Skrevet og regissert av Alexeij Krasovskij

Prazdnik (Festdag), den russiske regissøren Alexeij Krasovskijs film som direkte adresserer sosial ulikhet både i det tidligere Sovjetunionen og i det moderne Russland, har hittil blitt sett av mer enn 1,5 millioner på YouTube. Filmskaperne ble tvunget til å laste opp filmen den 2. januar, etter at en vesentlig statssponset kampanje mot filmen forhindret at den ble vist i kinoene.

Filmen er satt under nazibeleiringen av Leningrad, under Den andre verdenskrigen vinteren 1941 til 1942. Beleiringen som varte i 999 dager, den lengste for noen by i moderne historie, førte til en forferdelig hungersnød som krevde mer enn 1 million menneskers liv. Lidelsene under blokaden utgjør fortsatt en betydelig komponent av folkelig historisk bevissthet i Russland.

I sterk kontrast sentrerer Prazdnik seg på familien Voskresenskij, som nyter mange privilegier og praktisk talt ubegrenset tilgang til mat. Georgij (Yan Tsapnik), husstandens overhode, jobber for regjeringspartiet i et laboratorium, der han angivelig utvikler et hemmelig våpen for kampen mot det tyske militæret. Voskresenskijenes matforsyning blir ivaretatt av Stalin selv. De bor i utkanten av den beleirede byen, har tilgang til pelsfrakker og kyllingmiddager, mens det store flertallet av befolkningen knapt får hånd om ett stykke brød om dagen.

Familiens feiring av nyttårsaften – den viktigste fest- og feriedagen i Russland – blir forpurret når sønnen Denis (Pavel Tabakov) bringer hjem Masja (Asya Chistyakova), ei utfattig jente, som nettopp har mistet begge sine foreldre og ikke har spist brød på dagesvis, for å tilbringe festdagen med familien. Margarita (Alyona Babenko), kona og moren, blir seriøst opprørt av Masjas nærvær, og er desperat etter å skjule så mye som mulig av familiens matforråd og klesgarderobe.

Den satiriske skildringen av foreldrene, og spesielt av mora, er bitende: de blir vist som hyklere, kynikere og feiginger; de er besatt av eget velvære og komfort, og helt fjernet fra folkets bekymringer og liv. Samtidig med frykten for å bli oppdaget og utsatt for sistnevntes hevn, føler de seg fullt ut berettiget til sine privilegier.

Den sosiale spenningen i filmen bygger seg opp over nesten en time, til den brister ut i det åpne ved middagsbordet.

Masja spør Margarita: «Så du får mat direkte fra kamerat Stalin?» «Ja, Masjenka ... Skal vi avstå fra det, eller hva? Og sulte som alle andre?» «Men dere kan dele av det dere har i overflod, med andre mennesker» [Margarita ler hysterisk] «Dele det? Hvordan? Hva skulle vi gi bort, hva skulle vi beholde for oss selv? Fint, jeg skal gi noe til noen barn, men i morgen vil de ta med seg foreldrene sine, og i overimorgen vil hele byen være her. ... Og vet du hvorfor vi har så mye? Fordi staten verdsetter oss, derfor tar den vare på oss. Og hvorfor skulle du være elsket? Hva har du gitt til denne verden? ... Ja, jeg synes oppriktig synd på deg, for dine foreldre, på alle de ulykkelige menneskene i verden, men dessverre er det ikke nok brød for dem alle.» Masja reagerer, trøtt: «Det ville vært nok, hvis det ble delt likt.»

Prazdnik er bare litt over en time lang, men den gjør et varig inntrykk på tilskueren. Det er en skjærende anklage av det massive sosiale gapet både i Sovjetunionen og i det moderne Russland, og filmen har blitt universelt forstått sånn.

Hva angår velstandsfordeling er Russland den mest ulike av de vesentlige økonomiene i verden, der den øverste 1-prosenten av befolkningen eier en tredjedel av den totale formuen, og de nederste 50 prosent besitter mindre enn 5 prosent. Ca. 20 millioner mennesker, av en befolkning på 140 millioner, lever i ekstrem fattigdom, der de tvinger ut en eksistens på under $ 175 i måneden [NOK 1 506]. Samtidig beskytter landets superrike sine enorme herskapshus fra befolkningens innsyn bak høye murer, i Moskvas velstående forsteder og andre steder.

