«Sosialismen er på mote igjen» erklærer forsiden av denne ukas Economist, den britiske ukesavisa som ble grunnlagt for 176 år siden. Til tross for proklamasjoner av «historiens slutt» etter Sovjetunionens oppløsning, begrunner avisa den «bemerkelsesverdige» veksten av folkelig støtte for sosialisme med flere tiår med økende sosial ulikhet.
«Sosialismen stormer tilbake fordi den har formulert en skarp kritikk av det som har gått galt i de vestlige samfunn,» og det legges til: «Ulikheten i vesten har faktisk skutt opp de siste 40 årene.» Veksten av sosialistisk sentiment er ledsaget av en global streikebevegelse av arbeiderklassen, hvor antallet personer som gikk ut i streik i USA i fjor vokste med et multiplum av 20.
Samme uka som Economist publiserte sin advarsel om økende folkelig støtte for sosialisme har en rekke begivenheter gjort klart den enorme og dypt forankrede makten til de mest rovgriske delene av finansoligarkiet i USA, som er fast bestemt på å intensivere en pågående og massiv oppadfordeling av rikdom.
Helomvending av Fed [Federal Reserve; den privateide amerikanske sentralbanken]
Federal-Reserve-styreleder Jerome Powell vitnet for Senatets bankkomité på tirsdag og gjentok Fed-avgjørelsen om å avbryte hevingen av rentenivået, etter et mildt nedsalg i markedet.
Mens Fed ved begynnelsen av året hadde planlagt tre renteøkninger i løpet av inneværende år, forutser den nå ingen. Faktisk, «den neste politiske retningslinjetilpasningen vil, med stadig økende sannsynlighet, være et rentekutt,» fortalte Lindsey Piegza, sjeføkonom for Stifel Fixed Income, til CNN.
Som resultat har Dow Jones Industrial Average skutt opp over 1 500 poeng. Med nåværende tempo er indeksen satt til å smadre gjennom rekordtoppen satt sent i fjor, innen noen uker. Jeff Bezos er $ 20 milliarder rikere [NOK 172 milliarder], og Bill Gates er $ 11 milliarder rikere [NOK 95 milliarder].
Med andre ord, Federal Reserve var tvunget til å kullkaste planer de har jobbet med i årevis for å bunkre opp krutt til å kunne svare på den neste finanskrisen, etter en nedgang i aksjemarkedet på bare ti prosent.
Et grønt lys for monopol
Innen få timer etter Powells vitnesbyrd avviste en føderal appelldomstol justisdepartementets utfordring av fusjonen mellom AT&T og Time Warner, i en av de største foretakskonsolideringene i amerikansk historie. Justisdepartementet sa for sin del at de ikke ville utfordre rettsbeslutningen, hvilket effektivt sett gjorde avtalen permanent.
Avtalen skaper et massivt vertikalt monopol, der selskapet som kontrollerer en tredjedel av all mobiltrafikk og en sjettedel av bredbåndsinternettet i USA, nå også kontrollerer HBO, Warner Bros og CNN.
I tillegg til å underbygge en bølge av antikonkurranse-oppførsel, inkludert handlinger nylig legalisert med opphevingen av nettnøytralitet, kan denne siste rettsavgjørelsen forventes å jekke opp forbrukerpriser ikke bare på internett- og telefonitjenester, men på distribusjonen av digitalt innhold, med profitten overført til milliardærinvestorer.
Skyhøye aksje-tilbakekjøp
Aksje-tilbakekjøp er allerede på kurs til å overgå rekordnivået på $ 1 billioner [NOK 8,6 billioner] i tilbakekjøpsaktivitet, som ble satt i fjor. CNN rapporterte at tilbakekjøp i år er økt med svimlende 91 prosent for Bank of America Merrill Lynch’ foretakskunder, hvilket setter USA «på kurs for nok et rekordår», der foretakene sluser vekk stadig større summer fra produktive investeringer og over til opp-pumpingen av sine egne aksjekurser.
Alle disse faktorene har skapt det økonomen Gabriel Zucman kalte en retur «til Gilded-Age-nivå» av ulikhet. Nylig skrev Zucman, som en kommentar til den forskningsrapporten han publiserte tidligere i år: «Hva dataene viser er at formuekonsentrasjonen i USA er tilbake på nivå med 1920. Førti prosent av den totale husholdningsformuen tilhører topp 1-prosenten. Om lag 20 prosent tilhører den øverste 0,1-prosenten, som er omtrent det samme som formueandelen for de nederste 90 prosentene.»
Det er kapitalismens realiteter som bygger opp under veksten av klassekampen og en gjenoppblomstring av interessen for sosialisme. Styringsklassen er livredd for implikasjonene og forbereder sin respons.
