Den 55. Sikkerhetskonferansen i München [‘Munich Security Conference’], som begynte i går, har blitt overskygget av stigende konflikter mellom stormaktene. Konferansen vil domineres av USAs og landets alliertes forberedelser for krig med Russland og Kina, men den vil også være påvirket av økende spenninger mellom de vestlige allierte.
München Sikkerhetsrapport 2019 [‘Munich Security Report’], utgitt av konferansearrangørene ved begynnelsen av uka, er et skremmende dokument. Rapporten antar at et sammenstøt mellom de store atomvåpenbestykkede maktene er så godt som uunngåelig. Den er mindre opptatt av spørsmålet om hvordan man kan unngå den katastrofen, og fokuserer istedet på hvordan man best kan forberede seg på et slikt sammenstøt, og på hvem som skal plukke opp restene.
I debattene om opprinnelsen til Første verdenskrig har det gjentatte ganger blitt hevdet at stormaktene var søvngjengere som snublet ut i katastrofen. Dette er en utrolig trivialisering av imperialistmaktenes ansvar for krigen. Hvis man imidlertid sammenligner forspillet til Første verdenskrig med de nåværende konfliktene mellom stormaktene, snubler de ikke, men løper med vidt åpne øyne mot avgrunnen.
Munich Security Report 2019 formidler inntrykket av en styringselite som har mistet kontroll over de politiske begivenhetene, og reagerer med gjenopprusting og forberedelser for kriminelle kriger som reiser spørsmålet om menneskehetens overlevelse.
Allerede i forordet til rapporten skriver Wolfgang Ischinger, sjefen for Sikkerhetskonferansen i München: «En ny epoke med stor maktkonkurranse utfolder seg mellom USA, Kina og Russland, ledsaget av et visst lederskapsvakuum i det som har bli kjent som den liberale internasjonale orden. Mens ingen kan si hva fremtidens orden skal bli, blir det etterhvert åpenbart at nye styringsverktøy er nødvendige for å forhindre en situasjon der det ikke vil være mye igjen å plukke opp.»
Som dokumentet går videre til å vise er disse styringsverktøyene hovedsakelig våpen og militær ildkraft for å skremme og ødelegge rivaliserende stater.
Det første kapittelet, «Det Store Spørsmålet: Hvem skal plukke opp restene?» [‘The Great Puzzle: Who will pick up the Pieces?’] siterer fra USAs nye Nasjonale sikkerhetsstrategi [‘National Security Strategy’], som erklærer: «... vi er på vei inn i en epoke med vedvarende stor maktkonkurranse som Vesten, kollektivt sett, er manglende forberedt på.» Washington ser Kina og Russland som sine viktigste rivaler: «Amerikanske strategiske dokumenter har utpekt Kina og Russland som de to viktigste utfordrerne, og mange sentrale administrasjonsrepresentanter har lagt vekt på denne trusseloppfatningen i offentlige taler.»
Fornemmelsen av at Kina har blitt «den mest dynamiske og formidable konkurrenten i moderne historie», deles nå bredt i Washington, fortsetter Munich Security Report. Som bevis refererer rapporten den amerikanske visepresidenten Mike Pence, som anklaget Kina for «å forsøke å forvitre Amerikas militære fordel på land, til sjøs, i luften og i rommet», og advarte: «Vi vil ikke la oss skremme, og vi vil ikke trekke oss.» Munich Security Report 2019 konkluderer med at «Mange leste Pences tale som kunngjøringen av en ny kald krig.»
Med undertittelen «Fra Pax til Crux Americana» fortsetter rapporten med å diskutere i detalj hva Europa må gjøre for å håndheve sine egne interesser i en konflikt som involverer stormaktene. «EU er spesielt dårlig forberedt på en ny epoke med stor maktkonkurranse,» sier rapporten. «Uansett, økende usikkerhet om USAs fremtidige rolle har imidlertid ført til en fornyet diskusjon av Europas ‘strategiske autonomi’.»
For fem år siden anvendte den tyske regjeringen Sikkerhetskonferansen i München til å kunngjøre en slutt på militær tilbakeholdenhet. «Tyskland må være beredt til å engasjere seg i utenriks- og sikkerhetspolitikk tidligere, mer besluttsomt og mer substansielt,» sa utenriksminister Frank-Walter Steinmeier den gangen. «Tyskland er for stort til bare for å kommentere verdenspolitikken fra sidelinjene.»
Siden da har Tyskland og andre europeiske land gjenopprustet og i vesentlig grad økt sine militære utgifter. Men dette er, ifølge ‘Munich Security Conference’-rapporten, ikke på langt nær nok til å oppnå strategisk autonomi og forfølge globale stormaktinteresser uavhengig av USA.
«Det er fortsatt en lang vei å gå for å oppnå hva [EU-kommisjonens president] Jean-Claude Juncker kalte ‘Weltpolitikfähigkeit’ under fjorårets München-sikkerhetskonferanse,» sier rapporten. «Og ‘Weltpolitikfähigkeit’, eller evnen til å spille en meningsfylt rolle i verdenspolitikken, er sårt tiltrengt. Selv om de fleste strategitenkere i Europa er enige om at et sterkt transatlantisk partnerskap vil forbli den beste sikkerhetsgarantien for Europa, vil dette foretrukne alternativet kanskje ikke være tilgjengelig i fremtiden.»
