Millioner strømmet ut i gatene i Algeries storbyer på fredag, for en sjette fredagsprotest som krever det militærstøttede FLN-regimets fall.

Den siste reaksjonen kom etter at general Ahmed Gaïd Salah, øverstkommanderende for de algeriske væpnede styrker, den 26. mars oppfordret til anvendelsen av Artikkel 102 i Algeries forfatning, for å fjerne regimets hatede symbolfigur president Abdelaziz Bouteflika av helseårsaker. De protesterende avviste Salahs plutselige intervensjon for å fjerne Bouteflika, som har vært ufør siden han fikk et hjerneslag i 2013. I stedet krevde de å få ned både FLN og hæren.

På bannere som ble bært under protestene sto det «Hvil i fred Gaïd Salah, la makten være av Guds nåde,» «Gaïd Salah, folket vil ha demokrati ikke et militærregime,» og «Skam på deg Gaïd Salah.» Et annet populært slagord var kravet om anvendelsen av grunnlovens Artikkel 7, som fastslår at makten skal utgå fra folket.

Mer enn én million mennesker marsjerte i Alger, ifølge politiets rapporter, og tusenvis eller titusenvis marsjerte i andre store algeriske byer, inkludert i Oran, Constantine, Annaba, Béjaïa, Tizi Ouzou, Sétif, Tlemcen og Sidi Bel Abbès. I Oran var de protesterendes talekor: «Overgangen må ledes av det suverene folket, og ikke av regimet.» I Tlemcen de protesterendes talekor: «Ut, Ut Saïd», der de refererte til Abdelmajid Sidi Saïd, lederen av den korrupte, FLN-tilknyttede fagforeningen Generalforbundet for algerisk arbeid (UGTA).

I Alger marsjerte store folkemengder gjennom byens vesentlige sentre, blant annet Maurice Audin plassen og foran hovedpostkontoret. Demonstrantene støtte også i løpet av ettermiddagen sammen med opprørspoliti, som avfyrte tåregass og brukte vannkanon for å blokkere av hovedavenyer og forhindre de marsjerende fra å nå frem til presidentpalasset. De protesterende ropte slagord som «Dere er fortiden, vi er fremtiden» og «Folket beordrer hæren til å arrestere gjengen.»

Algeries statseide olje- og gassforetak har hatt over $ 1 billion i omsetning [NOK 8,6 billioner], og brede lag av algeriske arbeidere og ungdom forakter det regjerende FLN-lederskapet og deres medsammensvorne som lite mer enn en kriminell gjeng, som har plyndret landets energiformue.

Veien fremover for bevegelsen mot FLN er å bygge uavhengige organisasjoner av arbeiderklassen, mot UGTA og dette fagforbundets allierte, og en kamp for å forene bevegelsen med voksende politisk opposisjon internasjonalt, blant arbeidere i Afrika, såvel som i Europa og Frankrike.

Betydelige streikebevegelser og protester ved viktige industrianlegg har allerede funnet sted i Algerie. Havnearbeidere er i streik i Oran og Béjaïa, det har vært streiker og sitt-inn-aksjoner av arbeideres protester hos datterselskaper av naturgassmonopolet Sonatrach, såvel som av lærere og ansatte i offentlig sektor. Mange småforretningsdrivende og butikkeiere i algeriske byer har lukket sine virksomheter som tegn på deres støtte.

Dette kommer samtidig med et oppsving av protester fra arbeidere og ungdom internasjonalt. Nært Algerie i Afrika er det i Sudan brødprotester mot den sudanesiske regjeringen, og nabolandet Marokko truer med å si opp streikende lærere som har organisert en fire-ukers-streik som eksponerer det marokkanske monarkiets manglende støtte i befolkningen. Og over hele Europa er det en voksende bølge av streiker mot EU-nedskjæringer og en økende politisk opposisjon, som den «gule vest»-bevegelsen mot den franske presidenten Emmanuel Macron.

Nå som det utvikler seg en revolusjonær bevegelse mot FLN og den algeriske hæren er det kritisk å trekke de politiske lærdommene fra den revolusjonære kampen i 2011 mot Egypts militærdiktatur.

Nøkkelrollen for sikringen av kontra-revolusjonens seier og general Abdel Fatah al-Sisis’ blodige juntas makterobring ble spilt av småborgerlige, pseudo-venstre-partier. For hvert trinn av kampen promoterte de illusjoner om at hæren, det islamistiske Muslimske brorskap, eller Sisis støttespillere selv ville gjennomføre en demokratisk revolusjon. De blokkerte dermed arbeiderklassens kamp for erobring av statsmakten, og overleverte initiativet til styringsklassen.