Det er derfor ikke overraskende at Prazdnik har fremkalt en nesten hysterisk reaksjon fra den russiske regjeringen og mediene. Sist høst ble det lansert en systematisk kampanje for å forhindre filmens utgivelse. En ledende representant for partiet Forent Russland truet med å få filmen bannlyst, og mediene prøvde å diskreditere filmen som en angivelig fornærmelse mot ofrene for beleiringen av Leningrad.

Regissøren og produsenten har også blitt utsatt for to kriminalundersøkelser av politiet, én for «terrorisme og ekstremisme» (den saken ble til slutt droppet), og en annen som forsøker å bevise at filmen ble tatt opp med penger fra illegale kilder (per 22. januar var denne etterforskningen opprettholdt.) Filmskaperne så til slutt ingen andre utveier for å gjøre filmen offentlig tilgjengelig enn på YouTube.

Responsen fra seerne har vært overveldende positiv.

Én kommenterte at «denne filmen er en allegori over det nåværende regimet, der statens embetsrepresentanter ... er i konkurranse med hverandre over sine yachter, biler og villaer, blir gale etter luksus, mens befolkningen strammer inn beltet, må spare til og med på grunnleggende nødvendigheter, inkludert mat og klær, arbeider uten hvile til døden tar dem, for på en eller annen måte å få seg mat mens de lytter til eventyr om betydningen av offentlige utlegg på flere svindler for å forsvare oss fra alle fiendene.»

En annen seer bemerket: «Denne filmen er helt av samtiden. Hele den nåværende eliten består, fra topp til bunn, av tidligere partimedlemmer og Komsomol-medlemmer.»

I intervjuer har Aleksei Krasovskij, regissøren og manuskriptforfatteren, indikert at dette er nettopp den meldingen han hadde til hensikt å formidle.

Prazdnik er en viktig film, og responsen på den uttrykker betydelige endringer i russisk politisk og sosialt liv. Sammen med Boris Khlebnikovs bemerkelsesverdige Arrytmi (2017), som behandlet den alvorlige krisen i det russiske helsevesenet, indikerer arbeidet at seriøse kunstnere i Russland blir mer opptatt av den sosiale krisen og livene til arbeidende mennesker.

Nettopp filmens alvor og filmskapernes sunne impuls fordrer imidlertid en kritisk analyse av deres underliggende forestillinger. Gjennom sin implisitte sammenligning av Leningrad under Andre verdenskrig med moderne forhold, er Prazdnik et ekko av mange av Russlands folkelige vitser og ordspråk, som i store trekk går ut på at uansett hvem som regjerer så forandres ingenting for vanlige mennesker, som alltid forblir undertrykte og fattige.

I et intervju forklarte Krasovskij: «Jeg ønsket å snakke om hvordan denne segregeringen utviklet seg, mellom de rike – ofte urettmessig og uverdige rike – og alle de andre. Når begynte det?» Han fortsatte: «Rike mennesker som ignorerer andres lidelser, eksisterte, eksisterer og, frykter jeg, vil alltid eksistere.»

Denne veldig pessimistiske oppfatningen er et uttrykk for betydelig forvirring om Oktoberrevolusjonen og om Sovjetunionen. Det er sant at det er en klar relasjon mellom dagens parasittiske oligarki og det sovjetiske byråkratietet. En formell sammenligning mellom de to fenomenene ignorerer imidlertid de fundamentale forskjellene mellom Sovjetunionens og Den russiske føderasjonens sosiale og historiske opprinnelser.

