Imperialistkonflikter dominerte Sikkerhetskonferansen i München

19 February 2019

Sikkerhetskonferansen i München, som ble avsluttet på søndag, la for dagen en kapitalistisk verdensorden som raskt faller fra hverandre og har kurs for katastrofe.

Som motto for konferansen valgte arrangørene bildet av et fragmentert puslespill og stilte spørsmålet: hvem skal plukke opp brikkene. Møtets forløp gjorde det klart at kampen om puslespillets brikker vil vise seg å være ikke mindre voldelig og blodig enn de to verdenskrigene i det tjuende århundre. De som deltok på konferansen og media gjorde lite forsøk på å skjule det.

I Frankfurter Allgemeine Zeitung minnet Markus Blume, generalsekretær for Den kristelig-sosiale union CSU, på slutten av Den kalde krigen for tretti år siden, da «mange forventet en ny epoke av evig stabilitet» og Francis Fukuyama snakket om «historiens slutt». «I dag, i 2019, høres alt det ut som en rapport fra en annen æra,» konkluderte Blume. «Vi opplever dramatiske endringer over hele verden, av en uforlignelig skala, fart og radikalitet.» Vår verdensorden er «uforberedt på disse fundamentale endringene».

Süddeutsche Zeitung kommenterte: «Det er symptomatisk for vår tid at problemene i vesentlig grad kan analyseres korrekt, men at enhver intelligent formel for deres løsning mangler. Gribbene kretser – klare til å stupe ned over systemets rester.»

Foruten NATOs konfrontasjon med Russland og handelskrigen mellom USA og Kina, dominerte konflikter innen NATO selv det tre-dager-lange møtet, der av flere hundre regjeringssjefer, ministre, militæreksperter og politikere deltok. USAs visepresident Mike Pences intervensjon avslørte de skarpe skillene mellom USA og Tyskland og andre europeiske makter.

Pence kom direkte fra Warszawa, der han hadde smidd en allianse med Israel, Polen og en rekke arabiske stater for å føre krig mot Iran. I Warszawa hadde Pence beordret USAs europeiske allierte til å «stå ved vår side», og truet dem indirekte med NATO-alliansens sammenbrudd dersom de skulle nekte. «Hvis dere står med oss i denne edle sak, vil vi stå med dere,» erklærte han.

Pence talte i samme arrogante kommandotone i München. Han anklaget Iran for å planlegge et nytt Holocaust og for å søke å tilintetgjøre Israel. Han antydet at USA forberedte regimeendring i Teheran og krevde at Europa dumpet sin atomavtale med Iran, og i stedet støtter amerikanske sanksjoner.

Pence angrep også voldsomt gassrørledningen Nord Stream 2, som allerede er under legging, og som forbinder Tyskland direkte med Russland via Østersjøen. «Vi kan ikke sikre Vestens forsvar dersom våre allierte bygger ut sin avhengighet av Øst,» truet han.

Avisa Handelsblatt annonserte i løpet av München konferansen, med henvisning til regjeringskretser, at Trump-administrasjonen planlegger å klassifisere tysk bilimport som en trussel mot amerikansk nasjonalsikkerhet og pålegge tollavgifter – et nytt stadium av handelskrig, med alvorlige konsekvenser for Tysklands eksportindustri.

Pence gjentok også kravet om at europeiske NATO-medlemmer må øke sine militærutgifter til to prosent av BNP. Han utstedte et ultimatum, der han krevde «troverdige planer» om hvordan dette målet kunne oppnås innen 2024. Etter sin tale forsvant den amerikanske visepresidenten fra scenen, uten – som er sedvane i München – å besvare spørsmål, eller lytte til andre konferansedeltakeres taler.

Representanter fra Tyskland og andre europeiske land reagerte med forargelse. Kansler Angela Merkel holdt hva pressen kalte en «uvanlig lidenskapelig tale», som ble møtt med stående ovasjon. Hun motsatte seg anklagene fra den amerikanske delegasjonen og bønnfalte for en multilateral politikk. Hun var overbevist om at «å se seg i andres sko, og se om du kan oppnå felles vinn-vinn-løsninger», var bedre enn å løse alt på egen hånd.

Merkels oppfordring til multilateralisme kan ikke skjule det faktum at Tyskland og Europa også har klare hensikter om hensynsløst å forfølge sine økonomiske og geo-strategiske interesser. Tysklands forsvarsminister Ursula von der Leyen sa i sin åpningstale at «konkurransen mellom stormaktene» er «den mest fremtredende egenskapen i det nye sikkerhetslandskapet». Hun sa: «Om vi liker det eller ikke, Tyskland og Europa er del av denne konkurransekampen. Vi er ikke nøytrale.»

Som von der Leyen viet Merkel store deler av sin tale til å liste opp hva Tyskland og EU allerede har gjort, og fortsatt ønsker å gjøre, for å forberede en ny runde militære konfrontasjoner.

