Tyrkia trosser amerikanske trusler og sverger å utplassere russisk luftforsvarssystem

Av Keith Jones
13 April 2019

Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan sverget på onsdag at Washingtons stadig økende trusler ikke vil avskrekke Ankara fra å gå videre med anskaffelsen og utplasseringen av det russiskproduserte luftforsvarssystemet S-400.

Der han uttalte seg to dager etter et toppmøte med den russiske presidenten Vladimir Putin i Moskva, hvor S-400-kjøpet og potensialet for å utvide russisk-tyrkiske militærstrategiske bånd var blant de viktigste diskusjonstemaene, gjentok Erdogan ikke bare at S-400 anskaffelsen var «irreversibel». Han sa også at på grunn av de «konstante» «provokasjonene fra USA» kunne leveransen av S-400 gjerne bli fremskyndet fra juli.

Tidligere på onsdag advarte Erdogans utenriksminister Mevlut Cavusoglu at dersom USA gjennomfører trusler om å straffe Tyrkia for å utøve sin suverene rett som NATO-stat til å velge egne våpen og våpensystemer, kunne Ankara kjøpe et ekstra S-400 luftforsvarssystem fra Russland.

Med henvisning til Washingtons tilbud om å selge Tyrkia Patriot-missiler, men bare dersom de opphever S-400-avtalen til $ 2,5 milliarder [NOK 21 milliarder], uttalte Cavusoglu til Tyrkias NTV: «Hvis de ikke selger oss Patriotene, kan vi kjøpe et ekstra S-400-system, eller et annet et fra noen andre.» Han la til at Tyrkia også kunne kjøpe russiske jagerfly, dersom Washington kansellerer landets ordre for kjøp av det USA-produserte F-35 stealth-kampflyet.

Erdogans og Cavusoglus kommentarer kom som svar på en kronikk publisert i New York Times på tirsdag med tittelen «Tyrkia må velge mellom USA og Russland», skrevet av de republikanske og demokratiske lederne av senatskomitéene for utenrikspolitikk og de væpnede styrker.

De republikanske senatorene Jim Inhofe og Jim Risch og demokratene Jack Reed og Bob Menendez skrev at dersom Tyrkia gikk videre med S-400-anskaffelsen i en trossing av Washington, ville det få «dype konsekvenser» for «landets plass i verden, landets forhold til USA og posisjonen i NATO.»

De fortsatte med å liste opp en lang rekke straffetiltak som Washington kunne, og som de sa, i de fleste tilfeller ville treffe, dersom Ankara ikke bøyer seg for USAs krav om at de dropper S-400.

Lista begynte med kanselleringen av Tyrkias bestilling for anskaffelsen av mer enn 100 stykk F-35. Dette og fjerningen av alle tyrkiske selskap fra kampflyets produksjonskjede er garantert, hevdet de, skulle Ankara utplassere S-400. De fortsatte: «Tyrkia vil bli sanksjonert som påkrevd av amerikansk lov», under antiRusslandloven CAATSA – Countering America’s Adversaries Through Sanctions Act [Kontring av Amerikas fiender ved sanksjoner].

CAATSA ble vedtatt i 2017 og legger til rette for sanksjoner av varierende omfang og tyngde. Men senatorene indikerte at Tyrkia ville møte den fulle tyngden av mulige straffeforanstaltninger. De lovet at økonomiske sanksjoner ville ramme «Tyrkias økonomi hardt – ryste de internasjonale markedene, skremme vekk utenlandske direkteinvesteringer og lamme Tyrkias romfart- og forsvarsindustri».

Tirsdagens kronikk representerte to-parti-støtte i Kongressen til ultimatumet USAs visepresident Mike Pence avlevert på et arrangement i forrige uke, der utenriksminister Cavusoglu var tilstede for å markere 70-årsjubiléet for grunnleggelsen av NATO.

Faktisk var tittelen senatorene valgte for kronikken ment som et ekko av Pences påstand om at «Tyrkia må velge» mellom «å forbli en kritisk partner» i NATO og en nær amerikansk sikkerhetspartner, eller anskaffe det russiskprodusert S-400-systemet. Pence erklærte at dersom det sistnevnte ble tilfelle, da ville USA «ikke stå rolig å se på».

