropper på manøvrer i Polen.
Pompeo påkalte sin militærkarriere som tanksoffiser i Tyskland under Den kalde krigen, og erklærte at mens den gangen ble Tysklands Fulda Gap sett som konfrontasjonsstedet for en hypotetisk sovjetisk invasjon i Vest-Europa, så okkuperer Polen nå en tilsvarende posisjon på grunn av «russisk aggresjon».
I dag er Washingtons bud for å sette opp de høyreorienterte regimene av det «nye Europa» opp mot sine engang allierte i det «gamle Europa», ikke bare knyttet til et potensielt blodbad i Iran, men med forberedelsene for en ny verdenskrig. Amerikansk imperialisme er fast bestemt på å hevde sitt hegemoni over Iran, Midtøsten, Sentral-Asia og Venezuela for å etablere sin uutfordrede kontroll over verdens energibeholdninger, for derved å ha anledning til å nekte tilgangen for sin viktigste globale rival, Kina.
Warszawa-konferansen, for alle dens farsepregede aspekter og overopphetede retorikk, har et dødelig seriøst innhold. Den utgjør et knutepunkt i pådrivet mot en tredje verdenskrig mellom verdens største atommakter.