Med sin fraksjonsrevne regjering besatt av utdypende økonomiske og politiske kriser fastsatte på torsdag statsminister Scott Morrison den 18. mai som dato for et australsk føderalvalg.
Selv det ekstraordinære tidspunktet for Morrisons kunngjøring var avslørende. Det er et engstelig bud om å få stengt parlamentet umiddelbart for å gå til valgurnene så raskt som mulig, før den økonomiske situasjonen forverres og ytterligere sprekker bryter ut i den regjerende Liberal-National-Koalisjonen.
Morrison dro til regjeringens hus klokka 07:00 for å be generalguvernøren om ikke bare å oppløse parlamentet, som vanlig for et valg, men også for å få det ‘prorogued’ [suspendert]. Generalguvernør Sir Peter Cosgrove ‘prorogued’ Senatet – dvs. suspenderte det – kl. 08:29, og utøvde dermed sin makt til å kunne gjøre det i henhold til grunnlovens seksjon 5.
Senatets estimathøringer planlagt for torsdagen og morgendagen fredag ble dermed umiddelbart avbrutt. Dermed avsluttes ytterligere, til og med begrensede, parlamentarisk granskning av forrige ukes budsjett og budsjettets falske økonomiske forutsetninger, som både regjeringen og opposisjonspartiet Labor Party har basert alle sine valgløfter på.
På en mediekonferanse kl. 08:00 erklærte Morrison at valget var et «klart valg» mellom Koalisjonen og Labor med hensyn til hvem velgerne burde «stole på» for å bygge et «sterkt Australia».
I virkeligheten tilbyr de etablerte parlamentariske partiene arbeiderklassen – det store flertallet av befolkningen – ikke noe valg. Dette inkluderer De grønne og en rekke høyreorienterte populister og «uavhengige». Alle støtter det eksisterende kapitalistiske profittsystemet og dets agenda for innstramminger og militarisme.
Så langt fra «tillit» er det sydende fiendtlighet mot den politiske etablissementseliten som rår, etter tiår der suksessive Koalisjons- og Labor-ledede regjeringer har pålagt stadig økende sosial ulikhet, med fallende lønninger og betingelser, og forverret offentlige tjenester og deltakelser i USA-ledede kriger.
Socialist Equality Party vil stille kandidater i valget for å oponere mot hele denne agendaen. SEP vil være det eneste partiet for å avsløre løgnene til det politiske etablissementet og foretaksmediene, og fortelle sannheten: Den eneste veien fremover for arbeiderklassen ligger i å forene sin kamp globalt for å få avskaffet det kapitalistiske profittsystemet, og etablere arbeideres regjeringer for å gjennomføre et sosialistisk program.
Slik er bedrageriet i den offisielle valgkampen at begge de gamle styringspartiene har adoptert det falske oppropet om en «fair go» [‘rettferdig anledning’] som deres sentrale tema. Morrison fortalte mediekonferansen at han trodde «på en rettferdig anledning for de som benytter anledningen», og insisterte på at dette bare kunne oppnås gjennom individuelt «hardt arbeid».
Akutt oppmerksom på stigende uro i arbeiderklassen publiserte Labor-Party-lederen Bill Shorten en video der han igjen erklærte at hans parti sto for «en rettferdig anledning for Australia». Han gjentok de falske påstandene han kom med i forrige ukes budsjettresponstale, om at en Labor-regeringen ville gjøre Australia mindre ulik.
Disse skamløse løgnene fra begge partier ble ytterligere eksponert like før Morrison kalte for valget. Det internasjonale pengefondet (IMF) knuste effektivt alle de økonomiske prognosene i forrige ukes budsjett. IMF meldte en kraftig nedgradering for globale vekstutsikter, og sa at Australias økonomi bremset opp dobbelt så raskt som sammenlignbare land.
På toppen av den internasjonale nedgangen og handelskrigspenningene utløst av USA, sa IMF at et «uventet» raskt og stort fall i boligprisene i Australia betydde at landets økonomi var i «en delikat situasjon». IMFs representant Thomas Helbling fortalte til Australian Financial Review: «Dét er alltid en stor bekymring i et budsjett.»
IMFs utilslørte vurdering er nok en advarsel om at uansett hvilket parti som danner den neste regjeringen vil den raskt droppe valgets løfter om «rettferdighet» og utdype det brutale innstrammingpådrivet.
IMF kuttet sine vekstestimater for Australia for 2019 fra 2,8 prosent til 2,1 prosent, langt under budsjettets grunnløse prognoser på 2,75 prosent for budsjettårene 2019/2020 og 2020/2021, og 3 prosent de neste to årene. Det alene betyr å kutte milliarder av dollar fra sosiale utgifter, for å møte finansmarkedenes krav om et budsjettoverskudd.
Hva angår «rettferdighet» publiserte Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) en rapport som avslørte denne svindelen. Den erklærte at Australias rikeste individer øker sin andel av nasjonalinntekten til noen av de høyeste nivåene i den utviklede verden, mens «middelklasse-australiere» blir klemt ned i lavere inntekter, eller ut i absolutt fattigdom i en av de raskeste hastighetene internasjonalt.
Med «middelklassen» mener OECD mesteparten av arbeiderklassen – de husstandene som tjener mellom $ 19 537 og $ 52,097 i året [NOK 166 308 og NOK 443 475] i kjøpekraftsparitetsdollar. Mens australiere i kategorien øvreinntekter, som andel av befolkningen vokste med 2 prosentpoeng fra midten av 1980-tallet til midten av 2010-tallet, økte deres andel av inntekten med 7 prosent.
Medianinntektene i Australia er doblet siden midten av 1990-tallet, men boligkostnadene hadde samtidig steget med 250 prosent, utdanningskostnadene hadde økt med 150 prosent, og «over-forgjelding» har økt og plasserte husholdninger i det som i økende grad «ser ut som en båt i farefullt farvann».
OECD fant at fra 2007 til 2015 var andelen «mellomstore husholdninger» som falt ut i fattigdom på et enkelt år 4 prosent, dvs. dobbelt raten for den utviklede verden og samme rate som utfattige Hellas.
Disse statistikkene gir bare et svakt bilde av ulikheten og de fallende levevilkårene som er pålagt av foretaksstyringsklassen og dens politiske tjenere, både Koalisjonen og Labor Party, de siste fire tiårene. Siden det globale økonomiske sammenbruddet i 2008/2009 har dette sosiale angrepet bare intensivert, med fulltidsarbeid som blir gjort usikkert, unge arbeidere som presses inn i lavbetalt og usikkert arbeid, og mer enn en million arbeidsløse og funksjonshemmede arbeidere som blir tvunget til å prøve å overleve på velferdsbetalinger som er under fattigdomsgrensa.
På post siden Labor Party led et skred av et nederlag i 2013, blir Koalisjonen mellom Liberals og det landsbaserte Nationals nå revet fra hverandre. De mest høyreorienterte fraksjonene, rundt Morrison, statsminister Peter Dutton og tidligere statsminister Tony Abbott, forsøker å avlede stigende sosial utilfredshet og politisk misnøye i xenofobiske og nasjonalistiske retninger.
Gitt regjeringens ustabilitet ser deler av big business igjen mot Labor Party, støttet av fagforeningene, for å innta kontorene for å undertrykke motstanden fra arbeiderklassen, som Hawke- og Keating-regjeringene gjorde det fra 1983 til 1996, og Rudd- og Gillard-regjeringene fra 2007 til 2013.
Forfatteren anbefaler også:
Australian Labor Party leader offers false hope of “fair go” in budget reply
[5. april 2019]