Streiken til musikerne i Chicago Symphony Orchestra (CSO) er nå i sin tredje uke, og ledelsen har kansellert forestillinger frem til den 2. april. Forrige søndag ble musikerfagforeningens forhandlingsteam og ledelsen enige om å suspendere videre forhandlinger, etter at samtalene hadde brutt sammen.

CSO-styret – ledet av Helen Zell, kona til milliardær-eiendomsmogulen Sam Zell, og presidenten Jeff Alexander (som har mer enn en halv million dollar i årslønn) – fortsetter å kreve at musikerne aksepterer drastiske endringer av sine pensjonsplaner. Zells kone sa tidligere: «Det ville være uansvarlig av styret å fortsette å autorisere et pensjonsprogram som truer orkesterets fremtid.» Under ledelsens forslag ville musikerne se sine pensjoner bli forvandlet fra en ytelsesplan til en definert-bidragsplan. En slik endring vil føre til en økning av musikernes innbetalte pensjonsbidrag, og det ville knytte skjebnen for deres pensjonsutbetalinger til aksjemarkedets svingninger.

I tillegg til å avslutte innbetalingene til den nåværende pensjonsplanen ønsker ledelsen også alle nye musikere fra starten av innskrevet i en innskuddsbasert plan, som effektivt sett skaper en nivå-to-pensjonsplan. Lønnsøkninger er også et anliggende. Styret har tilbudt en økning på fem prosent over tre år, som effektiv sett er en lønnskutt når det er justert for inflasjon. Musikerfagforeningen The Chicago Federation of Musicians har krevd en lønnsøkning på 12,5 prosent.

Det som står på spill er ikke mindre enn et forsvar av kunst, musikk og kultur, mot milliardærenes og regjeringens utslettelse av kunstfinansieringen. Orkestre, museer og kunstorganisasjoner over hele landet, og forøvrig over hele verden, har vært utsatt for fortløpende budsjettnedskjæringer, nedleggelser og permitteringer, siden finanskrisen i 2008. Skjebnen til kunst og kultur i USA avhenger i økende grad av forsvinnende foretaksvelvillighet, midler fra velstående finansaristokrater og en minimal statsfinansiering fra National Endowment of Arts (NEA). Under slike nedverdigende forhold kan kunst og kultur ikke overleve, langt mindre florere.

CSO-musikernes modige stillingstaken har generert en flom av støtte fra arbeidere over hele verden, inkludert lærere, skuespillere og andre musikere. De streikende har mottatt støtte fra skuespillere og besetningsmedlemmer fra dramaene Hamilton, A Bronx Tale, fjernsynshowet Chicago Fire og fra improvisasjonskomedieinstitusjonen The Second City. Chicago-buss-sjåfører tuter ofte sin støtte til musikere på streikevakt, når de passerer CSO langs Michigan Avenue.

Senest var det den verdenskjente dirigenten Daniel Barenboim, som i Tyskland har vært utsatt for et ondskapsfullt høyreorientert angrep, som uttrykte sin støtte til streiken. Barenboim, som var leder av CSO fra 1991 til 2006, uttalte: «Chicago Symphony Orchestra er en kulturell juvel for hele verden. Jeg vil oppfordre styret, musikerne, allmennheten og byen Chicago, til å motstå ethvert forsøk på å redusere denne statusen. Jeg tilbyr min fulle støtte til musikerne i Chicago Symphony Orchestra.»

På tirsdag var San Francisco Symphony Orchestra planlagt å opptre ved Chicago Symphony Center. Som resultat av CSO-streiken ble opptredenen kansellert. Flere av San-Francisco-musikerne ble med på streikevakta, og medlemmer av messing-seksjonen deltok i en gratis fellesopptreden.

På torsdag møtte Charlie Powers, cellist i Pittsburgh Symphony Orchestra, opp for å vise sin støtte til musikerne. I 2016 gjennomførte Pittsburgh-symfonien (PSO) en 55-dager-lang streik. Mens PSO-musikerne kjempet modig ble deres kamp isolert av de vesentlige fagforeningene, deriblant Pittsburgh-baserte United Steelworkers, og musikerne ble tvunget til å akseptere en 7,5 prosent lønnskutt og se sin pensjonsplan eliminert og bli erstattet med en 401-(k)-type pensjonsordning.

I sin trossing av ledelsens uforsonlighet startet CSO-musikerne en gratiskonsertserie kalt «From the Heart of the Orchestra» [‘Fra orkestrets hjerte’], som alle har vært utsolgte. Av de tre hittil, var to mindre kammermusikkforestillinger. Forrige mandag var den tredje konserten en full symfoniopptreden, som ble fremført i det nye hovedkvarteret til Chicago Teachers Union (CTU), som benyttet anledningen til å pusse opp sin egen kredibilitet.