Hun erkjente eksplisitt NATOs to-prosent-mål for militærutlegg og roste tyske militæroperasjoner side om side med USA i Afghanistan og i Øst-Europa. Hun la stor vekt på det faktum at Tyskland nå også er aktivt utenfor NATO, spesielt i Mali og andre afrikanske land. Hun talte for ikke bare en europeisk hær og felles våpenpolitikk, men også for en felleseuropeisk våpeneksportpolitikk, som innebærer å løse opp eksisterende restriksjoner på våpeneksport.

Heiko Maas, den sosialdemokratiske tyske utenriksministeren, oppsummerte det tysk-europeiske pådrivet for verdensmakt med formelen: «Verdenspolitikkens subjekt eller objekt – dét er det avgjørende saksanliggendet for den fremtiden Europa står overfor.» Ei avis kommenterte: «Begjæret etter europeisk selvhevdelse er ‘leitmotif’ for denne konferansen.»

Mens noen konferansedeltakere klandret den amerikanske presidenten Donald Trump individuelt for de skarpe transatlantiske spenningene, adresserte andre mer grunnleggende årsaker. Norbert Röttgen, leder av det tyske parlamentets utenrikskomité, erklærte at Trump ikke er årsaken, men et symptom på de tektoniske skiftene i geopolitikken som har ført til returen av stormaktsrivaliseringen og sentrifugalkreftene som knuser multilateralismen. «I post-Trump-æraen vil det ikke være noen retur til pre-Trump-æraen,» sa Röttgen. «Status quo var at Europas sikkerhet var garantert av USA. Det vil ikke skje igjen.»

Utbruddet av skarpe konflikter mellom USA og Tyskland, som utkjempet to verdenskriger mot hverandre, ledsages av voldsomme rivninger mellom de europeiske maktene selv. Relasjonene mellom Frankrike og Italia har nådd et nytt lavmål, og relasjonene mellom Tyskland og Frankrike er også merkbart kjøligere.

Dette bekrefter Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonales (ICFI) perspektiv, som allerede på slutten av 1980-tallet forutså at motsigelsen mellom verdensøkonomien og nasjon-statene, som undergravde de stalinistiske regimene i Sovjetunionen og Øst-Europa, også ville føre til nye konflikter mellom de vesentlige kapitalistmaktene, og til en gjenkomst av klassekampen.

Mens kapitalismens forsvarere og deres pseudo-venstre-apologeter hevdet at epoken for sosialistisk verdensrevolusjon var over med oppløsingen av Sovjetunionen, hevdet Den internasjonale komitéen at det 20. århundre ikke var sluttført.

«De sentrale økonomiske, sosiale og politiske motsetningene som konfronterer menneskeheten ved begynnelsen av det tjueførste århundre er i hovedsak de samme som menneskeheten konfronterte på begynnelsen av det tjuende,» skrev David North, styreleder for Det internasjonale redaksjonsrådet for World Socialist Web Site og nasjonal styreleder for Socialist Equality Party i USA, i forordet til sin bok Den russiske revolusjon og det uferdige 20. århundre. «Ingen av de store sosiale, økonomiske og politiske problemene som lå til grunn for århundrets kamper, er definitivt avklart.»

Fremveksten av skarpe konflikter mellom NATOs «partnere» bekrefter denne vurderingen og er samtidig en skarp advarsel om trusselen om en tredje verdenskrig, en atomkrig, dersom arbeiderklassen ikke utfordrer de imperialistiske krigshisserne i tide.

Over hele verden har arbeiderklassen gått inn en bølge av sosiale kamper, blant annet lærere i USA, bildelarbeidere i Mexico, og plantasjearbeidere på Sri Lanka. De styrende elitene reagerer på dette oppsvinget av klassekampen med å benytte seg av politi-stat-styreformer, sammen med promoteringen av nasjonalisme og militarisme.

Samtidig skaper intensiveringen av klassekampen objektive betingelser for byggingen av en ny antikrigbevegelse. Som ICFI forklarte i sin erklæring «Sosialisme og kampen mot krig» i 2016, må denne bevegelsen være basert på arbeiderklassen, som er den eneste virkelig revolusjonære sosiale kraften i stand til å forene alle progressive deler av befolkningen. Denne bevegelsen må være «antikapitalistisk og sosialistisk, siden det ikke kan være noen seriøs kamp mot krig, annet enn i kampen for å få slutt på finanskapitalens diktatur, og det økonomiske systemet som er den fundamentale årsaken til militarisme og krig.»

Derfor «må den nye antikrigbeverkelsen nødvendigvis være helt og utvetydig uavhengig av, og fullt ut fiendtlig mot, alle av kapitalistklassens politiske partier og organisasjoner.» Fremfor alt må den være «internasjonal, og mobilisere den enorme kraften til arbeiderklassen i en forent global kamp mot imperialisme».

Peter Schwarz