Uke for uke blir valgkampen i verdens «største demokrati» mer og mer illeluktende og giftig, der Indias rivaliserende kapitalistpolitikere konfronterer hverande med kommunalistisk hetsing og krigerske trusler, og strør rundt seg med falske løfter i sine forsøk på å dupere velgerne.
Valgkampanjens tone blir satt av statsminister Narendra Modi og hans hindu-overherredømme-parti Bharatiya Janata Party (BJP). Med utilslørt støtte fra en stor del av konsernmediene fremmer BJP uopphørlig Modi, som først kom til nasjonal prominens for å ha bidratt til oppildning av antimuslimpogromen i Gujarat i 2002, som den sterke mann som personifiserer et «oppadstigende» og mer selvsikkert India. Modi har levert «verdensvinnende» økonomisk vekst, det er i hvertfall BJP-narrativet, og han har stagget Indias erkerival Pakistan med grensekryssende bakke- og luftangrep.
Opposisjonspartiene har respondert med å erklære sin usvikelige støtte for Indias «heroiske» væpnede styrker – og det gjelder også for de to stalinistiske parlamentspartiene, Det kommunistiske partiet i India (Marxistisk) (CPM) og Det kommunistiske partiet i India (KPI), ikke mindre enn for Congress Party. Deres tafatte innsigelser er at Modi og hans BJP svekker «den nasjonale enheten» i kampen mot Pakistan, ved å politisere luftangrepene India gjennomførte dypt inne i Pakistan i slutten av februar, som førte Sør-Asias rivaliserende atomvåpenmakter til randen av fullskala krig.
Der de forfølger valgstrategier basert på krasse forsøk på å utnytte ulike kaste- og regionbaserte identiteter, kommer BJPs motstandere med tilpassede appeller til det folkelige raseriet over den sosiale krisen som hjemsøker både det rurale og det urbane India, uansett BJPs skryt om økonomisk vekst. Deres fordømmelser av «agrarisk nød» og «jobbløs vekst» har imidlertid bare begrenset verdi, fordi de har alle forfulgt samme nyliberalistiske pro-investorpolitikk tilsvarende den Modi og hans BJP implementerer, hver gang og hvorenn de har vært på post.
Først blant like i denne forbindelsen er Congress Party, inntil nylig det indiske borgerskapets hovedregjeringsparti. Congress Party initierte og presset gjennom, over sine to siste regjeringsperioder (1991 til 1996 og 2004 til 2014), de viktigste politiske endringene for å gjøre India til et billigarbeidsnav for globalt kapital. Likevel forsøker partiet igjen kynisk å fremstå som en talsmann for de fattige, og utbasunerer et røyk-og-speil valgløfte om å besørge en garantert inntekt til de fattigste 20 prosent av indiske husholdninger.
Indias generalvalg blir avholdt i syv regionale faser over syv uker, på grunn av behovet for å utplassere et stort antall sikkerhetsstyrker for å sikre «integriteten» i avstemmingen. Den første valgrunden ble avholdt den 11. april. Den andre runden skal finne sted på torsdag, med valg av 97 av de 543 plassene i parlamentet Lok Sabha, inkludert alle 39 valgkretser i den sørlige delen av Tamil Nadu, og forskjellige deler av hver av landets fire mest befolkede stater, Uttar Pradesh, Maharashtra, Vest-Bengal og Bihar. Valgene avsluttes den 19. mai, med stemmeresultatene fra alle delfasene sammenregnet den 23. mai.
I 2014 omfattet BJPs valgmanifest mange lengestående kommunalistiske løfter om å omdanne India til et Hindu Raj (en hinduistisk stat), eksempelvis byggingen av et tempel til den hinduiske guden Ram på stedet for den raserte Babri Masjid i Ayodhya. Men BJP og partiets allierte i National Democratic Alliance (NDA) satte imidlertid løfter om arbeidsplasser og utvikling i sentrum for sin kampanje for å få skjøvet ut den ti-år-lange Congress-Party-ledede regjeringen av United Progressive Alliance (UPA).
Selvfølgelig var det en svindel. «Utvikling» var en eufemisme for big-business-politikk, sosiale nedskjæringer og en ny bølge privatiseringer og andre pro-investorreformer – som har tjent til å blåse opp formuene til Indias kapitalistelite, mens det etterlot det store flertallet nedsunket i fattigdom og håpløshet.
At BJP så uopphørlig slår an militarismens og kommunalismens tangenter i 2019 er likevel et mål på partiet nervøsitet. Gjennom politikken for indisk/hinduistisk «hevdelse», ønsker Modi og kompani desperat å vende oppmerksomheten vekk fra en arbeidsplasskrise som påvirker alle, fra landlige fattige til universitetsutdannede, og for å avlede voksende sosial frustrasjon og raseri inn bak reaksjon og krig.
Om noe, har disse giftige appellene nådd en ny intensitet med starten av valget.
Modi beskylder rutinemessig Congress for å være «pro-Pakistan», mens han skryter av BJPs tilknytning og hengivenhet til de væpnede styrker. I en tale på søndag i indisk-kontrollerte Kashmir, hovedbrennpunktet for den indo-pakistanske konflikten, fordømte Modi Congress for systematisk å ha undergravd Indias væpnede styrker. Indias statsminister hevdet: «Congress har alltid forsmådd hærens evner, styrke og prestasjoner.»
BJP-presidenten Amit Shah oppildnet til voldelig fiendtlighet mot muslimer der han nylig beskrev innvandrere fra Bangladesh, som var en integrert del av India inntil den kommunalistiske partisjonen i 1947, som «termitter». Under kampanjen i Vest-Bengal i forrige uke sa Shah: «Ulovlige innvandrere er som termitter. De spiser kornet som skal gå til de fattige, de tar jobbene våre.»
