Australsk mediefagforbund medskyldig i forfølgelsen av Julian Assange

Av Oscar Grenfell
28 February 2019

Samtidig med de voksende oppropene for frihet for Julian Assange har Media, Entertainment and Arts Alliance (MEAA) [Alliansen av Media, Underholdning og Kunst], som hevder å være toppforbundet som representerer australske journalister og medieansatte, opprettholdt en beinhard taushet om forfølgelsen av den australske statsborgeren og WikiLeaks-grunnleggeren.

Fagforbundets nektelse for engang å nevne Assanges lidelser er desto mer fordømmende gitt den voksende støtten for Assange blant uavhengige journalister og prinsippfaste forsvarere av demokratiske rettigheter.

Demonstrasjonssamlingene som Socialist Equality Party har kalt for i mars, for å kreve at den australske regjeringen gjør slutt på sin kollaborering med den USA-ledede vendettaen mot WikiLeaks-grunnleggeren, har blitt påtegnet av den verdensberømte gravejournalisten John Pilger, den Pulitzer-prisvinnende amerikanske journalisten Chris Hedges, den prominente menneskerettighetsaktivisten professor Stuart Rees, den anerkjente artisten Roger Waters, sjefredaktørene for Disobedient Media og Consortium News, og Terry Hicks, faren til tidligere Guantanamo-Bay-fengslede David Hicks.

Julian Assange

Disse personlighetene har meddelt uttalelser, eller de har uttalt seg sammen med SEP-nasjonalsekretær James Cogan og bemerket at forsøkene fra USA og landets allierte på å drive Assange til fengsel er spydspissen for regjeringers bredere kampanje for å avskaffe pressefriheten. WikiLeaks-grunnleggeren blir forfulgt for sin rolle i eksponeringen av amerikanske krigsforbrytelser, ulovlige diplomatiske intriger og masseovervåkning av befolkningen.

Han har blitt utsatt for vilkårlig frihetsberøvelse i Ecuadors London-ambassade i nesten syv år, påtvunget av den britiske regjeringens trusler om å arrestere ham på oppblåste kausjonsanklager. Dersom Assange forlater bygningen vil han bli arrestert og utsatt for prosedyrer for utlevering til USA, der han sannsynligvis møter anklager for WikiLeaks’ publiseringsaktiviteter som bærer en maksimal strafferamme på livstidsfengsel, eller dødsstraff.

MEAA er meget vel inneforstått med at regjeringer og styringselitene de representerer er engasjert i et frontalangrep på journalisters og utgiveres rettigheter. I fjor lanserte fagforbundet en kampanje til forsvar for journalister og pressefriheten.

I en uttalelse erklærte fagforbundet: «Pressefrihet tillater journalister å granske og rapportere nøyaktig om regjeringer, storforetak og de mektige i vårt samfunn.» Det advarte om at den australske regjeringen hadde innført lovgivning, blant annet lover rettet mot krypteringen av e-post, «som truer med å begrense pressefriheten, begrense måten journalister jobber på, og kneble legitime nyhetsberetninger fra å bli offentlig kjent.»

MEAA uttalte: «Rundt om i verden møter våre kolleger regjeringsintimidering, restriksjoner på talefrihet, arrestasjoner og vold, og til og med døden, når de går til sitt arbeide for å avsløre korrupsjon, urettferdighet og maktmisbruk.» Fagforbundet bemerket: «Australske journalister som arbeider i utlandet er ikke immune for disse angrepene.»

Men uttalelsen nevnte ikke den mest prominente australske journalisten og utgiveren som blir ulovlig internert og truet, for å ha «avslørt korrupsjon, urettferdighet og maktmisbruk»: Julian Assange.

Dette gjør det klart at MEAAs påstander om å lede en kampanje for demokratiske rettigheter og pressefrihet er bedragersk. Fagforbundet hevder å forsvare journalister, men bare de som ikke har falt i unåde hos amerikanske og australske regjeringer og de store mediekonglomeratene som fagforbundet samarbeider med.

MEAAs egne uttalelser, i 2010 og 2011, er en tiltale for deres nekting av å forsvare Assange siden.

Den gangen, da amerikanske krigslogger og diplomatmeldinger publisert av WikiLeaks ble syndikert av Sydney Morning Herald, New York Times og andre store publikasjoner, advarte fagforbundet for at amerikanske forsøk på å bringe Assange og WikiLeaks til taushet var et vesentlig angrep på pressefriheten.

I desember 2010 leverte MEAA en av Assanges australske juridiske representanter et medlemskort for livstids for WikiLeaks-grunnleggeren.

Louise Connor, avdelingssekretær for MEAA Victoria, fortalte arrangementet at WikiLeaks var «en online-utgiver som representerer de nye mediene og som jobber med minst seks andre mediegrupper for å bringe disse diplomatmeldingene frem i dagens lys slik at offentligheten kan holdes informert.»