Dan Montgomery, lederen av Illinois Federation of Teachers (IFT), introduserte konserten ved å tale på vegne av CTUs president Jesse Sharkey, der han sa: «Vi er beæret over å være sammen med dere her i dag, i dette rommet.» Montgomery og Sharkey, som også var til stede, sa ingenting om musikernes krav, og kom som forventet ikke med noen oppfordring til noen streik eller annen aksjon fra lærere eller andre arbeidere, til forsvar for CSO-musikerne.

Selv om det er bred støtte for de streikende har CTU og andre Chicago-fagforeninger kun meldt tomme ord til støtte for musikerne. IFT og CTU har samarbeidet med borgermester Rahm Emanuel i uforlignelige antall skolenedleggelser, privatiseringen av offentlig utdanning og masseoppsigelser av lærere, mens deres toppledere har seks-sifrede gasjer (Montgomery ble i 2017 betalt $ 280 000 [NOK 2,407 millioner]).

Det demokratiske partiet og dets politiske lederskap, inkludert multi-millionæren Nancy Pelosi, såvel som Chicagos borgermesterkandidat Toni Preckwinkle og tidligere kandidat Jesús «Chuy» García, har kommet med meningsløse uttalelser om deres angivelige solidaritet. I virkeligheten har demokratene samspilt med republikanerne for å overvåke dramatiske kutt for offentlig utdanning og finansieringen av kunst og kultur, over fire tiår.

Hundrevis deltok på den fullpakkede og utsolgte gratiskonserten forrige mandagskveld, for å se musikerne opptre. Publikum var en blanding av unge og gamle, og var av variert sosial bakgrunn. Musikerne begynte kvelden med å spille Beethovens Overtyre til Egmont, ledet av CSO-trombonisten Jay Friedman, etterfulgt av Mozarts klarinettkonsert i A dur og hele Beethovens Symfoni nr. 7. Hver av fremføringene ble møtt med applaus og gjentatte stående ovasjoner.

Den innledende Egmont Overtyren begynte med en umiskjennelig trossende tone, og ble fremragende fremført av musikerne. Beethovens stykke er dypt gjennomsyret av den franske revolusjonens heltemot og ble komponert i Napoleonkrigenes omveltende epoke. Det er ikke til å ta feil av at stykket selv ble komponert i opposisjon til tyranniet og undertrykkingen i Beethovens tid, en meget passende åpning for posisjonen inntatt av de modige CSO-musikerne. Beethovens Egmont Overtyre ble også en uoffisiell hymne mot stalinismens forbrytelser under Den ungarske revolusjonen i 1956.

Beethovens Syvende er også et bemerkelsesverdig og blendende verk, sammensatt av fire passasjer.

Friedman førte musikerne gjennom den feiende førstepassasjen, etterfulgt av den hjemsøkende andre, og sluttført med fortissimo-avslutningen av den fjerde, som brakte hele salen på beina til stående applaus. Fremføringen var både spennende og dypt bevegende.

En rekke ungdommer og arbeidere kom langveis fra for å overvære forestillingen, til støtte for de streikende musikerne. Zach, en videregåendeelev fra Genève, Illinois, sa: «Uten disse musikerne ville verden vært mye mindre fargerik. Musikk menneskeliggjør oss og kalles ofte verdensspråket. Det er ingen barrierer med andre kulturer. Du kan spille, og alle forstår det. Musikken er ikke noe vi må snakke om, men noe vi kan formidle med følelser – den er universell.»

Det er bred støtte for de streikende musikerne, som fører en kamp av enorm politisk og kulturell betydning, for forsvar av kunst og kultur. De kreftene som står stilt opp mot dem i CSO-styret og foretaksetablissementet, er bankfolk, hedgefondssjefer og andre av samtidens aristokrater som sløser samfunnets rikdom vekk, på det store flertallet av samfunnets arbeideres bekostning. I et bredere perspektiv skjer musikerstreiken samtidig med store utbrudd av streiker av lærere og andre arbeidere over hele verden.

Musikk, enn si kunst i sin helhet, kan ikke overleve ved å appellere til de sosiale parasittene som styrer CSO eller til foretaks- og politikketablissementet, demokrater såvel som republikanere, men ved å mobilisere de bredeste lag av arbeiderklassen bak musikerne, til forsvar for kunst, kultur og de internasjonale rettighetene til den internasjonale arbeiderklassen. I stedet for å sløse billioner av dollar på imperialistkriger og utkausjoneringen av finanseliten, må finanselitens kriminelt tilegnede formuer bli satt under arbeiderklassens kontroll. Det som fremfor alt trengs er en sosialistisk omorganisering av samfunnet, for å møte menneskelige behov, slik at menneskets største kreative impulser virkelig kan blomstre og frø seg.