President Trumps proklamasjon av en nasjonal nødssituasjon på den sørlige amerikanske grensa er et frontalangrep på konstitusjonelle normer og demokratiske rettigheter i Amerika. Det er første gang i amerikansk historie at en president har forsøkt å tilrane seg Kongressens konstitusjonelle eksklusive rett for å bestemme hvordan offentlige midler skal brukes.
Den faktiske teksten i proklamasjonen, publisert av Det hvite hus fredag ettermiddag, bekrefter at Trump søker å oppnå bygningen av en mur langs grensa mellom USA og Mexico primært gjennom det amerikanske militæret og ved hjelp av de enorme ressursene til Pentagon. Etter å ha beskrevet situasjonen ved grensa som at den «truer sentrale nasjonale sikkerhetsinteresser» fordi det er «en vesentlig inngangsportal for kriminelle, gjengmedlemmer og ulovlig narkotika», sier proklamasjonen: «På grunn av alvoret i den nåværende nødssituasjonen er det nødvendig for de væpnede styrker å gi ytterligere støtte for å håndtere krisen.»
Proklamasjonen påberoper seksjon 12302 i tittel 10 av United States Code, en del av en lov fra 1953 som tillater forsvarsministeren å mobilisere opptil en million militære reservister i en periode på opptil 24 måneder. Denne seksjonen har blitt anvendt til å mobilisere reservistene for utplassering til Irak og Afghanistan, og ble påberopt av president George W. Bush etter angrepet den 11. september 2001. Trump søker med andre ord å behandle grensa mellom USA og Mexico som en stor militær slagmark, med innvandrere og flyktninger i rollen som «inntrengere» som truer USA.
Trump påberoper seg også seksjon 2808 av tittel 10, som autoriserer Pentagon til å gjennomføre byggevirksomhet til støtte for militære operasjoner. Dette har tidligere vært forstått som å referere til byggingen av kaserner, festninger, rullebaner, veier, leirer for krigsfanger og andre anlegg påkrevd av militæret under aktive kampoperasjoner. Muren langs grensa mellom USA og Mexico skal kunne behandles som en tilsvarende militær nødvendighet.
Det faktiske direktivet fra Trump til Pentagon-sjefen, i dette tilfellet fungerende forsvarsminister Patrick Shanahan, tillater ham å «beordre så mange enheter eller medlemmer av Beredt Reserve [‘Ready Reserve’] til aktiv tjeneste som forsvarsministeren ... vurderer å være hensiktsmessig.» Ministrene fra departementene forsvar, innenriks og hjemlandssikkerhet [Homeland Security] er dessuten beordret til å «treffe alle nødvendige tiltak ... for å bruke eller støtte bruken av fullmaktene som her påberopes, inkludert om nødvendig, overføring og godkjenning av jurisdiksjon over grenseområder.»
Dette er en vidtrekkende tildeling av fullmakt til Pentagon for det som utgjør den komplette militariseringen av grensa mellom USA og Mexico.
Erklæringen av en nasjonal nødssituasjon tillater presidenten å påberope seg totalt 136 spesifikke lovbestemte fullmakter, hvorav bare 13 krever ytterligere Kongress-handlinger, som betyr at 123 fullmakter er tilgjengelige for den utøvende grein [regjeringen] uten Kongressens tilslutning. Disse fullmaktene spenner fra å suspendere alle lover som regulerer kjemiske og biologiske våpen og til å tillate innkalling av pensjonerte militæroffiserer for beredskapstjeneste.
Denne ordren er et flagrant brudd på Posse Comitatus Act, som forbyr det amerikanske militæret fra å engasjere seg i rettshåndhevelsesoperasjoner innenfor USAs grenser. For å tilsløre denne ulovligheten beskriver Trumps ordre at militæret opererer «for å bistå og støtte aktivitetene til ministeren for hjemlandsikkerhet ved den sørlige grensa».
Mest grunnleggende er at Trumps ordre er i strid med den amerikanske grunnloven. Artikkel I, paragraf 9 i grunnloven § 7 sier blant annet: «Ingen penger skal anvendes av Treasury [finansdepartementet], annet enn som følge av lovbestemte allokeringer ...» Dette språket har alltid vært forstått som at lovgiveren [Kongressen] besitter «pungens makt», og at den utøvende greina (som inkluderer Treasury) kun kan bruke penger som autorisert av Kongressen.
Så sent som i 2014 saksøkte kongressrepublikanere Obama-administrasjonen, da de påstod at midler ble utbetalt under Obamacare-programmet til forsikringsselskaper i form av «kostnadsdelingsreduksjoner» som ikke var bevilget av Kongressen. Selv om Kongressen, som den gangen var kontrollert av demokratene, åpenbart hadde til hensikt å godkjenne betalingene, manglet bestemmelsen som klargjorde det i lovutkastets faktiske språkformulering. De føderale domstolene opprettholdt det republikanske søksmålet og forbød betalingene.
Greg Walden fra Oregon, en republikansk leder i Representantenes hus, erklærte den gangen: «Prinsippet er maktseparasjon, konstitusjonell bemyndigelse for at Kongressen allokerer pengene.» I dag forventes de fleste av Kongressens republikanere å støtte Trumps handling i flagrant avvisning av denne maktseparasjonen.