Connor fortsatte: «Forsøk på å kneble media, om det er nye medier som WikiLeaks eller gamle medier som New York Times eller Guardian eller Australias Fairfax aviser, kan ikke tolereres hvis vi skal kunne påstå at vi har et sterkt, fungerende og varig demokrati.»

Ged Kearney, daværende president for Australian Council of Trade Unions [Det australske råd for fagforeninger], som også var til stede, erklærte: «WikiLeaks har ikke brutt noen australsk lov, og som australsk statsborger bør Julian Assange støttes av den australske regjeringen, og ikke bli dømt prematurt.» Den gangen brennmerket Labor-regjeringen til statsminister Julia Gillard offentlig WikiLeaks som en kriminell organisasjon, og lovet å støtte USAs innsats for å ødelegge den.

Det følgende året, i 2011, hilste MEAA velkommen beslutningen om å tildele Assange en Walkley Award for «mest fremragende bidrag til journalistikken», den fremste medieprisen i Australia.

Siden da har fagforbundet sagt så godt som ingenting om Assange. Den siste omtalen av WikiLeaks’ grunnlegger på deres nettsted var en tilfeldig referanse i 2015, som ikke forsvarte ham eller en gang bemerket de pågående angrepene han sto overfor.

Hva har endret seg? Åpenbart har ikke farene Assange står overfor blitt mindre. Nå, mer enn noensinne, står han overfor det overhengende prospektet av å bli skjøvet over i amerikansk forvaring og rettsforfulgt for WikiLeaks’ publiseringsaktiviteter. Dessuten er hans helse i en faretruende tilstand etter nesten syv års innesperring.

Alle påskuddene som regjeringer og deres etterretningsorganer har fabrikert for å forfølge Assange har blitt avslørt som løgner. Den svenske etterforskningen om angivelige seksuelle misgjerninger ble droppet i 2017, med en stilltiende innrømmelse om at det var et bedrageri fra starten av.

Angrepene mot Assange og WikiLeaks er klart avslørt som forsøk på å avskaffe pressefriheten og på å gjøre medieorganisasjoner som avslører offentlige forbrytelser ulovlige.

MEAAs nekting av å forsvare Assange har paralleller med at et helt miljø bestående av fagforeningene, De grønne, og pseudo-venstre og borgerlige borgerrettighetsorganisasjoner har snudd WikiLeaks-grunnleggeren ryggen. Så godt som alle av dem snudde seg enten imot Assange eller de adopterte en fullstendig taushet om hans situasjon, etter 2011.

Dette kan bare forstås som et klassesvar. Disse organisasjonene, som taler for velstående lag i den øvre middelklassen, så på utbruddet av revolusjonær arbeiderklassekamp i Egypt og i Tunisia i 2011, delvis fremprovosert av WikiLeaks’ publikasjoner, med frykt og gru.

Avsløringer av krigsforbrytelser under tilsyn av de høyreorienterte regjeringene til George Bush i USA og John Howard i Australia var én ting.

Den vedvarende publiseringen av diplomatmeldinger og regjeringsdokumenter som avslørte den offisielle politikkens daglige kriminalitet, og som fungerte som en katalysator for masser av arbeidere og ungdommers inntreden i kamp, var noe ganske annet. Representanter fra den øvre middelklassen så dette som en eksistensiell trussel mot den sosiale orden, som deres rikdom og privilegier er basert på.

Alle de organisasjonene som snudde ryggen til Assange har også gitt avkall på enhver nominell opposisjon mot imperialistisk krig som de en gang bekjente seg til. I Australia har De grønne, fagforeningene og pseudo-venstre eksplisitt eller stilltiende støttet Australias integrering i en stor amerikansk militæroppbygging over hele Asia-Stillehav-regionen, som forberedelse til krig med Kina.

WikiLeaks løpende eksponeringer av imperialistisk krig og militarisme skjærer på tvers over deres innordning med krigspådrivet til deres «egen» regjering.

Den dramatiske høyredreiningen til mange fra dette øvre middelklassemiljøet gjør det klart at forsvaret av demokratiske rettigheter krever utviklingen av en politisk bevegelse av arbeidere, studenter og unge mennesker til forsvar for Julian Assange og pressefriheten.

Der arbeiderklassen drives inn i sosiale massekamper vil kravene til pressefrihet og en slutt på internettsensur bli innskrevet på dens banner. Et kritisk skritt er å bygge og promotere Socialist Equality Partys demonstrasjoner som krever frihet for Assange, i Sydney den 3. mars klokka 14:00 på Martin Place Amphitheater, og i Melbourne den 10. mars klokka 13:00 på trappene til Victorian State Library i Swanston Street.