Denne reaksjonen har allerede antatt form av Trump-administrasjonens erklæring om krig mot sosialisme, med den fascistiske presidentens proklamasjon om at «sosialismens skumringstime er kommet til vår halvkule». Trump snakker ikke for seg selv, men for de dypeste og de meste rovgriske sjikt av kapitalistsystemet, som i den voksende folkelige støtten for sosialisme ser den sosiale revolusjonens spøkelse, som den med alle statens maktmidler vil forsøke å knuse.
Samtidig forsøker ulike figurer og organisasjoner i og rundt Det demokratiske partiet å utbre fiksjonen om at tiltak kan implementeres for å håndtere den sosiale ulikheten, uten et frontalangrep på rikdommen til styringsklassen og selve kapitalistsystemet. Enn videre, det skal kunne oppnås gjennom Det demokratiske partiet, et høyreorientert kapitalistparti som har vært instrumentelt for tilsynet av den enorme formueomfordelingen til de rike.
New-York-kongresskvinnen Alexandria Ocasio-Cortez har kalt for en 70 prosent toppskatt for inntekter over $ 10 millioner [NOK 86 millioner]. Som alt kongresskvinnen foreslår er kravet «ambisiøst og forhåpningsfullt» [‘aspirational’], hvilket betyr at hva som skulle kunne bli implementert av det partiet som på 1990-tallet helt uthulte finansreguleringen, ville være en massivt utvannet versjon av det opprinnelige forslaget.
Senator Elizabeth Warren kaller i mellomtiden for «en 2 prosent formueskatt for amerikanere med formuer over $ 50 millioner [NOK 430 millioner], samt en 3 prosent formueskatt for de som har mer enn $ 1 milliard [NOK 8,6 milliarder].» Samlet ville denne formueskatten utgjøre anslagsvis $ 275 milliarder årlig [NOK 2,366 billioner], eller omtrent én prosent av de nesten $ 30 billioner [NOK 258 billioner] den amerikanske regjeringen, etter ett estimat, allokerte til utkausjoneringen av det amerikanske finanssystemet etter 2008.
Den siste utgaven av magasinet Jacobin, som er tilknyttet De demokratiske sosialister i Amerika (DSA), er dedikert til å fremme valgkampen til demokraten Bernie Sanders. Bladet staver ut «En plan for å vinne sosialisme i Amerika», som magasinet beskriver som lite mer enn en profittdeling, via en «aksjeavgift på lønnsomme foretak, for å bygge opp fagforeningskontrollerte fond».
Jacobin klargjør ikke å hvordan denne «sosialismen» ville være vesentlig forskjellig fra det nåværende arrangementet hos amerikanske bilprodusenter, der helseforsikringsfondene drives som kilder for smøringsmidler for det korporatistiske UAW [fagforundet United Auto Workers], som én gang i året tildeler arbeiderne smålige profittdelingssjekker, etter først å ha hensynsløst utbyttet dem.
Hva ingen av disse selvoppnevnte reformatorene adresserer er hvordan disse ekstremt beskjedne forslagene skal kunne gjennomføres, konfrontert med den hensynsløse og reaksjonære styringseliten. Dersom Federal Reserve ikke kan heve rentesatsene – i forsvar av kapitalismens langsiktige interesser – og domstolene rir jernskodd over eksisterende antitrustlover, da er det ikke vanskelig å forestille seg den rasende reaksjonen mot selv de mest begrensede tiltakene for å øke skattene for de rike.
Ingen kamp mot kapitalismen er mulig foruten en fullstendig ekspropriering av finansoligarkiet og kilden til dets makt: utnyttelse av menneskene gjennom de kapitalistiske eiendomsrelasjonene.
Det som er nødvendig er ikke «ambisiøse og forhåpningsfulle» forslag om å heve skattene med noen få prosentpoeng – tiltak som aldri vil bli oppnådd under kapitalismen – men eksproprieringen av styringsklassen. Alle storforetakene og bankene må settes under offentlig eierskap og demokratisk kontroll. Finansoligarkiets kvelertak over det økonomiske, og derigjennom det politisk liv, må brytes.
Den samfunnskraften som vil gjennomføre denne bredt anlagte samfunnsforvandlingen, den internasjonale arbeiderklassen, har allerede gått til kamp. Den må ta opp programmet for sosialisme – det vil si omorganiseringen av samfunnet – ikke i topp-1-prosentens interesse, ikke for interessene til deres misunnelige vedhengere i de topp-ti-prosentene, men for de nederste 90-prosentene av samfunnet: den store massen av arbeiderklassen, som skaper all rikdommen.