Medias rolle i forfølgelsen av Julian Assange

Forrige ukes arrestering av WikiLeaks-utgiveren Julian Assange har blitt møtt med en universell godkjenning fra USAs trykk- og kringkastingsmedia.

New York Times, Washington Post og Wall Street Journal, de tre amerikanske storavisene, har alle entusiastisk støttet Assanges arrestering og utlevering til USA, for anklager knyttet til hans publisering av dokumenter som impliserer den amerikanske regjeringen i krigsforbrytelser og massemord av uskyldige mennesker.

Disse avisenes entusiastiske godkjenning av det som effektivt sett er den utenomjuridiske overføringen av en journalist, med trussel om tortur, fengsling på ubestemt tid og mulig henretting, oppsummerer deres holdning til frihetene for ytring og for pressen, som er nedfelt i den amerikanske konstitusjonens Første endringstillegg: de motsetter seg dem.

De er ikke uavhengige media, men propagandamøller som de man finner i ethvert diktatur.

Jeff Bezos’ Washington Post var minst tilslørt, der det ble erklært at det var «forlengst på tide han holdes personlig ansvarlig» og avisa frydet seg over hans potensielle «konvertering til et samarbeidende vitne». Med referanse til et land som USA, som ikke godkjenner grunnleggende internasjonale menneskerettighetsavtaler, er å utvinne «samarbeid» fra et vitne en eufemisme for tortur.

Men slike kalde, beregnede redaksjonelle lederartikler utgjør, om det er mulig, den mindre degraderte delen av medieresponsen på Assanges fengsling, som har blitt behandlet av de trykte avisene, kringkastingsnyhetene, og kanskje verste av alle, sen-kveld-talk-showene, som en anledning til å pøse grove fornærmelser over en forfulgt journalist som ikke kan forsvare seg.

I avisenes «nyhets»-seksjoner har skillelinja mellom rapportering, opinion, sladder, sverting og krenkelser blitt fullstendig utvisket.

«Til og med Mr. Assanges venner har beskrevet ham som ... en narsissist med et overdrevent syn på sin egen betydning og lite interesse for verdslige saker som personlig hygiene,» skrev New York Times’ veteranstenografer for Pentagon Scott Shane og Steven Erlanger, i en nyhetsartikkel på første side, uten en gang å bry seg med å forklare hvem disse «vennene» er, eller hvorfor de beskriver Assange i samme språk som Mike Pompeo.

Til bakgrunnslyden av hermetisk latter proklamerte «Daily Show»-verten Trevor Noah at Assange var «endelig blitt arrestert» for å ha latt katta si «drite over hele ambassaden». «Tonight Show»-verten Jimmy Fallon spøkte med at Assange, som i sin isolerte innesperring har fått helsa si brutt ned, lignet på «Dumbledore», en tilårskommen karakter fra J. K. Rowlings Harry-Potter-serie.

Lista fortsetter. Seth Meyers, vert for NBCs «Late Night», lo av at Assange ble «slept ut av den ekvadorianske ambassaden, der han lignet på julenissen med et manifest». Saturday Night Live parodierte Assanges fengsling, med en skjeggete Michael Keaton som Assange som erklærte seg å være «ambassadens rengjøringspersonales terror».

Denne motbydelige og skammelige hoveringen ligner mest av alt på en gapestokk eller lynsjing, hvor samfunnets oppsop inviteres til å pøse fornærmelser og søppel over et maktesløst offer. Men i motsetning til i Dickens’ London befinner dette sosiale oppsopet seg ikke på bunnen, men på toppen av samfunnet: De er multimillionærer som bemanner media, underholdningsindustrien og big-business-partier.

Selvfølgelig er det en politisk begrunnelse og logikk bak denne utgytelsen av hån og fornærmelser. Målet er å produsere offentlig opinion: å gjøre den heroiske journalisten til en ikke-person, strippet for alle rettigheter – en utstøtt – for å berettige den amerikanske statens forfølgelse.

Men denne politiske nødvendigheten kan ikke forklare de degraderte dybdene mediene har gått til for å dehumanisere Assange, der de i banneroverskrifter gjentar uforskammede rykter om hans personlige oppførsel som om de var ubestridte sannheter. De menneskene som skriver slike ting gjør ikke bare styringsklassens skitne arbeid for ei lønn. De hater Assange, fordi de i ham ser en utfordring av tingenes naturlige orden, der media publiserer hva regjeringen sier og folket tror hva media publiserer.

Sen-kveld-TV-programledere reagerer på arresteringen av Julian Assange. [Foto: Washington Post]

Dette sentimentet var best oppsummert av det satiriske nyhetsnettstedet The Onion, i et sitat som de tilskrev Washington Post: «Vi fordømmer Julian Assange på det sterkeste, for hans mangel på offentlig å demonstrere den type arbeid journalister faktisk kunne gjøre for å undersøke regjeringsmisgjerninger og stille de mektige til ansvar.»

Men hatet går dypere. Enhver som nøye leser de store avisenes opinionsseksjoner, kan ikke annet enn sitte igjen med den konklusjonen at de med viten og vilje ikke bare ansetter folk med eksepsjonelt høyreorienterte oppfatninger, og som er mottakelige for forslag fra maktene-som-rår, men mennesker som, for å si det med nakne ord, er følelsesmessig ustabile.

Det er kombinasjonen av alle disse attributtene som produserer en artikkel som den publisert av Kathleen Parker fra Washington Post, med tittelen «Julian Assange er ikke en journalist eller en Daniel Ellsberg. Han er bare en ‘cypherpunk.’»

Ms. Parker, en gjenganger i panelet for NBCs «Meet The Press», skriver: «Wikileaks-grunnleggeren Julian Assange luktet som en overlesset fiskebåt i drift, i skoldende sol.»

WikiLeaks-grunnleggeren er en «solid jerk», uten «noen samvittighet». Mens Daniel Ellsberg, som lekket ‘Pentagon Papers’-dokumentene, insisterer på at det ikke er en hårsbredd av forskjell mellom hans egne aktiviteter og Assanges, insisterer Parker på at Ellsbergs handlinger var «en historisk tapperhetshandling», mens Assanges handlinger er «mer som avføringskliningen til en fiskestinkende ‘cypherpunk.’»

Når de politiske vindene dreier vil Assanges navn bære de samme konnotasjonene som andre politiske fanger og martyrer for sivile rettigheter, fra Galileo til Martin Luther King.

De som fornærmet ham og bisto staten i forfølgelsen, vil forsøke å spise sine ord. Men historien vil huske deres handlinger, og kaste en skygge over deres navn for alltid.

Forfølgelsen av Assange har frembrakt en annen respons fra befolkningen mer bredt, der tilliten til de offisielle mediene har stupt siden starten av «krigen mot terror», som medførte forbrytelsene som Assange bidro til å avsløre.

Et Washington Post kompendium over reaksjonene på sen-kveld-talk-showene om Assanges arrestering hadde en misbilligelsesrate på 80 prosent, med kommentarene fulle av sympati for Assange, og av hat til hoffnarrene som ler på hans bekostning.

«Eksponering og publiserering av forbrytelsene begått av elitene, regjeringene og politikerne, og så måtte betale for det med sin frihet, er en sak å le av i amerikanske hovedstrømsmedier,» skrev én som kommenterte, og han tilføyde: «Motbydelig.» En annen sa: «Nesten som om de er ler av oss.»

Når arbeiderklassen trer inn i en global bølge av streiker og kamper, vil de politiske vindene snu, og snart. De som bidro til forfølgelsen av en forsvarsløs journalist vil måtte svare for sine handlinger.

Loading