Shah fortsatte med å love at en gjenvalgt BJP-regjering «vil plukke ut infiltratører én etter én og kaste dem i Bengalbukta.» Shah og BJP lover å skape et nasjonalt register for statsborgere, og at muslimer (men ikke hinduer og buddhister) som ikke kan bevise sitt indiske statsborgerskap, vil bli summarisk utvist.
Indias valgkommisjon, som har fullmakt til å administrere strenge regler som forbyr appeller til kommunalistisk hat, påla på mandag Uttar Pradesh’ premierminister og BJPs «kampanjestjerne» Yogi Adityanath et 72-timers forbud mot å tale på valgsamlinger, som svar på hans grove angrep på muslimer, der han blant annet har beskrevet dem som et «grønt virus».
BJP-kampanjens virulens forårsaker ubehag blant noen deler av den indiske eliten. De frykter at BJPs uopphørlige promotering av kommunalisme og forsøk på å identifisere seg med og kurtisere militærets støtte, skal undergrave den indiske statens folkelige legitimitet og destabilisere de væpnede styrkene og andre statlige kjerneinstitusjoner.
Men de fleste av BJPs big-business og konsernmediekritikere fortsetter å kontrastere det de ser som den såkalte «gode Modi» – talsmannen for nyliberalistisk reform og en stadig tettere militær-strategisk allianse med Washington – med den «slette» kommunalistiske brannstifter-Modi. I virkeligheten er de to uadskillelige. Hvis Indias rovgriske styringselite har funnet sin politiske leder i en kommunalistisk gangster som Modi, er det fordi den bare kan finne en folkelig base for å få gjennomført sin sosialt brennbare sosioøkonomiske agenda innen den sosiale reaksjonens styrker.
Congress Party, det indiske borgerskapets tradisjonelle regjeringsparti, kollaborerer i mellomtiden med og kryper fryktsomt sammen for hindu-høyre, akkurat som partiet har gjort i flere tiår. I fjor, i forberedelsene til årets generalvalg, gjorde Congress en markert dreining mot en Hindutva-lett politikk. Rahul Gandhi, det seneste medlemmet av det Gandhi-Nehru-politiske dynastiet til å lede Congress Party, turnerte hinduistiske templer, og Congress Party frontet ku-beskyttelse og andre hindu-kommunalistiske kampsaker i ulike delstatskampanjer.
Da Congress publiserte sitt valgmanifest i begynnelsen av denne måneden, bemerket også Indian Express i en lederartikkel: «Sammenlignet med de tidligere manifestene i 2009 og 2014, er Congress mindre imøtekommende mot minoritetene, som har følt seg beleiret av det BJP-ledede regimet.»
Samtidig kaver Congress og en rekke høyreorienterte kaste-baserte og regionalistiske partier, mange som tidligere har innrettet seg med BJP, etter stemmer ved å posere som forsvarere av «sekularisme», mot det «splittende» BJP og dets «fascistiske» ideologi.
I promoteringen av denne grunnløse påstanden, blir de to store grupperingene av opposisjonspartier – Congress-ledede UPA, og en ad hoc semiformalisert allianse av regionale og kastebaserte partier, noen ganger kalt Føderal Front – gitt kritisk bistand av det stalinistiske Kommunistpartiet i India (Marxistisk) (CPM), og Kommunistpartiet i India (KPI) og deres Venstrefront.
Stalinistene hevder at demokratiets og Den indiske republikkens skjebne er i vektskåla, og kaller for en «Hvem-som-helst-bare-ikke-BJP»-stemme. De oppfordrer innstendig arbeidere til å stemme for hvilket som helst parti, eller partiallianse, som er best posisjonert for å kunne beseire BJP/NDA i en gitt stat, og lover å bestrebe seg i valgets kjølvann på å bringe til makten og støtte en «alternativ verdslig regjering», dvs. en høyreorientert borgerlig regjering forpliktet til nyliberalistisk reform og den indo-amerikanske militæralliansen.
Det er en videreføring og forskansning av det samme ruinerende kursen som stalinistene har forfulgt de siste tre tiårene. Bare at i dag, under betingelser med globalt kapitalistsammenbrudd, mønstrer den indiske arbeiderklassen i stadig større grad militante kamper som del av en voksende internasjonal motoffensiv fra arbeiderklassen, og borgerskapet bykser enda lenger til høyre og omfavner reaksjon, autoritært styre og militarisme.
Siden 1991 har CPM berettiget sin undertrykking av klassekampen og underordningen av arbeiderklassen til BJPs big-business politiske motstandere, inkludert å støtte opp en påfølgende rekke høyreorienterte regjeringer, de fleste av dem Congress-ledede, med begrunnelsen at det har vært den eneste måten å stoppe BJP fra å komme til makten.
Som resultat var borgerskapet i stand til å meske seg på den økede utbyttingen av arbeiderklassen, og fordi Indias arbeidere ble forhindret fra å fremme sin egen sosialistiske løsning på kapitalistkrisen var hindu-høyre i stand til å feite seg på sosial fortvilelse og bare vokste sterkere.
Demokratiske rettigheter kan ikke forsvares, og kommunalistisk reaksjon kan ikke beseires ved å klynge seg til det indiske borgerskapets høyreorienterte pro-imperialistpartier og den indiske kapitaliststatens forvorpne institusjoner. Oppsvinget for sosial reaksjon i India, som rundt om i verden, understreker tvert i mot at det haster med at arbeiderne konstituerer seg som en selvstendig politisk kraft og slåss for arbeidernes makt.