USAs visepresident Mike Pence og statssekretær Mike Pompeo anvendte tilstedeværelsen av Tyrkias utenriksminister i Washington denne uka for et NATO-utenriksministermøte og arrangementer til markering av 70-årsjubiléet for etableringen av den transatlantiske imperialistalliansen, til å skru opp amerikanske trusler mot Tyrkia.

I en offentlig tale på onsdag leverte Pence Ankara et ultimatum. Han lovet at Washington «ikke ville stå passivt og se på», mens Tyrkia, NATO-medlem siden 1952, «truer selve samhold i denne alliansen» ved å anskaffe det russiske luftvernsystemet S-400.

Pence stavet ut at Washington vil dramatisk nedgradere det militær-strategiske partnerskapet mellom USA og Tyrkia, om ikke i siste instans gå helt hen til å ekskludere Tyrkia fra NATO, med mindre Ankara bøyer seg for Washingtons diktater, og han erklærte: «Tyrkia må velge. Vil landet forbli en viktig partner i historiens mest vellykkede militærallianse, eller ønsker det å risikere partnerskapets sikkerhet ved å gjøre slike hensynsløse beslutninger som undergraver alliansen vår?»

For sin del fortalte Pompeo den tyrkiske utenriksministeren Melvet Cavusoglu, ifølge det amerikanske utenriksdepartementets utskrift fra deres møte, at Tyrkia sto overfor «potensielt ruinerende konsekvenser» dersom landet eskalerte sin militære inntrengning i Syria mot kurdiske YPG, uten Washingtons velsignelse.

Utskriften sa ikke hva disse «konsekvensene» ville være. Men Washingtons militær-sikkerhetsetablissement har insistert på at USA fortsetter å utplassere militærpersonell sammen med sine kurdiske YPG-allierte i Nord-Syria, tildels i hvert fall som en advarsel til Ankara om at skulle de angripe dem kunne de finne seg i et militært sammenstøt med USA. Det bør også minnes om at president Trump i januar truet med at USA ville «ødelegge Tyrkia økonomisk» dersom de angrep Pentagons kurdiske allierte.

I møteutskriften krevde også utenriksdepartementets talsperson Robert Palladino at den tyrkiske presidenten Recip Tayyip Erdogan, og det regjerende partiet AKP (Rettferdighets- og utviklingspartiet), droppet sin utfordring, i henhold til landets valglover, av den opprinnelige stemmeopptellingen fra forrige søndags borgermestervalg i Ankara og Istanbul. Palladino skrev at «godkjenning av legitime valgresultater» er «essensielt for ethvert demokrati».

Med leveringen av de første S-400-batteriene til Tyrkia planlagt for juni og med Ankaras avvisning av et amerikansk tilbud om i stedet å kjøpe deres Patriot-rakettsystem, har Washington allerede begynt å treffe gjengjeldelstiltak. Reuters rapporterte på mandag at USA har suspendert forsyningen av deler og utstyr tilknyttet utplassering og klargjøring av stealth-kampflyet F-35 til det tyrkiske militæret.

Ifølge embetsrepresentanter fra utenriksdepartementet kan andre amerikanske tiltak inkludere fjerningen av tyrkiske foretak fra F-35-produksjonskjeden, å stoppe andre amerikanske våpenoverføringer til Tyrkia, og å gjøre Ankara til mål for anvendelsen av den drakoniske antiRussland-loven fra 2017, «Loven for bekjempelse av Amerikas motstandere gjennom sanksjoner» [‘Countering America’s Adversaries through Sanctions Act’].

Denne loven inneholder et kogger av tiltak, som eskalerer fra reiseforbud og frysing av eiendeler rettet mot utvalgte enkeltpersoner og opp til straffende handelssanksjoner. Bortsett fra påkallingen av denne loven, har amerikanske embedsrepresentnter ikke gjentatt, i hvert fall ikke offentlig, Trumps trussel om å skade Tyrkia økonomisk. Det er imidlertid ingen tvil om at den tyrkiske økonomien, som nå har vært kjørt fast i en lavkonjunktur for første gang på ett tiår, er svært sårbar. Tyrkiske lira stupte sist august da Trump doblet amerikanske tariffer på tyrkiske aluminium- og stålimporter for å tvinge frem løslatelsen av en amerikansk pastor anklaget for å ha delta i det mislykkede militærkuppet i juli 2016.