USA påstår at Tyrkias utplassering av S-400 ville undergrave NATOs og den amerikansk-tyrkiske militære interoperabiliteten, og tilrettelegge for Russlands tilegnelse av etterretning om F-35s funksjoner. Selv om det ikke er tvil om militærtekniske, såvel som økonomiske beveggrunner bak Washingtons opposisjon mot Ankaras S-400-anskaffelse, er dét bare et tennpunkt for mer signifikante og ugjennomtrengelige geo-politiske forskjeller.

Washington er fast bestemt på å bryte opp den skakete alliansen Ankara har smidd med Russland og Iran de siste årene, og å redusere Tyrkia til sin tradisjonelle rolle som en føyelig amerikansk klientstat forankret til amerikansk imperialismes militær-strategiske interesser i Midtøsten, sørøst-Europa og Svartehavet.

Det tyrkiske borgerskapet har, også gjennom de fleste av de 17 årene som Erdogan og hans Rettferdighets- og utviklingsparti (AKP) har ledet Tyrkias regjering, støttet og forsøkt å tjene på de endeløse aggresjonskrigene som USA har iverksatt eller oppildnet til siden 1991, på Balkan, i Midtøsten og i Nord-Afrika.

Men til deres bestyrtelse har Washington gjentatte ganger ignorert og forpurret interessene og ambisjonene til sin angivelige juniorpartner.

Ting kom til en spiss under forløpet av Syria-krigen. Erdogan støttet ivrig USAs pådriv for å velte Bashar-al Assads Baath-regime og bidro til å bevæpne islamistiske militser som Washington anvendte som sine sjokksoldater under de første årene av krigen. Men Ankara rygget tilbake da USA, som respons på nederlaget og sammenbruddet av sine islamistiske allierte, gjorde det kurdiske YPG – en avgreining av PKK, som Ankara har slåss en blodig kontraopprørskrig mot i Sørøst-Tyrkia de siste 35 årene – til sin viktigste proxyhær i sin regimeendringskrig i Syria.

Samtidig som Ankara opprettholder sin støtte til Assads sunnittiske arabiske motstandere, inngikk Ankara en skakende allianse med Assads allierte Moskva og Teheran, på grunnlag av deres felles interesse i å begrense og rulle tilbake amerikansk makt i Syria.

Som Tyrkias S-400-anskaffelse bekrefter har de påfølgende forsøkene fra USAs side på å mobbe og tvinge Tyrkia til å trekke seg tilbake fra tettere bånd med Russland og Iran, kun tjent til å forsterke Ankaras trass, og styrket viljen til å redusere sin avhengighet av Washington.

Når det er sagt, Erdogans overordnede mål er å etablere en buffersone i Nord-Syria, som et første skritt for å knuse den YPG-ledede proto-kurdiske staten i Syria (Republikken Rojava).

Under sitt besøk i Washington for forrige ukes NATO-utenriksministermøte insisterte Cavusoglu på at Tyrkia fortsatt er forpliktet til den USA-ledede krigsalliansen og uttrykte støtte til NATOs planer om å kontre russisk «aggresjon», blant annet ved å mønstre en provoserende marinøvelse i Kertsjstredet, passasjen mellom Krim og det russiske fastlandet som skiller Svartehavet og Azovhavet.

Imidlertid, Washingtons stadig eskalerende trusler og provoserende handlinger mot Tyrkia – og på tvers av Midtøsten, inkludert deres oppmuntring av israelsk aggresjon, og USAs illegale og brennbare pådriv for å pålegge Iran embargo og krasje landet økonomi – gir Ankara grunn til refleksjon.

Gulnur Aybet, en av Erdogans seniorrådgivere, talte på et arrangement i Turkish Heritage Organization i Washington tidligere denne uka, der han advarte for at USA presset Ankara inn i Russlands strategiske omfavnelse. Aybet sa: «Dersom USA fortsetter å tilnærme seg Tyrkia med et null-sum spill, da kan dørene som for øyeblikket er åpne for fremtidige [USA-Tyrkia] relasjoner, vendes mot en annen partner, og det er Russland.»