Sovjetunionen var produkt av den største og mest progressive revolusjonen i menneskehetens historie, Oktoberrevolusjonen i 1917 ledet av bolsjevikene. Grunnlagt på programmet for internasjonalisme og sosial likhet, representerte Sovjetunionen en enorm erobring for arbeiderklassen internasjonalt. Den russiske revolusjonens isolasjon, sammen med landets tilbakeståenhet og fattigdom, skapte imidlertid snart forhold der et byråkrati oppsto, med Stalin som sin sentrale representant. Dette sosiale sjiktet hadde enorme privilegier i forhold til arbeiderklassen. Innen 1923 til 1924 begynte det gryende byråkratiet å forkynne et nasjonalistisk program om «sosialisme i ett land», i direkte opposisjon til programmet for sosialistisk verdensrevolusjon, som hadde dannet grunnlaget for arbeidsklassens erobring av makten.

Det kontrarevolusjonære byråkratiets fiendtlighet mot Oktoberrevolusjonen ble mest uhyrlig uttrykt i terroren på 1930-tallet, der Stalin drepte nesten hele generasjonen av revolusjonære marxister som hadde gjennomført revolusjonen, deriblant 30 000 trotskister, og i 1940 Leo Trotskij selv.

Men til tross for stalinismens enorme forbrytelser følte millioner av arbeidere og bønder fortsatt en stor lojalitet mot Oktoberrevolusjonen og Sovjet-staten. Dette var grunnen til at massene av mennesker var beredt til å utholde så grusomme oppofrelser under Den andre verdenskrigen, inkludert beleiringen av Leningrad, og fortsatt sloss for å forsvare Sovjetunionen mot nazistiske angrep, med ekstraordinære kostnader. (Estimater over det totale antallet sovjetiske ofre for krigen er i området fra 27 til 40 millioner menneskeliv.)

Forholdet mellom det sovjetiske byråkratiet og det nåværende oligarkiet kan ikke beraktes utenfor konteksten av det stalinistiske sviket av Oktoberrevolusjonen. Som Leo Trotskij analyserte det i sin bok Den forrådte revolusjon, var byråkratiet ikke en styringsklasse, men en parasittisk kaste. Byråkratiet hadde tilranet seg politisk makt i Sovjet-staten fra arbeiderklassen, men i motsetning til en klasse spilte byråkratiet ikke noen selvstendig rolle i produksjonsprosessen. Det hadde, som Trotskij bemerket i 1939, «alle lytene av de gamle styringsklassene, men mangler deres historiske oppdrag».

Som en parasittisk kaste som fryktet arbeiderklassen mer enn noe annet, ble byråkratiet tvunget til å engasjere seg i uendelige løgner om Oktoberrevolusjonen, og søkte desperat å skjule omfanget av sine privilegier. Byråkratiets omforming til en styrende klasse krevde til slutt ødeleggelsen av selve Sovjetunionen i 1991, og restaureringen av kapitalismen.

Opprettelsen av Den russiske føderasjon, og fremveksten av oligarkiet, var det endelige produkt av denne prosessen. Selv om sosial ulikhet uten tvil eksisterte i Sovjetunionen, har mange studier vist at den i dagens Russland har nådd nivåer uten historisk sidestykke, etter den kapitalistiske restaureringen.

Oligarkiet oppsto fra det stalinistiske byråkratiet, men det står samtidig i det hatede borgerskapets tradisjon, det som ble omveltet av arbeiderklassen og landsbygdmassene i 1917. Dette forklarer også det russiske oligarkiets særegne ideologi, som kombinerer en forherligelse av stalinismens forbrytelser med ærbødighet for tsaristregimet. Det er en historisk råtten og dømt styringsklasse, gjennomsyret av blod og kriminalitet, og den presiderer over det som er et brutalt kapitalistisk samfunn.

Den formelle likestillingen av Sovjetunionen med kapitalistiske samfunn, vanligvis gjennom oppfatningen av Sovjetunionen som «statskapitalistisk», har historisk ofte gitt grunnlag for høyreorienterte, antikommunistiske oppfatninger. Det er denne anmelderens håp at filmskaperne ikke følger en slik kurs.

Deres lidenskapelige anklager av sosial ulikhet er en velkommen utvikling i det kulturelle og kunstneriske liv, i Russland og forbi. Men en ekte kamp mot sosial ulikhet, samt en dypere behandling av den i kunstneriske verk, vil til slutt kreve en dreining mot en seriøs undersøkelse av Oktoberrevolusjonens historie, og den trotskistiske bevegelsens kamp mot stalinismen.