Til tross for de amerikanske truslene er Tyrkia uansett fast bestemt på at anskaffelsen av S-400 er irreversibel.

Som respons på Pences ultimatum tvitret den tyrkiske visepresidenten Fuat Oktay at det er USA og ikke Tyrkia som nå står overfor et valg: «Vil landet forbli Tyrkias allierte eller vil landet risikere vårt vennskap, ved å slå seg sammen med terrorister for å undergrave NATO-alliertes forsvar mot sin fiender?»

«Terrorister» er begrepet Ankara anvender for å referere til YPG, den syriske avgreiningen av den kurdiske nasjonalistbevegelsen PKK, som landet har kjempet en brutal kontraopprørskrig mot sørøst i Tyrkia de siste 35 årene.

Offisielt har NATO ingen stillingstaken til Tyrkias planer om å kjøpe S-400, da militæranskaffelser er medlemsstatenes eget ansvarsområde. Men USA er fast bestemt på at Tyrkia setter både USA-Tyrkia-relasjonene og NATO i fare med kjøpet, og har avvist Tyrkias appeller om å sette opp «en teknisk arbeidsgruppe» for å forsikre at det russiskproduserte forsvarssystemet ikke truer NATOs operasjoner og våpensystemer i Tyrkia.

Utvilsomt er det betydelige militære og økonomiske anliggender knyttet til USA-Tyrkia-sammenstøtet over Ankaras planer om å anskaffe S-400. Men det er et tenningspunkt for enda større geo-politiske konflikter, som stammer fra Washingtons tre tiår med ødeleggende kriger i Midtøsten – kriger som har sprengt hele samfunn og satt regionens imperialistpålagte statssystem i brann – og den påfølgende amerikanske dreiningen mot «strategisk konflikt» med Russland og Kina.

Det tyrkiske borgerskapet, ikke minst under AKP, har forsøkt å tjene på de USA-ledede og oppildnede krigene. Men landet har gjentatte ganger funnet at det de vurderer som sine strategiske kjerneinteresser har blitt ignorert og skadet av amerikanske og europeiske imperialistmakters handlinger. Dette er fremfor alt tilfelle hva angår opprettholdingen av den tyrkiske styringselitens integritet og uutfordrede dominans over Den tyrkiske republikk, og forhindringen av å styrke den geo-politiske posisjonen til deres kurdiske borgerlige rivaler innen enhver av de tilstøtende statene.

Erdogan støttet ivrig den amerikanske regimeendringskrigen i Syria. Men til Ankaras forferdelse reagerte USA på nederlaget for sin første proxyhær, de islamistiske opprørerne, med å samarbeide med PKK-innordnede YPG.

Ankaras overordnede mål er å etablere en buffersone mellom den YPG-kontrollerte enklaven og Tyrkia, og i siste instans å ødelegge den proto-kurdiske staten.

Washington er derimot fast bestemt på å opprettholde enklaven som en territoriell base for å kunne fortsette sitt blodige pådriv for å få veltet Assad-regimet, og for å bryte den skakete bekvemmelighetsalliansen Erdogan har inngått med Russland og Iran for å rulle tilbake USAs innflytelse i Syria, og å hindre Ankara fra å bli trukket nærmere inn i Kinas omkrets, som de siste årene har fremstått som en av Tyrkias vesentlige økonomiske partnere.

De gjentatte amerikanske forsøkene på å få Erdogan redusert i størrelse, om ikke å få ham helt fjernet, har videre bygd opp under spenningene med AKP-styrte Ankara. Disse forsøkene inkluderer Washington-støtten til det aborterte kuppet i juli 2016, doblingen av aluminium- og ståltariffene, og nå i parallell med Pences og Pompeos trusler, fokuseringen på valgsaken – som, uansett det umiddelbare utfallet, indikerer at det planlegges å gjøre Erdogans borgerlige rivaler til front for en USA-orkestrert regimeendringskampanje.