I sin konflikt med Tyrkia over S-400, hevder Washington å tale i NATOs navn, som helhet. Men NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg erkjente i forrige uke at i henhold til NATOs regler er beslutningen om å kjøpe S-400 ene og alene Tyrkias, og utelukkende for Tyrkia å treffe. Dessuten, selv om de har sine egne geopolitiske meningsforskjeller med Tyrkia, har de europeiske stormaktene i det store og hele vært påfallende fraværende med sin understøttelse for USAs trusler og mobbing over S-400-anliggendet.

Ifølge mange analytikere håper fortsatt Erdogan og AKP-regimet – til tross for amerikansk imperialismes stadig mer aggressive og hensynsløse handlinger i sitt forsøk på å stagge erosjonen av sin verdensmakt – at Washington ikke vil følge opp med de mer alvorlige av de truede repressaliene, av frykt for å utløse et fullstendig sammenbrudd av det tre-kvart-århundre-gamle amerikansk-tyrkisk militær-strategisk partnerskapet.

Washington er, som senatorenes New York Times-kronikk understreket, overbevist om at de kan skade den tyrkiske økonomien seriøst. I august utløste Trumps beslutning om å fordoble amerikanske tariffer på tyrkisk aluminium- og stålimport et fall i verdien av den tyrkiske lira, og bidro til å skyve Tyrkia ut sin første resesjon siden 2009.

Åtte måneder senere, med en økonomi som blir mørbanket av både høy inflasjon og lavkonjunktur, er Tyrkia enda mer utsatt.

Erdogan har lovet tyrkisk big business at hans regjering vil gjennomføre «økonomisk restrukturering», dvs. redusere sosiale utgifter, kutte foretaksskatt og ellers understøtte investoravkastningen. Men onsdagens kunngjøring fra finansministeren i det som var angitt å være de første skrittene for å takle den økonomiske krisen, ble sett av mye av innenlandsk og internasjonal business som utilstrekkelig, og en rygging tilbake fra å treffe «tøffe beslutninger».

Samtidig presser Erdogan og hans AKP, som led betydelige tap i Tyrkias storbyer i lokalvalgene den 31. mars, på den nasjonale valgkommisjonen for å tilsidesette resultatet av borgmestervalget i Istanbul og beordre omvalg. Erodgan har berettiget denne forespørselen med påstanden om at valget var hemmet av «organisert kriminalitet» og den patentert antidemokratiske påstanden om at en seiersmargin på 13 000 stemmer, gitt Istanbuls befolkningsantall, er irrelevant.

USA har signalisert at de enda kan forsøke å utnytte valgkontroversen til å oppildne opposisjon mot Erdogan og hans regjering, i Tyrkia og internasjonalt.

Vestlig presse, frontet av New York Times, har glorifisert AKPs vesentlige valgmotstander, den CHP-ledede Nasjonalalliansen, som en demokratisk motgift mot den autoritære islamisten Erdogan.

At Erdogan er en ondskapsfull fiende av arbeiderklassen, som har ridd jernskodd over demokratiske rettigheter, er ubestridelig. Men CHP er et høyreorientert, ultranasjonalistiske parti som støtter den brutale undertrykkelsen av kurderne og er alliert med Den gode partiet, en avsplitting fra det fascistiske MHP. Som det kurdiske nasjonalistpartiet HDP, som støttet CHP-kandidatene i 31.-mars-valget i Istanbul, Ankara og de andre storbyene i Vest-Tyrkia, skiller CHP seg fra AKP, hovedsakelig ved sin enda mer uttalte orientering mot amerikansk imperialisme, NATO, og EU.

Sammenfallet av en geo-strategisk, økonomisk og politisk krise som ryster den borgerlige Republikken Tyrkia understreker hvor presserende det er at arbeidsklassen konstituerer seg som en selvstendig politisk kraft i opposisjon til imperialisme og alle borgerskapets rivaliserende partier, og slåss for en arbeiderregjering og De forente sosialistiske stater av Midtøsten, som det eneste middel til å sikre de sosiale og demokratiske rettighetene til de arbeidende menneskene, inkludert de demokratiske rettighetene til kurderne og andre etniske og religiøse minoriteter.