John Pilger, den kjente filmskaperen og gravejournalisten, publiserte følgende uttalelse om arresteringen av WikiLeaks-utgiveren Julian Assange i den ekvadorianske ambassaden i London den 11. april.

Glimtet av Julian Assange trukket ut av Ecuadors London-ambassade er et emblem på tiden vi lever i. Makt mot rett. Muskel mot loven. Uanstendighet mot heltemot. Seks politimenns brutale håndtering av en syk journalist, der han knep øynene sammen mot det første sollyset på nesten syv år.

At denne uhyrligheten skjedde i hjertet av London, i Magna Cartas land, burde beskjemme og opprøre alle som frykter for «demokratiske» samfunn. Assange er en politisk flyktning beskyttet av folkeretten, mottaker av asyl i henhold til en streng pakt som Storbritannia er undertegner av. De forente nasjoner gjorde det klart i den juridiske avgjørelsen til Arbeidsgruppen om vilkårlig internering.

Men til helvete med dét. Slipp bøllene inn. Regissert av kvasi-fascister i Trumps Washington, i liga med Ecuadors Lenín Moreno, en latinamerikansk Judas og løgner som forsøker å maskere sitt forvorpne regime, den britiske eliten snudde ryggen til sin siste imperiale myte: den om rettferdighet og lov og rett.

Tenke seg Tony Blair slept ut fra hans multimillioner-pund georgiske hjem i Connaught Square, London, i håndjern, for videreforsendelse til tiltalebenken i Haag. Med Nürnberg-standarden er Blairs «overordnede kriminalitet» én million irakeres død. Assanges forbrytelse er journalistikk: å stille de grådige til ansvar, avsløre deres løgner, og bemektige mennesker over hele verden med sannhet.

Den sjokkerende arresteringen av Assange bærer en advarsel for alle, som Oscar Wilde skrev: «Så frøene av misnøye [foruten hvilke] det ikke ville være noe fremskritt i retning sivilisasjon.» Advarselen er eksplisitt rettet til journalister. Det som skjedde med grunnleggeren og redaktøren av WikiLeaks kan skje med dere i en avis, dere i et tv-studio, dere på radio, dere som opererer en podcast.

Guardian, Assanges viktigste medieplager, som er en samarbeidspartner med den hemmelige staten, viste sin nervøsitet denne uka med en redaksjonell lederartikkel som skalerte nye høyder for røyskattsnoing. Guardian har utnyttet Assanges og WikiLeaks’ arbeid og det den forrige redaktøren kalte «det største scoopet de siste 30 årene». Avisa skummet fløten av WikiLeaks’ avsløringer og hentet inn anerkjennelsen og rikdommen som fulgte med.

Uten at ei krone gikk til Julian Assange eller WikiLeaks førte ei oppblåst Guardian-bok til en lukrativ Hollywood-film. Bokas forfattere, Luke Harding og David Leigh, snudde ryggen til sin kilde, misbrukte ham og avslørte det hemmelige passordet Assange hadde gitt avisa i fortrolighet, som var designet for å beskytte ei digitalfil som inneholdt lekkede amerikanske ambassademeldinger.

Med Assange nå fanget i den ekvadorianske ambassaden meldte Harding seg med politiet utenfor, og hoverte på sin blogg om at «Scotland Yard nok skulle få le sist». Guardian har siden publisert en rekke løgner om Assange, ikke minst den diskrediterte påstanden om at ei gruppe russere og Trumps mann Paul Manafort hadde besøkt Assange i ambassaden. Møtene skjedde aldri; det var falskt.

Men tonen har nå endret seg. «Assange-saken er et moralsk sammenfiltret flettverk,» uttalte avisa. «Han (Assange) tror på å publisere ting som ikke bør publiseres .... Men han har alltid satt lyset på ting som aldri burde vært skjult.»

Disse «tingene» er sannheten om den dødelige måten Amerika utøver sine kolonikriger, det britiske utenriksdepartementets løgner i sin benektelse av rettigheter for utsatte mennesker som Chagos Islands innbyggere, avsløringen av Hillary Clinton som støttespiller for jihadisme i Midtøsten og hennes berikelse på det, amerikanske ambassadørers detaljerte beskrivelser av hvordan regjeringene i Syria og Venezuela kunne bli styrtet, og mye mer. Det er alt tilgjengelig på WikiLeaks’ nettsted.