Rapporten kommer nok en gang med en presserende appell om at de europeiske maktene øker sine militære utgifter kraftig: «I lys av den raske endringtakten må europeiske politiske beslutningstakere komme opp med langsiktige strategiske tilnærminger, og tilgjengeliggjøre de nødvendige ressursene dersom Europa skal være mer enn bare andre aktørers ‘teater for seriøs strategisk konkurranse’.»
Midtøsten-konferansen, som fant sted i Warszawa én dag før oppstarten av München-sikkerhetskonferansen, understreket hvor skarp konflikten mellom USA og Europa, og spesielt Tyskland, allerede har blitt. De tyske mediene fordømte konferansen som et forsettelig forsøk på å splitte Europa. «[USAs utenriksminister Mike] Pompeo utnyttet den dypt anlagte fientligheten i Polen og Ungarn mot Brüssel, så vel som friksjonene mellom disse landene og Tyskland, til å drive en kil inn i EU,» klaget Süddeutsche Zeitung.
Konfliktene innen EU intensiveres. Etter måneder med gjensidige nålestikk mellom Paris og Roma, kalte Frankrike hjem sin ambassadør til Italia for første gang siden Andre verdenskrig, fra et grunnleggermedlem av EU og NATO. Den franske presidenten Emmanuel Macron kansellerte også en fellesopptreden med den tyske kansleren Angela Merkel på München-sikkerhetskonferansen. Selv om han berettiget sin beslutning med henvisning til innenrikspolitiske forpliktelser har forholdet mellom Berlin og Paris blitt markant kjøligere i løpet av de senere månedene.
De europeiske maktene reagerer på disse voksende konfliktene ved å akselerere sine respektive pådriv for gjenopprusting. Den britiske forsvarsministeren Gavin Williamson, som åpnet konferansen i går sammen med sitt tyske motstykke Ursula Von der Leyen, holdt på mandag en blodtørstig tale der han kalte for en vesentlig intensivering av britisk militarisme etter Brexit. Storbritannia må være beredt til å «anvende militærmakt til forsvar av våre globale interesser,» sa han.
Sikkerhetskonferansen i München er det største møtet mellom politikere, militærpersonell, representanter for våpenindustrien og militæreksperter i verden. I år var det forventet at mer enn 500 internasjonale gjester ville delta, deriblant 35 stats- og regjeringssjefer, 50 utenriksministre og 30 forsvarsministre.
USA er representert med den største delegasjonen, som ved siden av visepresident Pence også inkluderer House Speaker Nancy Pelosi og president Trumps datter Ivanka og hennes ektemann Jared Kushner. Fra Tyskland deltar kansler Merkel med seks ministre.
Andre anmeldte gjester inkluderer Ukrainas president Petro Poroschenko, den egyptiske diktatoren Abd al-Fattah as-Sisi, den afghanske presidenten Mohammad Ashraf Ghani, Bangladesh’ statsminister Hasina Wajed og emiren av Qatar, Tamim bin Hamad Al Thani. NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg, EUs høyrepresentant for utenrikspolitikk Federica Mogherini, IMF-sjef Christine Lagarde og midlertidig sjef for verdensbanken Kristalina Georgieva, er også i München.
På dette høytstående møtet skal de tilstedeværende tilbringe tre dager i diskusjoner om hvordan å forberede fremtidige kriger, som vil bety død og elendighet for millioner av mennesker. Dette er tilstrekkelig bevis til å bekrefte at det er umulig å forhindre slike konflikter med å appellere til styringsklassens fornuft og samvittighet.
Munich Security Report 2019 inneholder resultatet av en interessant meningsmåling. Spurt hvilket lands makt og innflytelse de trodde utgjorde den største faren for deres eget land, svarte 49 prosent av tyskerne USA, sammenlignet med 30 prosent som sa Russland og 33 prosent som valgte Kina. Resultatet var tilsvarende i Frankrike. Spurt hvem de trodde ville gjøre det rette i verdensanliggender navnga 10 prosent av tyskerne Trump, sammenlignet med 35 prosent som sa Putin og 30 prosent som valgte Xi Jinping. Til og med i USA svarte bare 48 prosent av respondentene Trump, sammenlignet med 39 prosent for Xi og 21 prosent for Putin, som for sin del blir uopphørlig demonisert av mediene.
Disse resultatene indikerer på ingen måte sympati for den russiske og kinesiske presidenten, men de uttrykker den voldsomme opposisjonen blant befolkningene i Tyskland, Frankrike og USA til de egne regjeringenes krigshissingspolitikk. Denne utbredte motstanden mot krig trenger en orientering og et politisk perspektiv. Det kan bare lykkes dersom det baseres på den internasjonale arbeiderklassen, og fremmer et sosialistisk program for å omvelte det kapitalistiske systemet, som er opphav til militarisme og krig.