Veien fremover er å knytte den algeriske arbeiderklassens kamper til de voksende arbeiderkampene internasjonalt og å bygge en seksjon av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) i Algerie, for å slåss for et revolusjonært og sosialistisk perspektiv mot de kreftene som prøver å knytte arbeiderne til det gamle regimet og dets imperialistiske støttespillere.

Fra det franske utenriksdepartementet i Paris til UGTA-byråkratiet og hovedkvarterene til ulike «opposisjons»-partier med tiår-lang historikk for samspill med FLN, fremstår en felles linje. Enten ved Salahs initiativ eller ved sammenkallingen av forfatningsforsamlinger som representerer hele det politisk etablissementet, skal den algeriske kapitalismen gjennomgå en nasjonalbasert demokratisk reform. Dette er en politisk illusjon, utformet for å blokkere arbeiderklassens kamp for makten.

På fredag hyllet den franske utenriksministeren Jean-Yves Le Drian de algeriske demonstrantenes «bemerkelsesverdige samfunnsånd», og støttet effektivt sett Salahs initiativ: «Nå er det kritisk for prosessen som nå må komme i gang, denne overgangen som nå er nødvendig, at den kan utfolde seg under de best mulige betingelser.»

Tidligere i forrige uke meldte UGTA en tilsvarende uttalelse som støttet Salah og Algeries hærledelse: «UGTA salutterer og merker seg oppropet fra Ahmed Gaïd Salah ... Endring har blitt nødvendig, og den må bli manifest konstruert gjennom dialog som er karakterisert av visdom som tillater byggingen av en ny republikk, sammen med vårt folks og vår ungdoms aspirasjoner, og fast fundamentere fremtiden og bevarelsen av vårt fedreland, Algerie.»

Det var ingen grunnleggende forskjeller med denne posisjonen i uttalelsene til Fronten av sosialistiske krefter (FFS) og Arbeiderpartiet (PT). Begge er de vettskremte av arbeiderklassens opprør mot FLN-regimet, og derfor avsto de fra å kalle for deltakelse i fredagens protest.

FFS, som er tilknyttet Frankrikes diskrediterte pro-big-business Sosialistparti (PS), meldte en uttalelse som kritiserte Salahs initiativ og advarte om faren for revolusjonære opprør i Algerie. «Det å frustrere folket betyr å fremprovosere veldig alvorlig usikkerhet, det uunngåelige kaos,» sa uttalelsen, som tilføyde: «Endring må være noe som kommer fra den fokelige viljen via valget av en suveren forfatningsforsamling og byggingen av en Andre republikk, det vil si innvielsen av et demokratisk og sosialt alternativ.»

Hva angår Louisa Hanounes Arbeiderparti (PT) gjenga partiet FFS’ posisjon, og kalte for en «suveren forfatningsforsamling», mens partiet kritiserte Salahs manøver for å være et «påtvunget kupp».

Samtidig, skremt av voksende folkelig motstand mot FLN, trakk PT sine medlemmer fra det nasjonale parlamentet, og meldte en erklæring som oppfordret til «avgangen av det parlamentariske flertall fordi de ikke lenger har noen folkelig legitimitet». Faktisk har PT selv, med sine langtidige bånd til FLN og UGTA, ikke mer legitimitet enn de har.

Ingen av disse kreftene har hverken evne, eller til hensikt å bygge et demokratisk regime som tilfredsstiller de voksende sosiale kravene til algeriske arbeidere og ungdom.

Selv i landene der det ble etablert for lenge siden, råtner det kapitalistiske demokratiet i oppreist stilling. På andre siden av Middelhavet har Macron-regjeringen – skrekkslagen over at den revolusjonære bevegelsen mot Bouteflika kunne utløse en bredere bevegelse av arbeiderklassen enn «gule vest»-protestene – gitt fullmakt til hæren om å skyte ned «de gule vestene».

Problemene som konfronterer arbeidere i Algerie, Frankrike og videre utover, er forankret i kapitalistsystemet. Disse problemene kan bare løses gjennom byggingen av seksjoner av ICFI for å tilby revolusjonært lederskap til arbeiderklassen som nå er i kamp mot profittsystemet.