Kongressens demokratiske ledere kalte Trumps erklæring av en nasjonal nødssituasjon «ulovlig». En fellesuttalelse fra House Speaker Nancy Pelosi og Senatets minoritetsleder Chuck Schumer erklærte: «Presidentens handlinger bryter helt klart Kongressens eksklusive makt over pungen, som våre grunnleggere nedfelte i grunnloven.»
«Presidenten er ikke hevet over loven,» tilføyde Pelosi og Schumer. «Kongressen kan ikke la presidenten rive opp forfatningen.»
Men det er nettopp det som er i ferd med å skje. Representantenes hus kan vedta en resolusjon om misbilligelse, som deretter må stemmes over i Senatet innen 18 dager. Selv om et halvt dusin republikanske senatorer skulle støtte resolusjonen, ville Trump da nedlegge veto mot det, med liten sannsynlighet for at to tredjedelsflertall i begge kamre av Kongressen ville tilsidesette hans veto.
Hverken Pelosi eller Schumer, eller noen annen ledende kongressdemokrat, har antydet at Trumps handling er en lovovertredelse som fordrer riksrett [‘impeachable offense’], eller at presidenten burde fjernes fra embetet for et flagrant brudd på hans svorne ed om å opprettholde og forsvare den amerikanske forfatningen. I stedet har de fremmet rettsaker, som i siste instans ville føre til en rettsbeslutning fra USAs høyesterett, med dens fem-medlemmers ultra-høyre flertall, deriblant to dommere nominert av Trump selv.
Trump skrøyt av sin sannsynlige triumf i høyesterett, under hans raljerende pressekonferanse på fredag der han annonserte at han hadde undertegnet deklarasjonen om nasjonal nødssituasjon. Han uttrykte forakt for motstanderne av grensemuren, som han forutså ville vinne gunstige rettsbeslutninger i distrikts- og appellrettsinstansene, bare for å bli veltet av høyesterett, som også var tilfelle i rettsprosessene over hans forbud mot muslimske innreisende til USA.
Demokratenes beslutning om å allokere $ 1,375 milliarder til grensemur-renovering og bygging, innlemmet i den samlede føderale finansieringsloven Trump har akseptert å signere til lov, styrker Trumps juridiske posisjon. Hans advokater vil argumentere for at Kongressen allerede har gått med på å bygge muren, og den eneste uenigheten er over hvor fort det skal gjøres og at domstolene må overlate et spørsmål om «nasjonal sikkerhet» til beslutningen truffet av «øverstkommanderende».
Trumps pressekonferanse var i vesentlig grad viet fascistisk raljering mot innvandrere og asylsøkere, der han portretterte dem som en fiendtlig invasjonsstyrke som brakte med seg narkotika, kriminalitet og terrorisme til USA. I en spesielt uhyggelig bemerkning hyllet han antinarkotikapolitikken til det kinesiske stalinistiske diktaturet, som regelmessig henretter fanger dømt for narkotikahandel, med antydning om at slike barbariske metoder hadde tillatt Kina å «løse» sitt narkotikaproblem. Trumps erklæring av en nødssituasjon er et skritt nettopp i retning av en slik «endelig løsning» hva angår immigrasjon.
Dette er språk som aldri har vært hørt fra en amerikansk president. Det kommer nært opp til en annen Trump-favoritt, den filippinske presidenten Duterte, som har politidødsskvadroner som har slaktet tusenvis av innbyggere i arbeiderklasseslumområder, med påstander om at de er «narkotikahandlere».
Når slike kommentarer gjøres i Rosehagen, bør det ikke misforstås: USA stavrer på randen av diktatur. Det er en kolossal disparitet mellom alvoret og betydning av denne faren, og selvtilfredsheten i demokratenes og medienes respons.
Demokratene, som har arbeidet utrettelig med å fremme militæret og etterretningstjenestene i deres fraksjonskonflikt med Trump, er langt mer opptatt av å forhindre enhver mobilisering av arbeiderklassen mot Trumps autoritære tiltak, enn de er med deres taktiske forskjeller med Det hvite hus.
Det som skjer i USA er del av en internasjonal prosess. Under konsekvensene av kapitalismens globale økonomiske krise, og de stadig mer voldeligere og hensynsløse sammenstøtene mellom stormaktene – ansporet av USA – bryter demokratiske styreformer sammen. Dette fremskyndes fremfor alt av de økende sosiale spenningene innen hvert enkelt kapitalistland, der økonomisk og sosial ulikhet når uhørte proporsjoner.
Under disse betingelsene kan arbeidende mennesker ikke se til noen seksjon av den kapitalistiske styringseliten og dens politiske etablissement – inkludert Det demokratiske partiet i USA – for å forsvare demokratiske rettigheter. Denne oppgaven krever byggingen av en uavhengig politisk bevegelse av arbeiderklassen, som allerede er uttrykt i en embryonisk form, i den voksende bølgen av streikekampene rundt om i verden. Socialist Equality Party og WSWS slåss for å utvikle denne bevegelsen av arbeidende mennesker, og gjøre den til en bevisst politisk kamp for et sosialistisk og internasjonalistisk program.