Guardian er forståelig nok nervøs. Hemmelige politimenn har allerede avlagt avisa besøk med sine krav, som ble innvilget der de fikk utført den rituelle ødeleggelsen av en harddisk. Hva dette angår, har avisa historikk. I 1983 lekket Sarah Tisdall, kontorist i utenriksdepartementet, britiske regjeringsdokumenter som viste når amerikanske nukleære cruisemissiler skulle ankomme Europa. Guardian ble overøst med ros.

Da en rettsordre krevde å få navngitt kilden ble Tisdall forrådt, i stedet for at redaktøren gikk i fengsel på det grunnleggende prinsippet å beskytte en kilde, og varsleren ble rettsforfulgt og avtjente seks måneder i fengsel.

Hvis Assange blir utlevert til Amerika for publiseringen av det Guardian kaller sannferdige «ting», hva skal da forhindre at den nåværende redaktøren Katherine Viner følger etter ham, eller den tidligere redaktøren Alan Rusbridger, eller den produktive propagandisten Luke Harding?

Hva skal forhindre at det samme skjer redaktørene i New York Times og Washington Post, som også publiserte drypp av sannheten som stammet fra WikiLeaks, og redaktøren i El País i Spania, og Der Spiegel i Tyskland og Sydney Morning Herald i Australia. Lista er lang.

David McCraw, førende advokat i New York Times, skrev: «Jeg tror at påtalen [av Assange] ville være en veldig, veldig dårlig presedens for utgivere ... fra alt det jeg vet er han på en måte i en klassisk utgivers posisjon, og loven vil få det veldig vanskelig med å skille mellom New York Times og WikiLeaks.»

Selv om journalister som publiserte WikiLeaks’ lekkasjer ikke blir stevnet for en amerikansk storjury, vil intimideringen av Julian Assange og Chelsea Manning være nok. Ekte journalistikk blir kriminalisert av bøller i klart dagslys. Dissens har blitt en overbærenhet.

I Australia anklager den nåværende USA-besatte regjeringen to varslere som avslørte at Canberras spioner plasserte utstyr for avlyttingen av kabinettmøtene til den nye regjeringen i Øst-Timor, for det eksplisitte formål å jukse og bedra den bittelille utfattige nasjonen for deres rettmessige andel av olje- og gassressursene i Timorhavet. Deres rettssak vil bli ført i all hemmelighet bak lukkede dører. Scott Morrison, den australske statsministeren, er beryktet for sin medvirkning til å etablere konsentrasjonsleirer for flyktninger på Stillehavsøyene Nauru og Manus, hvor barn selvskader og begår selvmord. I 2014 foreslo Morrison masseinterneringringsleirer for 30 000 personer.

Ekte journalistikk er fienden av disse skandaløse fornedrelsene. For ti år siden produserte forsvarsdepartementet i London et hemmelig dokument som beskrev «hovedtruslene» mot offentlig orden som tredelt: terrorister, russiske spioner og undersøkende journalister. Sistnevnte ble utpekt som den største trusselen.

Dokumentet ble i sin tur lekket til WikiLeaks, som publiserte det. «Vi hadde ikke noe valg,» fortalte Assange meg. «Det er veldig enkelt. Folk har en rett til å få vite, og en rett til å stille spørsmål og utfordre makten. Det er sant demokrati.»

Hva om Assange og Manning, og andre i deres kjølvann – hvis det er andre – blir kneblet og «retten til å få vite og stille spørsmål og utfordre» blir tatt vekk?

På 1970-tallet møtte jeg Leni Reifenstahl, nær venn av Adolf Hitler, som lagde filmer som bidro til å kaste nazistenes fortryllelse over Tyskland.

Hun fortalte meg at meldingen i hennes filmer, propagandaen, ikke var avhengig av «ordrene ovenfra», men på det hun kalte allmennhetens «underdanige tomrom».

«Inkluderer dette underdanige tomrommet det liberale, utdannede borgerskapet?» spurte jeg henne.

«Selvfølgelig,» sa hun, «spesielt intelligentsiaen .... Når folk ikke lenger stiller seriøse spørsmål, er de underdanige og sårbare. Alt kan skje.»

Og det gjorde det.

Hun kunne ha lagt til: og resten er historie.