Tyrkia fortsetter i mellomtiden å insistere på at landet ønsker å opprettholde nære forbindelser med USA. For dét formålet har landet støttet et knippe nye aggressive amerikanske handlinger mot Russland. I likhet med resten av NATO har Ankara støttet Washingtons oppheving av INF-traktaten [Intermediate Range Nuclear Forces Treaty] og den provoserende marineøvelsen NATO har lovet å mønstre i Kertsj-stredet, passasjen mellom Krim og det russiske fastlandet som skiller Svartehavet og Azovhavet.

Da han talte etter Pence på samme NATO-jubiléumsmøte insisterte utenriksminister Cavusoglu på at Tyrkia fortsatt er forpliktet til den USA-ledede krigsalliansen. Han fordømte Russlands annektering av Krim og landets «aggresjon» i Svartehavet, som var en referanse til fjorårets sammenstøt med ukrainske marinefartøy.

«Vi har jobbet med Russland,» sa Cavusoglu, «men det betyr ikke at vi undergraver alliansen, og at vi er enige med Russland om alt. Det er ikke noe skifte i vår utenrikspolitikk.»

Ankara håper landet kan motvirke, eller i det minste redusere konsekvensen av amerikansk krigshissing, ved å styrke båndene med Europa og spesielt Tyskland. Ikke tilfeldig ble Tyskland også fordømt av Pence i hans onsdagstale, da for samarbeidet med Russland i forbindelse med rørledningsprosjektet for naturgass, Nord Stream 2.

Tyrkia og Tyskland har nettopp annonsert planer om å styrke sine økonomiske bånd, med en tysk topprepresentant som erklærte: «Det er i Tysklands interesse å se at Tyrkias økonomi går bra.»

Det er verdt å merke seg at samme dag som Washington krevde at Erdogan måtte utelukke enhver juridisk utfordring av valgresultatet for opposisjonsborgermestrene i Ankara og Istanbul, publiserte New York Times en redaksjonell lederartikkel som hyllet forrige søndags landsdekkende lokalvalg som bevis for at «Tyrkias politiske opposisjon» – anført av CHP (Det republikanske folkepartiet) og det kurdisk-nasjonalistiske HDP (Folkenes demokratiske parti) – «har vist at den er i live, og i stand til å skyve imot».

Times, som pseudo-venstre i Tyrkia selv, promoterer den CHP-ledede, HDP-støttede Nasjonalliansen som den «demokratiske» opposisjonen mot den autoritære islamistiske Erdogan.

At Erdogan er en ondsinnet fiende av arbeiderklassen er ubestridelig. Men den prinsippielle forskjellen mellom AKP og partiets borgerlige opponenter er sistnevntes enda mer uttalte orientering i retning av USA og europeiske imperialistmakter.

CHP, det tradisjonelle partiet til den kemalistiske eliten som styrte Tyrkia i åtte tiår, som først endte i løpet av det første tiåret av det nåværende århundret, har vært involvert i alle landets forbrytelser. Disse inkluderer fire blodige kupp, sponsingen av fascistvold mot arbeiderklassen og venstresiden på 1970-tallet, og den brutale undertrykkingen av den kurdiske befolkningen.

Sant mot sin historie støttet CHP det mislykkede 2016-kuppet. I går viste de potensielle CHP-borgermestrene i Ankara og Istanbul, Mansur Yavas og Ekrem Imamoglu, deres sanne demokratiske farger ved å publisere tweets til hedring av dødsjubiléet for obersten som grunnla fascistpartiet MHP (Nationalistbevegelsepartiet).

Forfatteren anbefaler også:

USA truer Tyrkia over anskaffelsen av det russiske luftforsvarsystemet S-400

[29. mars 2019]

Ruling party AKP retains majority, loses large cities in Turkish local elections

[1. april 2019]