Forrige uke så massive køer ved bensinstasjoner i Syrias hovedstad Damaskus.
Drivstoffmangelen har blitt langt verre enn den var under krigen – og har brakt all handel og næringsliv nesten til stillstand. Med den innenlandske oljeproduksjonen ned til bare 24 000 fat per dag (BPD), som følge av krigsskader og forstyrrelser, langt mindre enn de 136 000 bpd som er behovet, har regjeringen iverksatt rasjonering av bensin. Privatbiler er tillatt 20 liter hver femte dag og drosjer 20 liter hver 48 timer. Før krigen hadde Syria en relativ energiautonomi.
Dette følger avslutningen av en kredittlinje og oljeforsyninger fra Iran i oktober, og USAs sanksjoner mot Iran og Syria som er intensivert siden USAs president Donald Trumps erklærte «den endelige nederlaget» for Den islamske staten i Irak og Syria (ISIS).
Damaskus forsøkte å erstatte de iranske forsyningene via privatsektorimportører, men det hadde liten suksess da skip har blitt forhindret fra å nå frem Syria etter å ha kommet inn i regionale farvann. I november meldte det amerikanske finansdepartementet en advarsel der de truet enhver som var involvert i frakt og befordring av petroleum til den syriske regjeringen med sanksjoner.
Målet er å avskjære den syriske regjeringen og dens støttespillere fra de globale finans- og handelssystemene. Pentagon har også gjort det klart at til tross for Trumps plan om å trekke amerikanske tropper ut av Syria, vil den illegale amerikanske militære tilstedeværelsen i Syria fortsette på ubestemt tid, med en «resterende styrke».
USA ønsker å forhindre enhver gjenforening og gjenoppbygging av det krigsherjede landet, ved å skjære ut sin egen påvirkningssfære nordøst i Syria. Det vil gripe kontrollen over landets største olje- og gassproduserende region, og tilrettelegge for anvendelsen av Syria som en base for forberedelsene for en bredere og blodigere krig mot Iran, samtidig som Israel oppfordres til å spille en vesentlig rolle i militæroperasjoner mot Syria.
Washington forsøker å skape betingelsene for et opprør mot Assad-regimet, akkurat som i Iran og Venezuela, ved å krasje landets økonomi og forverre landets sosiale og økonomiske krise, for dermed å kunne pålegge et pro-USA-regime i Damaskus.
Assad-regjeringen er tvunget til å manøvrere mellom truslene fra en stadig mer rovgrisk amerikansk imperialisme, kravene fra sine støttespillere i Moskva og Teheran, og det voksende raseriet fra en forødet arbeiderklasse mot krigsprofittørene, menneskehandlerne og regime-innsiderne som drar nytte av den lille «gjenoppbyggingen» som finner sted.
Washingtons åtte-år-lange proxykrig mot Syria – i parallell med sine mer enn fire år med intens bombing fra lufta – har forødet landet og forårsaket en enorm menneskelig lidelse.
Nesten en halv million mennesker er drept. Det er 3 millioner mennesker med permanente funksjonshemninger. Rundt 11 millioner mennesker, nesten halvparten av befolkningen, har flyktet fra sine hjem. Anslagsvis 5,6 millioner lever i nabolandene, derav 3,6 millioner i Tyrkia, mens det er 6,2 millioner internt fordrevne, og dette har skapt den største flyktningskrisen verden har sett siden Den andre verdenskrig.
Krigen, som involverer hundrevis av militser som slåss mot det syriske regimet og mot hverandre, har lagt industribyer og landets infrastruktur i ruiner. Vann- og sanitæranlegg og elektriske systemer fungerer knapt i de tidligere opprørerkontrollerte områdene. Skoler og sykehus har blitt bombet flate. Anslagsvis 2 millioner barn går ikke på skole.
USAs bombing har redusert storbyer og byer som Raqqa til ruinhauger, mens vanningskanaler i de landlige områdene ikke lenger fungerer og kornsiloer er ødelagte, og har ført til 40 prosent reduksjon av matproduksjon, spesielt hvete.
Over 80 prosent av syrerne lever i ekstrem fattigdom, på under $ 1,90 dagen, i det som var et mellominntektsland. Ifølge en Verdensbank-undersøkelse har 56 prosent av landets næringsvirksomheter siden 2009 enten stengt eller flyttet ut av landet, mens arbeidsledigheten økte fra mindre enn 10 prosent i 2010 til over 50 prosent i 2015. Rapporten anslår at det kumulative tapet i BNP mellom 2011 og 2016 er på $ 226 milliarder [NOK 1,962 billioner], rundt fire ganger Syrias BNP i 2010. En tredjedel av disse tapene er i olje- og gassektoren.
Skyhøy inflasjon, en svekket valuta som har stupt fra før-krigen-raten på 50 syriske pund til nå 550 pund mot dollaren, stagnerende lønninger og stupende kjøpekraft betyr at selv grunnleggende nødvendigheter er uoverkommelige. Den stadig dypere fattigdommen forårsaker endeløs lidelse, forsterket av hyppige og lange vann- og strømavbrudd, og som nevnt drivstoffmangelen.
Mange er avhengige av overføringer fra syrere i utlandet, beregnet av Verdensbanken til i 2016 å ha vært ca. $ 1,62 milliarder [NOK 14 milliarder], høyere enn summen av faste lønninger og timelønninger, såvel som uoffisielle overføringer gjennom ikke-lisensierte kontorer, individer og menneskehandlere.
De velstående er isolert fra alt dette, med belagte kafeer og restauranter i de eksklusive nabolagene, i sterk kontrast til de lange køene for å kjøpe subsidiert brød og for å erstatte tomme gassbeholdere for matlaging.
Krigens vanskeligheter har blitt forsterket av sanksjonene som USA, EU og FN har pålagt siden 2011 for importen av visse typer brenselsprodukter, såvel som på syriske individer som er anklaget for finansielt å støtte regimet. I januar, etter at Trump sa han skulle bringe amerikanske tropper i Syria «hjem», meldte EU sanksjoner mot ytterligere 11 forretningsmenn og fem tilknyttede selskaper, mens den amerikanske Kongressen vedtok en lov, den orwellske «Caesar Syria Civil Protection Act» som utvidet de eksisterende sanksjonene til å inkludere ikke-amerikanske borgere som handler med Assad-regimet – såkalte sekundærsanksjoner.
Mens Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater (UAE) ser ut til å overveie å ville by Damascus økonomisk støtte for å motvirke langsiktig iransk hegemoni i Syria, kunne disse sanksjonene treffe enhver – herunder Gulf-baserte foretak involvert i gjenoppbyggingen i Syria, anslått til å beløpe seg til fra $ 250 milliarder [NOK 2,17 billioner] (omtrent fire ganger Syrias BNP før krigen) og opp til $ 400 milliarder [NOK 3,473 billioner].
Bankene blokkerer overføringer fra Syria, og gjør det umulig å anskaffe europeiske deler uten å bruke uforholdsmessig dyre, uformelle finansielle nettverk.
Mens Russlands og Irans militærstøtte var en avgjørende faktor i Assad-regimets overlevelse, har de ikke ressurser til å gi noen vesentlige bidrag til Syrias gjenoppbygging. Iran er i grepet av en økonomisk krise på grunn av amerikanske sanksjoner, og lider samtidig av hittil usette oversvømmelser, spesielt i landets oljeproduserende region.
Syria har indikert at begge land vil ha «førsteprioritet» ved tildelingen fra eventuelle gjenoppbyggingsfond som landet skulle motta, særlig innen energi- og byggesektoren. I januar 2018 ga Damaskus Moskva eksklusive rettigheter til å utvinne olje og gass fra områder under Assads direkte kontroll, og senere «restaureringen av oljefelt og utviklingen av nye forekomster». Moskva vant også en 50-år-lang avtale for å operere Syria fosfatindustri.
USA og de europeiske stormaktene har nektet noen som helst betydelig bistand sålenge Assad forblir ved makten, i et forsøk på å tvinge hans viktigste internasjonale og innenlandske støttespillere til å tilbakeholde deres støtte.
I mars lovet internasjonale donorer på en EU-arrangert konferanse i Brüssel nesten $ 7 milliarder [NOK 60 milliarder], deriblant $ 397 millioner [NOK 3,447 milliarder] fra USA, for sivile rammet av konflikten – langt mindre enn det EU sa var påkrevd. I fjor mottok landet bare 65 prosent av Syria-planens estimat på $ 3,4 milliarder [NOK 30 milliarder] for fjoråret, mens den regionale flyktning- og motstandsdyktighetsplanen budsjettert til $ 5,6 milliarder [NOK 49 milliarder], bare ble 62 prosent finansiert.
Fokuset var ikke på gjenoppbygging, men på tiltak for å oppmuntre flyktninger til å vende tilbake, blant rapporter om at den syriske regjeringens behandling av returflyktninger inkluderer drap, forsvinner, trusler og noen ganger obligatorisk militærtjeneste. Ny lovgivning gjør det vanskelig for tilbakevendende å bevise eierskap til hjemmene de flyktet fra. EU frykter en ny tilstrømning av flyktninger til Europa, med mindre bistand for både Syria og de landene som er vertsland for flyktningene, skulle materialisere seg.
USAs pådriv for å krasje Syrias økonomi er bundet opp med deres kampanje for å gjeninnføre nykolonial trelldom over hele regionen og å fortsette serien av ruinerende kriger som Washington har utløst i Midtøsten siden 1991, i et forsøk på å utøve uhemmet dominans over verdens viktigste olje- og gasseksportregion.